Alltid kjekt å dra på tur i periferien, spesielt når selskap og vertskap er så gysla trivelige!
Og det var opplevelsesmessig masse positivt å ta med seg i løpet av seansen i Øygarden.
Serblin er vakre talere, skal vel godt gjøres å lage noe vakrere. Og de gjengir musikk på en veldig likandes måte. Må jo innrømme at hårene på armene til undertegnede reiste seg aldri så lite av respekt da kveldens siste kutt (Vidda - Ole Edvard Antonsen) ble avspilt. Å gjengi et flygelhorn kan være en krevende øvelse, men herrejemini for en "varme" og naturlig klang jeg opplevde i avspillingen av nevnte kutt. Kan ha noe å gjøre med at jeg har hørt melodien live med Olemann, noe som gir en tålig grei referense å forholde seg til.
Har hørt tilsvarende høyttalere i et annet seriøst oppsett, og ante nok i kveld hakket bedre matching med resten av oppsettet OG kanskje mest av alt - rommet - ute i periferien. Dette er ellers høyttalere/oppsett som leverer et mylder av detaljer over hele fjøla.
Audia Flight forsterkeren var en røslig, kraftfull og kapabel sak, som leverte signalene på en relativt nøytral og ørevennlig måte. Jeg bet meg i alle fall ikke merke i noen spesiell form for "egensignatur", slik noen forsterkere enkelte ganger avslører.
Oppsettet var ellers befriende fritt for slitsomme artifakter, som f x skarpe sibilanter. Både Tori Amos og Mary Fahl KAN i visse tilfeller/via "feil oppsett" oppleves litt anmasende, men så var ikke tilfelle i kveld.
Ellers er det jo kjekt å høre at en vintage, relativt rimelig vinylspiller kan låte så godt som det gjorde i dette oppsettet. Meget organisk, og med åpen, organisk og god lyd over hele frekvensspekteret, særlig nedover i frekvensene.
Det som kanskje forundret både tkr og meg mest, var forskjellen mellom de første kuttene som ble avspilt på cd, vs resten av musikken vi hørte. Det er vel ingen annen forklaring på det enn at det må ha å gjøre med innspillingen alene - ikke anlegget. Steve Strauss på Stockfisch låt på en eller annen måte litt merksnodig. Vokalen stødig i midten, mens gitaranslagene opplevdes å komme direkte fra høyttalerne. Resten av musikken som ble spilt, ble i all hovedsak gjengitt på en måte som gjorde at høyttalerne forsvant.
Mercedes Sosa ble for undertegnede avnytt litt bak i rommet, så vanskelig å si noe om det - men stoler fullt og helt på tkr`s rapport om at lydbildet var meeeget stort og ikke minst alvorlig dypt, og fra litt bak i rommet opplevdes de voldsomme stortrommeanslagene som "godt over norm" - selv om der nok finnes høyttalere som takket være markant større membranareal kan gjengi disse anslagene mer brutalt enn to 9-tommere makter.
Gjengivelsen var ellersmessig veldig behagelig da hhv Geoff Castellucci, Fairfield Four og Club for five ble spilt. Her ble alt av vokal gjengitt særdeles fysisk og tilstedeværende; les organisk.
Og Mary Chapin Carpenters "Quittin` time" utløste ganske raskt tkr`s sedvanlige, men beherskede "headbanging", slik man tidligere har opplevd det når han opplever at ting er på stell!
Hadde vi tatt oss litt bedre tid, hadde det vært morosamt å få høre St Saens orgelkonsert..... Mistenker at det ville gitt seriøs ståpels!
Der falt ellers en liten kommentar om at førstefiolinen i Drotningholms Vivaldi-tolkning har vært hørt hakket mer "sprudlende" tidligere, men herom skal jeg ikke mene så mye, all den tid jeg ikke befant meg i sweetspoten da. Har det med format, kilde, kabler eller noe annet å gjøre? Plassering av høyttalere/sweetspot i rommet, evt vinkling av høyttalere f x.....?
Registrerer ellers det jeg tidligere har erfart; vinyl er noe eget, selv om undertegnede nok aldri kommer til å havne på det kjøret. Cd er ofte hakket under vinyl, men samtidig hakket over streaming.....
Takk til selskap og vertskap for hyggelige timer foran et meget snasent og kapabelt oppsett.
mvh
Proffen
