Takk for gilde svar. I dag vil jeg si noe om opus 18 nr. 1, men først litt om hvor Beethoven stod mer generelt kompositorisk ved opus 18. Dette er modne verker, og de markerer en viktig milepel i hans utvikling. Han nærmer seg 30, og bak seg har han flere opus med klaversonater (opp. 2,7,10,13 og 14, til sammen 10 stykker), to klaverkonserter, klavertrioer, stryketrioer, fiolinsonater og cellosonater. Nå er turen kommet til hovedsjangrene strykekvartett og symfoni.
Hele første cd i denne boksen med Endellion er viet opus 18 nr.1, nærmere bestemt to komplette versjoner. En fra 1799 og en fra 1801. Noen bedre anledning til å komme inn i Beethovens workshop finnes ikke. Temaene er i hovedsak de samme, men behandlingen av dem har gjennomgått en sterk utvikling. Med Beethovens egne ord (1801, til en venn han hadde sendt første versjon): " dein Quartett gieb ja nicht weiter, weil ich es sehr umgeändert habe; indem ich erst jetzt recht quartetten zu schreiben weiss...". Altså: I 1799 kunne han egentlig ikke, i 1801 behersker han formatet.
Hva har skjedd? Enkelt sagt har han lært seg å sy idéene sammen. Idéer manglet han ikke. Den første versjonen er svanger med dem, men de må forløses for å komme til sin rett. Med overgangene kommer en rekke forandringer som til sammen gir verket sammenheng og helhet. (Noe utelates (fire minutter i første sats f. eks.), noe settes inn, nye tempi, osv.)
Første sats er dramatisk. Mye av Beethovens musikk preges av spenning, uro og kamp, men her kommer åpenbar fortvilelse helt til overflaten. Dette følger han opp i andre sats: "Adagio affettuoso ed appassionato". Her uttales det tragiske like direkte som desperasjonen i første sats. De to siste satsene raser av gårde i høyt tempo, med plutselige, sorte flashbacks til de foregående. Samtidig er det tydelig at han ikke har tenkt å legge seg ned med det første. Kampen fortsetter.
Endellions pynter ikke på de beethovenske realiteter. De kan spille med høyt emosjonelt trykk, med kraft og innlevelse. Dette er heftige tolkninger, og ikke et fotografi av notene. Samtidig holder deg seg til notene, slik at vi blir spart for føleri og sentimentalitet. Slik sett er det nærmere Hagens enn Amadeus-kvartetten, men klangpaletten er ganske mye mørkere hos Endellions enn hos Hagens. Dette er et interessant fenomen, og jeg har stor glede av å utforske og oppleve det.