Ikke kun barneskole lærere som sliter med foreldrene, også de små som er kommet i myndighetsalder trenger hjelp til å få svar på de viktige tingene..
Når telefonen ringer hos Studentsamskipnaden i Stavanger, er det ofte foreldre – ikke studenten – som lurer på hvor de ligger an i boligkøen.
www.aftenbladet.no
– Vi har mange flere telefoner fra foreldre enn før. Dette begynte for fem år siden, og har bare tiltatt fra år til år. I fjor var det mye, i år enda mer, forteller Ane Røed, boligkonsulent i Studentsamskipnaden i Stavanger (SiS).
– De ringer for å sjekke hvor sønnen eller datteren ligger an i køen, og hvor stor sjanse det er for å få studentbolig. Foreldrene føler veldig på at deres barn bør bli prioritert, og de ivrigste ringer flere ganger i uken. Da kan de si «hei, det er meg igjen».
– Får de da flytte fram i køen?
– Overhodet ikke. De kommer ikke noe lenger fram om foreldrene ringer. Vi tildeler ved loddtrekning og prioriterer førsteårsstudenter.
Solvendt?
Aftenbladet skrev forrige uke om Kannik-rektor Finn Lea, som
fortalte om krevende foreldre som tar kontakt om småting som gymtøy og matpakke.
Også rektorer ved videregående skoler har tilsvarende erfaringer.
Men også når ungdommene skal studere, er det ofte foreldre som tar kontakt for å fikse bolig.
– Foreldrene er mer krevende enn studentene, for de er mer opptatt av detaljer. Hvis sønnen eller datteren har fått en bolig, kan noen foreldre spørre: «ligger den solvendt?» eller «har den utsikt?». Mange er litt storforlangende, og det holder ikke å få vite at studenten har fått en ettromsleilighet. Men vi har så mange boliger at det er vanskelig å svare på dette. Det tar mye tid, sier hun.
Røed forteller at dette også gjør seg gjeldende når studenten skal hente nøkkelen til boligen.
– Da kommer gjerne foreldrene i front og sier de skal hente nøkkel for sønnen, og så står sønnen bak og venter. Det er flott at foreldrene er med dem når de har fått bolig, men de lar ikke ungene gå først.
– Når de ringer, hører vi at sønnen eller datteren ofte er i bakgrunnen. Jeg synes det er veldig spesielt, og får lyst til å spørre om å få snakke med sønnen eller datteren.
Myndige barn
Også ved universitetet merkes det at foreldre er ivrigere enn før.
– Vi merker absolutt dette fenomenet med curlingforeldre som ringer på vegne av sine sønner og døtre og lurer på de mest snodige ting. Da minner vi dem om at de har myndige barn og at studenten inviteres til å ta kontakt om ting. Det ordner seg stort sett greit, men noen få synes vi er litt strenge, sier Eldar Søreide, dekan ved det helsevitenskapelige fakultet på Universitetet i Stavanger.
Han peker på flere ulike tendenser. Både at studenter stiller med foresatte som støtte og at flere studenter trenger tilrettelegging.
– Inntrykket er at det er flere slike tendenser, slik samfunnet også gjenspeiler. Det er mer fokus på rettigheter og tilrettelegging. Det er heller ikke noe stort problem. De aller fleste studenter og foreldre lager ikke noe problem for oss.
I studentsamskipnadens studenthus på Ullandhaug, sitter studentene Heidi Lauritzen (23), Maria Egge (21) og Matilde Hustad (21). Ingen av dem har fått hjelp av foreldre til å finne sted å bo.
– Når du er student, er du voksen nok til å ordne dette selv, sier de.
– Vanskelig å slippe
– Én hypotese er at helikopterforeldre følger barna veldig tett, og at det derfor blir vanskelig å slippe dem når de blir større. Barna utvikler seg og har behov for nye mestringsopplevelser. Hvis de følges for tett får de ikke egne erfaringer når det gjelder å ta ansvar, sier Klara Øverland, psykologspesialist, og førsteamanuensis ved læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger.
Hun mener også at foreldres travle liv kan ha en betydning.
– Det er en tendens til at foreldre gjør for mye for ungene. De finner fram sko og jakke og gjør ting for dem, fordi foreldrene ikke har tid til noe annet. Noen foreldre følger barna over alt, bærer ryggsekken og smører matpakken – og plutselig går årene. Da har de gjort barna en bjørnetjeneste, sier hun.
– Har foreldrerollen endret seg?
– Det har nok alltid vært en gruppe foreldre som er krevende, men det er også grunner til det. Barn er per definisjon sårbare, og foreldre skal være kravstore. Men man må gjøre noen vurderinger, sier Øverland, som er opptatt av at foreldre som gruppe ikke stemples som kravstore.
– Det finnes barn som virkelig har behov for tett oppfølging. Og det finnes også en foreldregruppe som ikke tør å si noe. Jeg er mer bekymret for dem, for de er helt avhengige av at foreldre og lærere ser dem for å få hjelp og støtte.
www.nrk.no
www.forskning.no
www.aftenposten.no
