Kuttet hardt i singelbudsjettet i 2010 til fordel for sparing. ha h a h a
Not!!
Monetas ble brukt til langspillere istedenfor. Året 2010 ble også nærmere studert og opplevd enn noe årstall på lenge, har dermed gjort meg opp en formening om nåtidens musikkutgivelser for en gangs skyld. Ikke alltid like lett for et 60s garagehue.
Lista er helt tilfeldig i rekkefølge. Ingen nummer 1-10, eller 30 for den saks skyld herifra. Bare korte vissvass-inntrykk.
Her går vi:
Mavis Staples - "You Are Not Alone"
Er blodsuger for hennes kontemperære søster Candi Staton. Alltid plass for strøken femalesoul , spesielt når det blir fremført på denne måten. Mangler Candys småsåre feel, istedefor langt mer sukker. Skiva sitter som en kule, pent rett og slett. Spiller igjen og igjen.
Grinderman- "Grinderman II"
53 år ingen hindring.
Mer rendyrket enn på lenge, leverer Nick Cave nærmest tettere på iboende faenskap enn noen gang. Musikalsk råskap satt i ubehagelig treffende system. Langt mer distansert og eget i forhold til The Bad Seeds. Blir snart usikker hvilket band jeg egentlig har lyst til å se live neste gang med de to, rettere sagt hvilken Nick
Nobunny - "First Blood"
Fleip eller fakta. Blir bare så utrolig lystig hver gang jeg setter på denne. Ingen dyp hifionani, bare pur glede. Hjelper utrolig at mannen bak kaninmaska innehar teft for gode poplåter. Dette er nåtidens hipster-garage-pop på sitt beste. Hoppe opp og ned, kåt som en kanin.
John Grant - "Queen of Denmark"
Hauset opp av flere musikkblekker. No 1. på Mojos Top 50 for 2010. På 7-8 spilling sitter skiva som en kule. Hvis ønsket er en melankolsk tung skive for siste år, slutt og let. Sykt sykt sykt bra låter ligger i bunn her, tar bare tid før de blomstrer. Tar meg selv i å nynne et par hele tiden. Snirklende, forførende, satti!!
jpg
The Jim Jones Revue- "Burning Down Your House"
Jepp, rocken ver ikke død. Herlig befriende midt i tøgga, ballespark rock´n´rolla. Little Richard´s akk så småsinte, forlatte syrekid grøfter og reiser seg som et ondskapsfullt spyttende uvær. Utrolig hva axxxsex med Jerry Lee avstedkom en sliten natt i ´61. Raffe gitarer, hylende orgel, blodsåre gitarstrenger og en ondskans Hypnotics-sugerende rockaholic, Jim Jones trøkker deg føkkflat når som helst.
The Sadies - "Darker Circles"
Har de canadiske ørkenmusikerne fra snøhelvete noengang avgitt et dårlig album? Stilsikkert som de går kledd. Psychamericana med gitarer som enten setter seg rett i skallen, eller bare drukner i hormonelle problemer hos mottaker.
Sharon Jones & The Dap-Kings- "I Learned The Hard Way"
Forrige album "100 Days" er en av mine favoritter siste tiår. Hard Way, er ikke like rett i systemet, men holder mål høyt oppe. Fikk heldigvis med meg to konserter d.å., hallejula!! Fett når høykvalitet plutselig slår igjennom. Spesielt når det er så tett som den godt voksne Brooklyn-artist og fengselsbetjent Sharon Jones.
Bäddat För Trubbel- "Det Här Är Inte New York"
Svenskene kan virkelig punk når det gjelder. Ellevilt catchy låter, som sitter som ei kule. Hvorfor tvære på unødvendig lange låter når du melodiøst som denne Malmö-gjengen, serverer noe av det beste gladponken på lenge. (konkurrerer hardt med sine landsmenn Masshysteri)
The Parting Gifts- "Strychnine Dandelion"
Sannelig kom min store helt inn med et album fra sidelinja i årets siste måned. Greg Cartwright er sol, måne, gud, djevel og alt det der. Vet knapt om noen som fremfører noen låter med sin egen sjel og levde liv. Ekstremt selvutleverende og på grensa til tåredryppende uansett tempo. Få har en så umiskjennelig måte å spille/synge på.Hail hail Greg!!!
Black Keys- "Brothers"
Lite annet å si enn at det er en fet fet fet skive. Blueståpikk er det nærmest jeg klarer akkurat nå. Fette fint som faen.
Dylan LeBlanc - "Paupers Filed"
Årets fortjente hype. Sjeldent i moderne tid en ungskolling definerer sitt eget landskap . Mistenker flere av låtene kommer igjen og igjen. Materiale som ikke eldes med ungdommen, og det er ikke ofte idag.
Vel verdt å nevne, urettferdig at de ikke er der oppe, uansett løp og kjøp..........
Isobel Campbell & Mark Lanegan - "Hawk"
2000-tallet og ikke minst ´10 har vært for melankolikerne. Dette er noe av det beste..........
Ray Lamontagne & The Pariah Dogs - "God Willin`& The Creek Don´t Rise"
Sjeldent har en åpningslåt ødelagt så mye for undertegnede. Hvis ikke tror jeg albumet glatt ville havnet på top 10. Moderne singsongwriting satt i knivskarpt system.
John Mellencamp " No Better Than This"
Bare produksjonen aleine er verdt kjøpet. Herlig organisk og totalt lydpolitisk ukorrekt. Mono, varmt og deilig lyttevennlig. Blir heller ikke dårligere av Mellencamps røtter-rock maler ut låtene som om det ikke skulle være 2010. I tillegg en av siste års vinylutgivelser som skriker imot: "Må Ha!!"
Ariel Pinks Haunted Grafitt - ". Before Today"
Lenge en av mine favoritter for 2010. Albumet vokste og vokste, ikke minst for den ekstremt catchy 60s garagecoverlåta "Bright Lit Blue Skies". Konserten på Øya i august bekreftet dessverre alle mine iboende fordommer mot hipsterbands, eller snarere hipsterpublikumet. Albumet døde nesten umiddelbart etter denne seansen. Trist trist trist
Masshysteri - "Masshysteri"
Bortimot på høyde med "Bäddat För Trubbel"., med et sound og låter som kunne fått tidlig Ebba Grön til å rødme i misunnelse. Så bra så bra og er selvsagt blant de alt for mange 10.............
Tom Petty & The Heartbreakers - "Mojo"
Åja. Voksne menn går i studio og koser seg uten at bukseræva sitter langt nede forbi trailersprekken. Wow! Ble utrolig overrasket over skiva. Virkelig godrocktapet i hverdagen.
Roky Erickson w/Okkervile River- "True Love Cast Out All Evil"
Gjett om forventingene var høye. (blodfan så det holder) Bra album, men alt for mye Okkervile. Roky er Roky, og burde aldri blitt forkludret med annet. Glad for at mannen omsider for den oppmerksomhet og kreditt han fortjener , men der stopper det denne gang. Min Våte Drøm er "The Aliens" som backingband igjen.
Arcade Fire- "Suburbs"
Kunne vært noe, rent bortsett fra at ca. 1 av 4 vinylsider fint kunne vært kuttet ut. CD-formatets ofte altfor lange iboende forbannelse materialiserer seg her med noen låter som dessverre er helt meningsløse.
Elton John & Leon Russell - "The Union"
Den gamle læregutten møter sitt enda eldre og store forbilde , Leon Russell. Ringen er sluttet og mannen som var Elton´s mentor, inspirator, for sikkerhets skyld turneheadliner på tidlig 70-tall, gjør skive sammen. Bra låter kombinert med voksne musikere som fortsatt ikke har glemt sin glede over det de driver med.
MGMT- "Congratulasions"
Sorry, mangler låtene og tettheten til Oracular Spectacular. Fortsatt mye bra, men for min del skuffa i forhold til forrige album.
Tom Jones - "Praise and Blame"
Føkk plateselskap, nå spiller jeg inn akkurat hva jeg har lyst til. Sentrum Scene fortalte akkurat det. Et i hovedsak uforberedt publikum fikk servert Jones´eget ønske og favoritter. En undertrykt stor stemme fikk endelig bevist hva som egentlig skjuler seg bak Las Vegas-entertaineren. Livet er så mye mer enn Green Green Grass , Unusual osv.
Monster Magnet - " Mastermind"
narkonykter og bælfeit istedenfor. Dave Wyndorf har funnet tilbake til musikkformen den gangen han var stonerrockens handyhunk og hadde kontroll på livet og dopen. Glem kroppsformer, mannen og bandet er tilbake så det holder. Konserten på Rockefeller i november manifesterte et mer enn levedyktig Monster. Klassisk seig 70s romørkenrawk, top notch fremført.
Band Of Horses. - "Infinite Arms"
To låter står som en påla, resten hangler. Sorry, tredjealbumet er det svakeste, selv om det er umiskjennelig Horses. Ikke dårlig, men en smule kjedelig.
Eli "Paperboy" Reed - "Come And Get It"
Noen påstår at førsteskiva er langt bedre. Vel, den har jeg ikke enn så lenge. Nøyer meg foreløpig med å digge den siste. Fett, tør nesten ikke tenke på hvordan førstnevnte er.
Burde selvasgt valgt noen ord for Drive By-Truckers, Vampire Weekend, National, Duke, Tame Impala, Costello, + mange til.
Nja.
Arister som muligens gjerne skulle vært nevnt eller ikke, men siden evneveike undertegnede skriblefant fortsatt ikke har de på glorious vinyl må de dessverre vente.
Neil Young, Robert Plant, Los Lobos, Eels, Paul Weller, Joanna Newsom. Manic Street Preachers, Teenage Fanclub, Robyn, etc..
Kjapt oppsummert så var deler av 2010 gamlisenes år, uten at de nødvendigvis falt i patetisk-fella, snarer tvertimot. På tide med selvrealisering før fansene og den fysiske plata dør ut, ikke vet jeg.
Edit: typos i natten