Får prøve meg med denne anmeldelsen:
Mannlig artist
Jens Carelius The Beat Of The Travel
Helt ukjent artist for meg, jeg stiller med helt blanke kort når jeg setter på spotify plata (standard versjon).
Jeg skal ikke dissekere hver låt - enkelt og greit fordi dette ikke er helt min "cup of tea", rett og slett. Det hører jeg allerede etter 3-4. låt.
Ikke misforstå - jeg er rimelig alt-etende men alt i alt er dette albumet litt for kjedelig, litt gammeldags føler jeg.
Innledingen, starten på låt nr 1, tittelsporet, er vakker gitarspill. Jens vet godt hvordan en akustisk gitar skal trakteres.
Men melodien er for meg noe tam, noe monoton.
Stemmen er litt sar (ikke sår), men sart sunget og med en artig liten vibrator. Det er ikke en stemme du blir lei av på en slitsom måte - men etterhvert føler du at dette kunne vært barne-tv musikk.
Men det er noe med den engelske uttalen - hvor er denne fyren fra? Langt nord i Storbritannia?
Face of a dream, låt nr 2, er en åpenbaring for meg. Arrangementet, koringen og instrumenteringen minner meg faktisk om soloplate til Roger Taylor, trommisen i Queen - pussig nok.
Resten av albumet er en gjentagelse av nr 1, på godt og vondt.
Men hvorfor får jeg en følelse av Ecco sandaler, brune cordbukser og bestefarsskjorte når jeg hører denne plata?
Plata gir meg visuelle assosiasjoner til Lillebjørn Nilsens "Fin frokost" - at vi befinner oss i en 3 roms på Oslo østkant en søndag morgen; stuebordet er fylt med tomme vinflasker og fulle askebegre; frokostbordet dekket med grovbrød, fløtemysost, hjemmelaget solbærsyltetøy og kaffe OG te !
Så slår det meg - kan fyren være norsk? Javisst - et google søk forteller meg at dette er en ekte norsk artist fra Sandvika.....
Da var det ikke så fjernt med Lillebjørn-assosiasjonen...
Alt i alt - en helt grei plate som dessverre ikke gav meg mye, bortsett fra låt nr 2. og litt nr 3 - Faces leaving on a train
Lyd - standard Spotify = 6
Musikk = 5