Dan stuart
The deliverance of Marlowe Billings (Cadiz, 2012)
Stakkars Dan...
Som fugl fønix var han her igjen, Dan Stuart - hjernen og hjertet bak 80 tals post-punk rootsrockerne i Green on red (godt hjulpet av bl.a. Chuck Prophet). Sammen med Dream Synidcate, Rain Parade og en håndfull andre gjerne ble GoR gjerne sett på som de fremste eksponenente av den såkalte Paisley Underground scenen. Med hans kumpaner i Green on Red turnerte de flittig store deler av 80 tallet, bygde seg opp en lojal fanskare over land og strand, og gav ut et knippe album som står som pinn i kuskit den dag i dag, med mesterverket
Gas food lodging som selve rosinen i pølsa.
Etter at Green on Red ble oppløst på tidlig 90 tall hørte og så man lite til Dan Stuart, skjønt en og annen utgivelse så dagens lys - det seneste var et sammarbeidsprosjekt med Al Perry så lant tilbake som i 1999. Store personlige problemer, nervøse sammenbrudd, inn og ut av ymse instusjoner og et familieliv som siden skulle gå lukt til hælvete er bare litt av det stakkars Dan har gjennomgått - kanskje. Mye av hans ve og vel har en nesten myteompsunnet schwung over seg, så sannhetsgehalten i alt som leses om Stuart skal være usagt En sporadisk reunion med GoR på midten av 2000 tallet var det siste man så av mannen før han i fjor returnerte med et, for å si det rett ut, brak. Dvs, han var vel å finne på ei Slummers plate fra 2011 også, så sjøl om han har “vært borte”, så har han egentlig lusket og tusket i kulissene.
Marlowe Billings er etter alle solemerker Dan Staurt’s alter ego. Stuart har omsider gjenfunnet en slags balanse i tilværelsen, etter han for en del år tilbake fant ut at den skulle tilbringes i Mexico. Skjønt, er det Marlowe Billings som pryder covoeret, så virker tilværelsen noe fortvilt fortsatt.
På de 11 låtene som utgjør menyen på
The deliverance of Marlowe Billings reflekterer Stuart over fortid samt sin nåværende tilværelse blant Gringos og coyoter. Åpningslåta setter standarden fra første tone, godt hjulpet av italienske Sacri Cuori, som klarer å bygge opp en atmosfære skapt for Stuart’s insisterende, men allikevel skjøre vokal:
“You said you loved me, but we both now you lied. You keep your treasures hidden deep inside”...
Det levnes ingen tvil om at dette dreier seg om Stuart’s ekskone, og tiden sammen i New York:
“I miss the city and I miss the lights, I miss my family all over the night. But New York’s a liar, we both know it’s true, just like your lover whose soul understands you. I’ll never go back to that cold hard ground, where everyone’s searching for what can’t be found”.
Stuart er bare såååååååååååå ferdig med storbyen, og livet det medfører. Bra mann!
Honnør til nevnte Sacri Cuori som er bandet som har gleden av å backe Stuart her. De gjør en fremragende jobb, de virker implisitt å skjønne hva Dan Stuart vil med låtene sine, og hvor han vil - nennsomt og på grensen til koselige i vakre
Love so rare, mørke og intense i
Clean white sheet - to låter som på mange måter markerer ytterpunktene på skiva; det vakre/skjøre kontra det nesten bekmørke. Og innimellom der smeller han til med Gonna change, en låt som bare kan oppsummers som strøken.
Love will kill you synger Stuart deretter, og igjen er det tidligere kone og tiden sammen med henne som er i fokus. Sparsommelig backet kler Stuart seg fullstendig naken - det er ekte, det er ærlig, det er hjerteskjærende vakkert, som om stemmen såvidt evner å bære denne høyst personlige teksten - eg kjøper dette 7 dager i uken. Muligens skivas sterkeste øyeblikk. Låtsnekkeri og tekst for viderekomne.
Akkurat idet Stuart er ferdig med det som føles som å endevrenge sjela si, og klumpen i halsen er i ferd med å bli for mye gjør han det geniale “grepet” med å følge opp med reine allsangen i
What are you laughing about? Her trøkkes det til, og denne uptempo “gladlåta” er en perfekt motvekt til foregående, dette skaper dynamikk og bidrar til å holde interessen og fokus hos lytteren intakt. Kudos for å gjøre MGP trikset - her er en modulasjon fullstendig på sin plass. Man får lyst på en øl eller 10.
Som nevnt, det er ikkje bare fortid det dreier seg om hos Stuart - tilværelsen i Mexico, og kanskje konflikten mellom hans nåværende og tidligere landsmenn, danner bakteppet for Gringo go home, en låt som sender tankene i retning go gammal GoR. Stemmen til Stuart da! Magisk.
Det er vel etter hvert liten eller ingen tvil om at Stuart plata treffer bra hos anmelderen. Spørsmålet er om det er ting å sette fingern på her? Joa, det er det jo - den havnet tross alt “bare” på 12.plass på denne anmelderens “Topp 100” fra fjoråret.
Gap toothed girl blir litt “hyllevarepreg” - en noe anonym låt som spiller på alt for kjente og oppbrukte strenger, og generelt er første halvdel av skiva en del strå hvassere enn siste.
What can I say er pen den også, men den mangler plutselig noe av nerven og intensiteten som gjør tidligere nevnte låter store.
Det er i det hele tatt den litt fallende kurven mot slutten som frarøver Stuart at det slås virkelig på stortromma karakterskalaen. Det beste er gull gull gull, men et par små gråsteiner gjør at Stuart lander på meget pene
1 2 3 4 5 6 7
8+ 9 10
CEVBOF villle sagt 7(+)/9, og takket være stafetten er den bra oppjustert
