Klangfarger beskrives veldig godt av frekvensplott. Jeg er usikker på hva persepsjon av tidsforskjeller mellom høyre og venstre øre har med det å gjøre (mer om sånne målinger
her). Et kjapt søk på
internett gir noen fine illustrasjoner:
KURVER
Ørene er flinke til å høre tidsforskjeller, men det har lite å si i sammenheng med klang.
Det høres tilforlatelig ut, men det er ikke sånn det er.
Et godt kjent forsøk publisert i 1963, beskriver hva som skjer når man klipper bittelitt fra starten og slutten i korte opptak av instrumenter. Frekvens spekteret er tilnærmet likt. Tabellen nedenfor viste hva som ble resultetet.
De som spilte Obo kjente alle igjen sitt eget instrument. Ja, dette er en øvelse på å kjenne igjen sitt eget instrument. Ingen saxofonister tipper rett. nesten alle trodde det var klarinett og ikke tenorsaxen. Fløyte var vist veldig vanskelig. Kornett litt letter, men ikke å skille fra trompet.
Dette viser at hva som skjer i starten og på slutten er langt viktigere for klangfarger og om vi kan oppfatte selve signaturen til stemmer eller instrumenter.
K. W. Berger, “Some factors in the recognition of
timbre”, J. Acoust. Soc. Am. vol. 36, pp. 1888 (1963).
Og for å gå til psykoakustikken
In psychoacoustic studies, there is some interest in
determining whether the root of audible discernment is
“spectral” or “temporal”. From a signal point of view, as
discussed above, there is no fundamental distinction. In the
auditory system, spectral would imply differences in the
instantaneous NEP and temporal would be related to the
NEP’s time evolution. But a change in signal affects both
aspects, which are simultaneously parallel processed by
separate neural pathways starting at the brainstem.
