På besøk hos X
Konzert Für Millionen
For en tid siden fikk jeg en hyggelig invitasjon hjem til en medforumist som skal få lov til å være anonym. Men for å gjøre ting enkelt kaller jeg ham for X. Anleggseier er en entusiastisk person som har stort interesse for hifi men også for musikken. En person som bruker anlegget sitt flere timer om dagen, som rekreasjon og for aktivering av musikalsk ekstase. Anlegget har blitt bygget opp over lang tid, og med 35+ år bak seg så har X funnet sin vei i hifi-jungelen.
For de som som får høy puls og hjerteflimmer over de som bruker mer enn 5000kr på et anlegg eller en komponenet, så anbefales det å lese videre om dette besøket. Kanskje kan et slik sjokk åpne opp indre blokkeringer og forståelse for at dette er en hobby der det finnes entusiaster som ønsker å dra ting så langt det bare går i hjem og stue. Hvis ikke får man kanskje ekstra drivmiddel til å kjøre på videre i de anerkjente debatt-trådene på HFS.
Anleggseier og jeg traff hverandre i et annet sammenheng tidligere i år. Det tok ikke lang tid før vi fant ut at vi begge to er glad i Mahler sin symfoniske kunst, men også i pianisten Friedrich Gulda som er det kuleste før
Rubiks kub kom til verden. Slike kontakter må man ta være på for de vokser ikke på tre slik Pink Floyd- og Askvik-gjengen gjør (etter nøye statistisk beregning ved Horten-messen). Vi har mange av de samme platene i våres private samlinger, sånt er kult. X er også ganske så over middels interessert i jazz i tillegg, som jeg slv kommet mer inn på de seneste årene. Så her var det mulig for å få en god musikkopplevelse, og ikke bare lyd.
Når man finner ut at man ikke bor så langt fra hverandre er det enda mer hyggelig, slik at man kanskje kan treffes igjen hvis besøket er vellykket. Men slike ting vet man jo ikke på forhånd. Finns jo mye rart folk der ute, og jeg er nok en av dem. Når jeg på reisende fot nesten kommet frem til X sitt hus så jeg noe på fortauet, det var en tykk lommebok. Siden jeg har blitt oppdratt til å ikke stjele ting plukket jeg den opp, og der lå hele livet til en yngre mann, med bankkort, ID og alt mulig rart. Stod og ventet litt men det kom aldri noen for å sjekke området for lommeboken, så den fikk bli med inn til X. Før vi fikk snakket så mye fant jeg fyren på sosiale medier og sendte en melding i håp om svar (oi så eventyrlig).
Bergmann Galder med PU Van den Hul Colibri XGW Master Signature Stradivarius.
Når jeg kom inn i stuen til X så tok det litt tid til å venne hjerne og øynene til alle komponenter i rommet. For her var det hifi-fest kan man si. Det er ikke helt uvanlig at noen har
en platespiller eller et komponent som stikker seg ut i kvalitet og finish, men her var det mange ting man kunde se å ta på ved siden av hverandre. Ikke for at jeg tok på så mye, forsiktig skal man være med slike ting foran seg. Men heftig er det, og veldig gøyalt.
Jeg fikk ta plass i sweetspot i en god stol som står i en stue på omtrent 40kvm, så det var godt om plass bakover og til sidene. Det er ikke gjort noen større akustikktiltak i rommet enn vanlig møblering men godt med plass for både vinylhyller på sidene av sweetspot og større møbler bak i rommet. Tepper og gardiner finnes det godt om. Høyttalerne som er av line-source slaget fra Adyton er plassert ganske langt ut på gulvet i det sirka 5 meter brede rommet med basstårn på hver sin side.
Vi begynte nesten med en gang å spille musikk, da vi nok var litt ivrig begge to. I oppsettet så finnes det 3 platespillere og ingenting som kan lignes ved en digital kilde, hvilket heller ikke trengs når man har flere spillere og armer til variasjon å leke med av denne slags kaliber. Først ut var
Soular Energy med The Ray Brown Trio, full fart med trøkk så lenet jeg meg tilbake i stolen for å ikke faller ut på gulvet.
Lyden strømmet ut fra Adyton høyttalerne med en livlig presentasjon, hvis jeg ikke har helt feil var det Bergmann Galder med Van den Hul PU som vi begynte med. Ikke lett å holde helt kontroll når alle drivverk snurrer på flere steder.
Har var det ikke noe som holdt tilbake, laidback, forsiktig, tykk og varm er beskrivelser som var langt bort i gata i henhold til det jeg hørte. Her var det nerve, attakk og full
hallaballoo som ble presentert i ørene mine. Men på en ryddig måte, ikke noe som forsvant inn i andre lyder eller grøtet ihop seg. Trommer og symbaler som var veldig detaljert i sin metalliske klang.
Og det var nok det jeg tenkte på først her, klarhet og ryddighet til tross for full guffe. Samtidig tenkte jeg at for noen som ikke er vant til en mer rettfrem presentasjon direkt i fjeset kan det kanskje oppleves som litt pågående eller for detaljert. Heldigvis er ikke jeg en av de. Jeg sovner og kjeder meg når jeg ikke får hørt alle ting i en tydlig lydpresentasjon som er for soft og snill.
Acoustic Signature Invictus Jr med 2st TA-9000 armer. PUs: Lyra Atlas Lambda og Ikeda Mono.
Te ble servert, og jeg var smart nok å ikke ta en beroligende variant, men en energisk en som passet godt til anleggets kapasitet og livlighet. Så videre til det jeg ventet på, Mahler. Symfoni nr.2 "Resurrection" med Abbado og Chicago, DG The Original Source, kan vel ikke bli så mye bedre utgivelse? Nå var det Acoustic Signature Invictus Jr med Lyra Atlas Lambda PU sin tur å vise seg. Dete er en platespiller som veier mye mer enn meg med sine 100+kg.
Når nålen senket seg ned på platen og musikken akkurat begynt å komme igang så ringte telefonen min.. Det var mr
mistet-lommebok som nå skjønt at jeg ikke var en scammer på nett med meldingen min. Med et litt avbrudd i musikken fikk jeg overlevert lommeboken, men uten hittelønn som jeg kunne brukt på noen plater. Dagens gode hifi-gjerning var nå avklart.
Tilbake til Mahler sats 1 og en opplevelse som nok kommer til å bli med meg en stund fremover. Selvom lydformidlene er ganske så høye på rundt 2 meter så var ikke presentasjonen overdreven i størrelse. Ja, lydbildet er stort, har god dybde og scenen som presenterer er ikke komprimert på noen måte. Men noen ganger kan også instrumentalistene bli litt for store etter egen preferanse. Men ikke her.
Her var litt som å sitte på rad 7 i konsertsalen med orkesteret nært deg, slik at man ser hvordan alle spiller på instrumentene sine. Også i illusjonen som var skapt her foran anlegget kunne jeg se det - svett var de som spilte kontrabass. En fantastisk dynamikk der jeg også kunne høre nyanser godt både i de mest stille delene i musikken, men også i fullt orkester tutti der alle kjør på som om det gjaldt Formel1.
Vi hørte gjennom flere satser, og dette er en lang symfoni med både kor og solister i tillegg til orkesteret. Noen finner viben sammen i føtter som svinger i takt til musikkens bassgang, vi fant frekvensen når begge dirigerer Mahler ved siden av hverandre når pauker og kontrabasser gir sitt aller beste i konsertsalen. Slik er det når man tilhører finkulturens Breaking Bad. Det ble spilt på et for meg høyere lydnivå enn jeg pleier å lytte til hjemme. Men uten stress eller anstrengelse i presentasjonen.
Høyt til tak var det i kapasitet men også i stuen vi satt i. JMF forsterkerne klarte seg meget fint å å holde kontroll på basstårn og høyttalere uten tegn til å kollapse. En veldig bra Mahler opplevelse kan jeg si.
For di som liker å krangle å erte hverandre fordi at DD er så mye bedre enn strikkspillere, slapp av, ta deg en bolle, kast deg i Glomma. Fordi det står en Technics SL-1000R i hyllen med. På denne sitter det en Ortofon SPU, som jeg tror var en jubileumssak. Invictus Jr og Bergmann går inn i JMF Phono preamp, men Technics går via en Audio Note Kondo Phono preamp og en StepUP fra Consolidated. På denne spilleren lyttet vi til Johnny Cash og et album jeg spilt mye når jeg var yngre
anno 2002 -
American IV.
Litt overrasket ble jeg at jeg fortsatt husket tekstene så godt. Ikke like lett å synge med til Mahlers kakafonier. Med et godt fundament i bass/mellombass og en fyldig klang i øvrig ble
The Man Comes Around og
Hurt en litt nostalgisk opplevelse. Men om jeg merkte noen forskjell på strikk eller DD denne kvelden så er svaret, nei.
Jeg har lyttet en hel del på orgelmusikk i det siste og da fremforalt Bach,
alles mester på fester. Så ble glad over at anleggsmaestro tok frem en plate med Virgil Fox, som spiller Bach Toccata og Fuga i D-moll BWV 565 på et gigantiskt amerikanskt orgel med over 6700 piper. Her går ting dybt altså, og Adyton basstårnen går ner til 10hz et sted. Så det ble virkelig fart i gulvet kan en si, men igjen ikke på en voldsom måte som forstyrrer og rister deg bort fra det andre som skjer i musikken. X har arbeidet hardt for å integrere basstårnen i anlegget med godt resultat. Jeg tenkte først at det fort kunne bli mye bass som mister kontrollen og rammer mitt stille sinn, men ikke.
All strøm til anlegget går gjennom en isotrafo fra Adyton, som veier noe og 50kg. Videre går strømmen gjennom JMF PCD 302 strømrenser. Det er gjort litt forskjellige andre tweaks i anlegget og komponentene er jordet. Men det gikk fint å spille på høyere volum uten at lyset i lampene begynte å blinke eller knitre.
Da det finnes en dedikert mono-pickup i anlegget så ble det til å spille på den også selvfølgelig. Glenn Gould som spiller Bachs Goldbergvariations, innspilling fra 1956. Her fikk jeg en liten overraskning, en mono-knapp har de fleste på sine anlegg selvom det brukes en stereo-PU. Men dette var jo noe helt annet. Pressingen var jo også veldig bra, helt støyfri og tonene fra pianoet der Glenn sitter og synger til fløt rundt i rommet, men med et veldig spesielt nærvær og tilstedeværelse. Dette er jo et verk jeg hørt så mange ganger at den dagen jeg ikke husker at det er Goldberg, ja da har jeg blitt dement.
Hva skal vi med stereo til egentlig? Tenkte jeg når jeg satt der og dro paralleller til en syngende Keith Jarrett (som vi også hørte på). Dette var rent ut sagt fantastisk å lytte til. En varme i klangen som forflyttet meg til en tid da det var tweedjakke og pipa som var fasjonabelt, og ikke vape med adidaskostym. Den presisjonen som ble presentert var noe jeg nesten kunne ta på, og jeg ble omvelvet av musikken på en måte jeg virkelig likte.
Anleggsdirigenten tok frem Smetanas
Má vlast med Bamberger Symphoniker under ledning av Jakob Hrusa. Dette er en komposisjon som består av 6 stykker nasjonalromantiske symfoniske dikter. Her kan man se Moldau foran seg når man lytter eller den høye borgen Vyhserad. Kraftfull musikk med pondus. Kanskje litt sviske, fordi den er med på alle klassiske favoritter. Men allikevel et verk verdt å lytte seg gjennom i sin helhet. Som Mahler ble dette presentert med tydelig orkestrering og en kontroll og tyngde som fikk meg til å lure på om jeg skal bli Tjekkisk statsborger slik at jeg får enda mer tilhørighet til Kafka..
Noe av hva som ble spilt under kvelden.
X har et vinylotek som består av et stort og godt uvalg av musikk, både klassisk og jazz i stereo og mono. Når jeg spurte om noe så fantes det i samlingen, sånt er kult. Vi asvluttet med John Coltrane Blue Train på mono, og det ga virkelig liv og energi til reisen videre hjemover. Aldri hørt trompetisten så bra tidligere, igjen klarhet, tydlighet med enormt nærvær på scenen.
Dette er et anlegg som klarer det meste, men som virkelig var høyt opp på lista når det kommer til klassisk musikk og spesielt symfonisk storskalig orkestermusikk. Sjeldent jeg har det så hyggelig når jeg får lytte til slike verk, med noen som faktisk også liker det og er en entusiast. Følte meg nesten litt bortskjemt med så mye bra musikk i løpet av en kveld.
Anlegget består av komponenter fra øverste hylle, drivverk, armer og PUs som mange kan drømme om, eller som sagt bli provosert av. Jeg velger å bli inspirert og motivert at noen har klart å ta det et skritt lenger der det går, galskap eller entusiasme, alt hviler på en knivsegg. Reisen til dette lydresultatet har ikke gått på noen dager, og ikke uten noen blindveier. Men slik det står i dag er det formidabelt til den musikk jeg fikk lytte til. Mahler-opplevelsen sitter fortsatt igjen i sjel og hjerte.
Heldigvis gikk besøket også fint utifra et sosialt perspektiv. Vi har fått en god tone med hverandre, så vi treffes nok snart igjen, da med planer om å sammenligne forskjellige innspillinger av Beethovens symfonier. Det blir spennende. Timene går fort i godt selskap og med fantastisk musikk.
Tusen takk for at jeg fikk komme på besøk!
*Og for de som ikke tok Konzert Für Millionen, så er det en samling klassiske svisker utgitt på DG.
Men også en grei betegnelse på dette anlegget, i annen bemerkelse.
. Da får dere aldri vite hvordan Mahler spiller i stuen, noe som alle landet rundt lurer på.
Er mulig jeg er Oslo i slutten av mnd, da hadde det vært kult med en lytt hvis det passer inn
kanksje blir lurt inn tilbake i analogjungelen igjen. Ser jo at du drar opp til 
.