Hvis det var et spørsmål til meg så sa jeg vitterlig at vi ikke bør erstatte kongen og kongehuset med noe som helst.
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Det finnes vel nesten like mange modeller over hvordan man innordner seg hva gjelder rolle og makt for statsoverhode, som det finnes republikker.
Har ikke sett mye som tyder på at ikke Håkon skulle være i stand til å forvalte arv og embete på en god måte.
Det var jo en del som var i tvil om at Harald ville kunne forvalte arven fra Olav som folkekonge, før han reiv med seg slagstøvler og knapp boblejakke og satte kursen til Sunnmøre etter orkanens herjinger der.
Kritiske røster er det alltid plenty av før overgangen fra en monark til en annen; det er bare å se til Storbritannia.
Helt enig i at Håkon med frue høyst sannsynlig vil forvalte stillingene sine på en god måte, akkurat som de har gjort med sine nåværende.
En liten artig, men likefullt alvorlig, sak
tilsvaret må man til motsatstråden for å finne
Det er godt, da kan vi alle sove trygt i visshet om at du har påtatt deg ansvaret for akkurat dette.
Av ren nysgjerrighet, mener du at ansvaret som statsoverhode da blir gitt til Stortingspresident, som jo er nummer to, men der vi tross alt har mer sedvane enn lover for å sikre at vedkommende representer nasjon og ikke bare parti?
Jeg kan ikke se hvordan vi eventuelt skulle erstatte kongen som statsoverhode uten å erstatte det med en president, frikoblet fra både regjering og Storting.
Så kan det jo selvsagt bli en president, type Mattarella, som knapt nok de fleste italienere en gang vet hvem er, hele veien via nærliggende eksempler fra Finland og Island til republikansk presidentstyre type Macron og den unevnelige.I tidligere debatter om dette med president har det vært greit å spørrde republikanere på venstresiden om de ville like at Carl Ivar vant et presidentvalg. Det var faktisk en tid da dette ikke ville vært utenkelig! I dag er det jo en mulighet for at vi kunne fått en kvinnelig president, Sylvi! Har virkelig republikanerne et ønske om det?
Grøss...!!!!
Dette har eg ikkje tenkt så frykteleg mykje på, men eg ville råsjansa på ein seremoniell president, gjerne ut av fase med stortingsvalet og periode på åtte år.
Det er også det som hadde gjort minst ugagn med grunnlova, trur eg.
Eg har vorte så pragmatisk at eg trur Hagen på sine gamle dagar kunne gjort jobben heilt fint. Neppe Sylvi, iallfall ikkje no.
Med andre ord har eg ikkje så store problem med monarkiet, heller, så lenge Haakon og etter kvart Ingrid Alexandra kan halda seg i skinnet og unngå større skandalar.
Og du tror at flertallet i Norge noen gang ville stemt for Sylvi eller Callemann som president?
Riktignok var Callemann litt snurt fordi han ikke ble stortingspresident, men dog
Du kan ikke se bort fra det. Ganske mange her i landet elsker kongehuset og de ville nok føle det som et svik hvis partiene på venstresiden kaste kongen fra tronen. Og som det sies "hevnen er søt"!
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 20.911
- Antall liker
- 11.586
Håkon kan bli bra. En må huske at faren var mer tilbakeholden og mutt da han var på Håkons alder.
Det der er vel ikke helt riktig (?). Såvidt jeg vet så er det kongen som signerer på resolusjoner osv som er besluttet i Storting og regjering (?)
Men sist gang kongen utøvde makt var vel i 1940, og jeg tar for gitt at kongehuset ville blitt kjapt avviklet hvis de hadde gått i mot folkeviljen, dvs Stortinget og regjeringen.
Det svenske kongehuset er såvidt jeg vet skrevet helt ut av maktapparatet.
Hvis man tenker på skandaler rundt kongehusene i Europa, så har vi jo stort sett sluppet unna dette, - inntil nylig... nå er det likevel slik at hverken MArius og slett ikke Durek'en er er medlemmer av kongehuset, selv om det virker som det er mange som ikke ser forskjelllen... At idiotiet likevel smitter over er forsåvidt naturlig, men det går vel over etterhvert som det mister nyhetens interesse.... Skandalene ute i Europa i de siste 100 år har nok vært betydelig større....
Marius ender nok med en dom ( forhåpentligvis), så får man håpe at fjotten forstår alvoret... Durek'en burde rett og slett få beskjed om å holde seg til sitt... men det virker nesten som han innbilller seg at han kan bli kongelig...
Kan bli??
Fyren er jo en inkarnert farao
Sandelson ser på hele greia...
Karakterdrap på kongeparet
KOMMENTAR: Kong Harald og dronning Sonja blir kasta under bussen i Netflix-dokumentaren om prinsesse Märtha Louise og sjaman Durek Verrett. Det er ikkje vakkert.www.aftenbladet.no
Eg trudde eg var republikanar av ein slags fornuft. Nå er eg det av hjarta, sjel og sinn. Vi kan ikkje halda på med dette.
Dei ekte menneska
Gjennom heile Netflix-kommentaren Rebel Royals er prinsesse Märtha Louise og sjaman Durek Verrett dei menneskelege, varme, elskande, nyanserte. Dei er rause, opne, dei kjempar for å få leva slik dei vil leva, få elska den dei vil i fred. Og for opent kamera.
Durek Verrett er prega når han fortel om rasismen han har blitt møtt med, om å leva som farga, om alltid å måtta ropa litt høgare, vera litt meir for å få plass, for å bli høyrt.
Märtha Louise? Ho har aldri likt å vera i den ramma ho har følt vi andre har villa ha henne i. Og det verste for henne, trur eg, har vore når dei som blir glad i henne, blir utsette for den overveldande, negative energien ho har kjent frå norsk presse.
Filmen går nært på – slik vi er vant til å sjå desse to også når dei sjølv har heile regien, når det er eigne ord og eigne videoar frå eigne kontoar til eigne følgarar på Instagram som blir lagt ut.
Pappfigurane
Når filmen tar oss med til slottet, når den kongelege familien hennar blir nemnt, når kong Harald og dronning Sonja blir refererte til, blir alt stivt. Musikken blir klassisk, frå eit spinkelt, litt stivbeint strykeorkester, bilda er flate og stiliserte, det er prismekroner og store rom, der eit stivt kongepar står oppstilt og ventar langt borte frå kamera.
Durek Verrett fortel om det første møtet med dette kongeparet, der han stiller i kimono og cowboystøvlar, for Märtha Louise hadde sagt han berre kunne vera seg sjølv. Kongeparet berre stirar på han, og det er pinleg stille.
Han fortel at nesten alt han gjorde blei feil, i deira auge, han forklarar at dei ikkje veit kva rasisme er, verken kongen og dronninga eller kronprinsen. Først når Meghan Markle har latt seg intervjua av Oprah Winfrey, skal kong Harald ha sendt ei melding til han og spurt om han også har følt det slik, i møte med dei. Durek svarar ja. Og så blir samtalane betre. Så får vi eit glimt frå slottet der musikken lever, der ikkje både den og alt anna er utdatert og flatt. Men det varar ikkje lenge.
Det går ikkje
Det er ingenting ved denne filmen som ikkje bryt med den så mykje omtalte avtalen prinsessa og sjamanen har inngått med far og svigerfar, kong Harald. Den der verken prinsessetittel eller tilknyting til kongefamilien skal brukast i kommersielle samanhengar. Den har dei brote, igjen og igjen, aller tydelegast rundt bryllaupet i fjor.
Den er ein vits. Det går ikkje å bli med i ein Netflix-dokumentar om kjærleiken mellom prinsessa og sjamanen, og deira kamp for å bli aksepterte av kongen og dronninga i Norge, utan å bryta og bryta og bryta med den.
Prinsessas eige klesmerke dukkar opp både her og der og her og der igjen, sjamanens verke som sjaman er det som opnar filmen. Prinsessa er synsk, han er heile tida i kontakt med åndeverda, dei spør begge åndene om når den beste tida for å samla energiane sine til eitt er. Og sjølve klokkeslettet for når på dagen dei skal viast, må sjekkast opp mot astrologien. Samtidig som alt dette også gir er med på å gi dei levebrød.
Kritikken
Durek Verrett har tidlegare hevda at barn påfører seg sjølv kreft, fordi dei ikkje vil vera i dette livet lenger. Han har gjort det klart at han ikkje kan hjelpa kreftsjuke i stadium fire, for då har dei ikkje lenger sterk nok vilje. Han har sagt at han har vore farao i eit tidlegare liv, og at Märtha Louise var dronninga hans, der i det gamle Egypt. Han har sagt, med henne nikkande ved sida, at dei to er på eit høgare bevisstheitsnivå enn oss, dei er sende hit for å visa oss det nivået, gjennom deira kjærleik. Dei ser, vi er blinde.
Han har blitt kritisert for å selja ein amulett han hevdar hjelpte han då han hadde covid.
Og dei har begge blitt kritiserte for faren med å forfekta eit livssyn der nøkkelen er eigen vilje og evne til å elska seg sjølv. Kva om du ikkje klarar det? Kva om du ikkje blir frisk, likevel, uansett kor hardt du prøver?
Dei når langt ut. Dei når mange. Det er eit ekstra stort ansvar. Og som andre mektige, vil dei bli møtt med kritikk som står i forhold til makta dei har.
For sjølvsagt kan dei tena både pengar og omdømme på å stå så nært det norske kongeparet. Sjølvsagt gir det pengar i kassa å selja bryllaupsbilda til kjendismagasinet Hello! Sjølvsagt opnar det seg fleire rom for å tena pengar etter denne filmen. Og sjølvsagt er dei romma opna på grunn av prinsessetittel og kongegener.
Har vi mage til dette?
Dei som ikkje vil bidra til alt dette, fordi dei faktisk er konge og dronning i landet, er dei som kjem dårlegast ut. Kongeparet blir i filmen ein slags pappfigurar, ute av stand til å forstå sjølv dei som står dei aller nærmast.
Eg ser ikkje korleis vi kan ha hjarte til å halda oss med eit monarki. Der folk ikkje kan koma seg heilt unna ei rolle dei ikkje vil ha, eller prøver å velja når dei vil ha den. Heller ikkje kan dei koma seg unna dei andre i familien sin måte å leva rolla på, utan sjølv å bli farga av det. Eller bli ståande heilt utan fargar, slik Harald og Sonja blir i denne filmen.
Jeg skal på ingen måte påberope meg å ha tenkt dypt og lenge på saken, men jeg har vanskelig for å se at nødvendigheten av å ha et uavhengig statsoverhode er noe annet eller mer enn et produkt av tradisjon og historie.
Skulle man likevel finne det tvingende nødvendig så er nok stortingspresidenten det naturlig valget og mangelen på lover antar jeg er et overkommelig hinder i så måte.
På den annen side kan jeg ikke helt se hvorfor statsministeren ikke skulle kunne fylle denne rollen, gitt at han eller hun allerede er den som i størst grad praktisk representerer landet utenfor dets egne grenser. Nedsiden måtte være at statsministeren allerede har mer enn nok å gjøre, så stortingspresidenten er trolig et bedre valg på et rent praktisk grunnlag.
Jo da, Italienerne vet svært godt hvem deres president er. Han yter stor respekt for øvrig. En traust øy i sirkuset !
Stortingspresidenten har faktisk en formell oppgave som vel ikke går i hop med en tradisjonell presidents rolle...
Selvsagt, men kun som en ren formalitet.
En formalitet, ja - men den er ikke gyldig uten kongens signatur....
Og det er tilfelle utelukkende fordi vi har valgt det skal være slik. Et valg som når som helst kan endres. Dermed: en ren formalitet.en tredeling av makten var det noen som sa..
kan vel kanskje være lurt å ha noen som har mulighet til å bryte inn når ting tar helt av, en som er lært opp til å være dannet, omtenksom og forenelig og som ikke snur seg etter hva nå enn som er i vinden...
Som alltid når kongehuset diskuteres, mangler den prinsipielle siden.
Det er da såre enkelt; en posisjon som statsoverhode skal IKKE under noen omstendighet gå i arv. Vi er da for svingende i 2025, ikke 862.
Som alltid? Dette har vært oppe her en rekke ganger, det prinsipielle inkludert. Usikker på om jeg har sett det diskutert uten.
Uansett, det prinsipielle er som regel såre enkelt mens virkeligheten er noe ganske annet og mer innfløkt.
Det er ikke prinsippielt å komme med ulike versjoner av "jeg syns ditt og datt om kongen, krompen, krompa eller Durex". Det prinsipielle er at hvordan de ter seg er irrelevant, fordi monarki hører ikke hjemme i vår tid. Arv av posisjon som statsoverhode bør hives på historiens skraphaug. Det er århundrer på overtid.
Jeg er helt enig, i prinsippet. Og igjen, det prinsipielle har vært bragt opp mange ganger, uansett om du har sett det eller ei.
Einig i at prinsippet ikkje kan vera betinga av korleis kongen og kongsemna ter seg. Prinsippet bak statsforma må vera uavhengig av om det er ei Ingrid Alexandra (ei tilsynelatande ordentleg, ryddig og flink jente frå vestkanten) eller ein Marius (badboy frå vestkanten) som står i rekkja.
Så spørst det om det prinsippet (som eg trur dei fleste vil vera samde i) kjem i konflikt med andre prinsipp.
Dei reint republikanske styreformene (Frankrike og USA), der presidentembetet er utøvande makt med direkte mandat, ser for meg ut til å vera vesentleg mindre stabile enn dei parlamentariske monarkia i Storbritannia og Norden, der statsmakta vert symbolsk og passivt forvalta av ein monark, og utøvande makt utgår frå parlamentet.
(I forbifarten: Det er ikkje tvil om at Kongen sjølv i 1928 aktivt tok stilling for denne passive forvaltninga då han trassa presset frå den borgarlege opinionen og bad Hornsrud danna regjering. Det velkjente sitatet «Jeg er også kommunistenes konge» ser ut til å vera like apokrypft som dei fleste andre sitat, altså, kanskje sagt i ein annan samanheng, men flytta litt på fordi det passar så godt.* Med regjeringsdanninga i 1928 låg det to prinsipielle avklaringar: Kongen stadfesta parlamentarismen på det sterkaste, og Arbeidarpartiet aksepterte den norske statsforma).
Det er også eit prinsipp: At kjerna i statsforma er flytta ut frå den daglege politikken. Vi har gjort det ved å la monarken gå frå å vera den utøvande makta, til å vera ei nesten seremoniell ramme for henne.
I våre dagar finst det ikkje rasjonelle argument for at statsoverhovudet skal vera monark, men det finst svært gode grunner til å behalda den stabile statsforma vi har. Slik eg ser det, risikerer vi ved ei omskriving av grunnlova og konstitusjonell sedvane for å få på plass ein president, å gjera meir skade enn ved å leva med monarkiet. Det å ikkje riva sund noko som fungerer berre for at ting skal vera prinsipielt riktig, når det ikkje får praktiske konsekvensar, er også eit prinsipp.
Og, nei, Høgre kan ikkje venta seg ein medlemsskapssøknad frå meg. Trass det overnemnde.
* Her er møtet mellom Hambro (H) og Hornsrud (Ap) gjeve att i Ivar Arne Roset: Det norske Arbeiderparti og Hornsruds regjeringsdannelse i 1928, s. 15-16 (Universitetsforlaget, 1962). Søk på sitatet i avisdatabasen til NB gjev fem treff på sitatet i 1928, alle frå februar, der tre omtalar det som ein anekdote og to tilskriv det til Haakon VII i møte med ein litt diffus delegasjon.
Framsida på Aftenposten, 23. januar 1928, gjev eit blikk inn i kor dramatisk dette eigentleg var:
Så feil kunne altså dei innvigde krinsane ta. Madsen (gruppeleiar) hadde altså eit direkte spørsmål om Ap kunne danna regjering. Føremiddagen dagen etter kunne altså gå til Kongen og svara ja, og fekk dimed oppdraget om å danna regjering (men det ser ut som om gruppemøte og sentralstyremøtet i Ap vart halde på morgonen tysdag 24.01, ikkje kvelden måndag 23.01).
Hambro fortener sjølvsagt all ros for ei svært prinsipiell tilnærming.Sist redigert:
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 22.964
- Antall liker
- 15.848
Da har du nok hørt litt dårlig etter, han var omtrent den eneste som sa i årevis at Norges Bank ikke kom til å sette opp rentene mens alle, inkludert sentralbanken selv, sa at om (fyll inn litt varierende tid selv) så vil styringsrenten ble satt opp, Han var mer eller mindre alene om å få rett i nesten et tiår, så tok han veldig feil. Han timet også bokutgivelsen om rentens historie ganske dårlig, der argumenterte han for at renter "for alltid" kommer til å forbli lave, riktinok muligens med enkelte kortvarige økninger innimellom. Den kom vel ut i 2020.
Det desidert smarteste man kan gjøre er å vente til Torsdager kl.1000.
Denne var nå litt morsom.Sandelson ser på hele greia...
Karakterdrap på kongeparet
KOMMENTAR: Kong Harald og dronning Sonja blir kasta under bussen i Netflix-dokumentaren om prinsesse Märtha Louise og sjaman Durek Verrett. Det er ikkje vakkert.
Sist redigert:
Ja, jeg har nok det. Har egentlig ikke fulgt med noe særlig før de siste tre årene etter at jeg kjøpte leilighet med litt høy fellesgjeld og flyttet inn i juni 2022, og rentene gikk rett oppover like etterpå. Fellesutgiftene doblet seg omtrent i løpet av veldig kort tid bare p.g.a. rentene, så da ble det plutselig litt mer interessant hva ekspertene mente og om vi eventuelt kunne vente en rentenedsettelse. I den perioden har han i mine øyne pekt seg ut som den som alltid går mot strømmen og mener noe annet enn de andre, og som oftest bommet. Fritt etter hukommelsen.
Her kommer du med flere og velbrukte argument for monarki. Det er jo det vanlige i Norge, det prinsipielle viker som oftest for konservatisme. En konservatisme, hvor oppramsing av forsvar for det bestånde er kjernen. Et kjennetegn på det å være nordmann det; "inntil mange nok ser det anderledes, fortsetter jeg å tale for det bestånde - selv om jeg prinsippielt mener noe annet." Det handler muligens om at ting "alltid" har vært som de er ("og da er det tryggest å fortsette slik"), autoritetstro, frykt for å mene noe annet enn "andre".
Det er merkelig at det prinsipielle ikke fører til at "da må vi faktisk finne en annen løsning." Siden monarki ikke hører hjemme i et moderne samfunn. Altså ta konsekvensen av et prinsippielt syn.
Eg ser ingen grunn til å plukka ut eitt prinsipp og øydeleggja det som fungerer berre for å få prinsipielt rett, dersom målet er at det nye skal vera funksjonslikt med det gamle.
Unnataket må vera dersom du ser føre deg eit presidentembete med reell makt. Det ville vera ei substansiell endring. Er det det du vil ha?
En posisjon som statsoverhode skal IKKE arves. Det ser jeg overhodet ingen gode nok argumenter til å fortsette med. Det må være utgangspunktet; monarki hører ikke hjemme. SÅ får en finne funksjonelle løsninger. Valgt president- som gallionsfigur? Ja, alt er bedre enn at en slik posisjon går i arv.
Det er ikke nødvendigvis noe galt med Johnny fra Stovner, men jeg har aldri valgt ham som mitt kommende statsoverhode. I et demokrati velger vi våre ledere, de arver ikke en posisjon pga av at de tilfeldigvis er etterkommer av nåværende leder. Det er Nord - Korea, det.
Det er synd at Märtha Louise ikke er vårt kommende overhode (hun er førstefødt), for da hadde muligens de fleste prinsipielt ikke - prinsipielle vektlagt det prinsipielle foran konservatisme.Sist redigert:
^ Det er ingen som er veldig interessert i å diskutera «det prinsipielle», fordi (reknar eg med) det er å slå inn vidopne dører.
Men sjølv små endringar i den reelle maktfordelinga vil ha større konsekvensar enn å byta kongen med ein hundre prosent funksjonslik president.
Ja? Hva er problemet? Og skal det da bare fortsette som det er, fordi slik har det alltid vært? -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…