ALBUMSTAFETTEN 21

[B Rasse]

Mi melding om eels kjem seint!

 

[Tremor]

Har skrevet ferdig, men får ikke fyrt opp komputeren før jeg kommer fra jobb i halv åtte-tiden. Dere får mase på Ørn i mellomtiden!!

 

[Kaare G. Opsahl]

Hallo!!! ingen meninger om Eels????

 

[Townes]

Joa, men trodde Brassebjønn skulle få Finger'n ut. HO HO HO.

 

[Dazed]

Ingen vits i å vente. Mén i vei. Brasse kommer forhåpentligvis etter.

 

[Townes]

Okei da

Kan godt mene eg...

Syns dette er langt unna noe bestenotering fra E. I motsetning til Drammen Lyd så syns eg en del av "eksperimenteringen", enten det er med stemmen eller med andre lyder, blir enerverende. Men i likhet med Drammen Lyd liker eg eks en låt som On the ropes, der fiksfakseriet settes til side til fordel for fokus på melodi. Og dette skulle det vært mer av, for mye av de resterende låtene har melodier som ikkje holder mål denne gangen. Småkjedelig, delvis uengasjerende - det føles nesten tafatt.

Noen unntak: New alphabet og Open my present er okeie ting, her syns eg "soundet" funker. Ganske kule låter, og her høres E. hakker mer til stede ut.

Alt i alt, syns plata er småkjedelig - med et par ganske gode låter. Men det må sies at eg aldri har vært noen stor fan av eels. Likte den end times skiva ganske godt, men denne kommer ikkje til å bli spilt særlig mye.

4,41/10 herfra.

 

[mikefish]

Eels er et prosjekt jeg har fått ørene opp for først i de siste par åra.Husker da førsteplata kom på nittitallet.Syns den gangen det var litt døvt,men Eels har laget endel fint.Denne nye er ikke hans beste,men er slett ikke dårlig.Ville havnet på 6/10 her.

mvh. s,

 

[Gjestemedlem]

Åpningskuttet bærer bud om noen timer med pliktlytting.

Vesternelementer i grøtete lyd.

John Butler Trio - Grand National
2007 - Australia


Caroline er en litt rolig låt, såpass rolig at selv en grønnsak av en tekniker ikke helt klarer å ødelegge den totalt.. i alle fall ikke før godt ut i låten.

Utrolig slitsom vokal på hele platen. Vanskelig å si om det er ødelagt av autorune, eller om det bare hadde hatt godt av å blitt det. Verst på åpningskuttet. Ja.. og så den fæle andrelåten.. og alle de andre også forsåvidt. Rene manndomsprøven å lytte seg gjennom dette.

Et og annet innslag av brukbart gitarspill underveis. Da kan man faktisk slappe av i musklene et øyeblikk, helt til man begynner å kvie seg til at figuren skal begynne å synge igjen.

Dette kunne vært grei nok musikk... hadde platen vært instrumental. Her må det gis en pris for den mest enerverende vokalen på en moderne plate. Kloppetiklopprytmene er heller ingen høydare.

Platens høydepunkt er stillheten mellom låtene.

Slitsomt komprimert gnål, og banjo. 3/10. Dette var fælt.

 

[B Rasse]

Eels - Wonderful, Glorious

Eels' frontfigur Mark Oliver Everett, E blant godtfolk, er ein av dei fremste til å lage sursøt musikk.Ei svært trasig familiefortid med sjukdom, sjølvmord, meir sjukdom, skilsmisser og flyulukker har forfylgt Mark Everett og blitt kjernen for det mange av songane handlar om.


Han er absolutt ein av mine favorittar av dei bitre med låtar som 'I need some sleep' og 'I like birds'. Eels har i mange av låtane sine skjært eit skapellsnitt i sjølve livet og det er det eg likar så godt. Sounden, melodiane og tempoet er så likandes, medan tekstane går frå det mørke til det beksvarte.


Wonderful, Glorious er umiddelbart lett å like med mykje av det gode gamle i tema og stemning, men det er likevel noko som manglar. Eller, er det det at det er for mykje av det gode gamle? Etter ei lita handfull låtar føles Wonderful som standard eels, så tankefull og hjarteknust at det føles ein smule påtatt.


Plata hadde hatt godt av nokre spor mindre og eg klarar ikkje vri av meg kjensla at eels her er overkant rutinert og kalkulert.
For det skal vel ikkje vera så lett å like livsinnsikten til Mark Everett — heilt utan ei kjensle av bismak?

60/100

 

[Dazed]

Flott! Litt sent, men veldig godt!

Og litt nesten-slakt der fra Gjestemedlem! Godt anmeldt. Spennende å se hva Tremor mener, nå da.

 

[Eviledorf]

Jeg synes Eels er helt OK. Har vel aldri endt opp med å kjøpe en plate, men det plager meg heller ikke å høre på det. Midt på treet fro min del.

 

[BurntIsland]

Det jeg liker minst med E(els) er når han høres ut som Beck på en dårlig dag. Det er slike låter her dessverre. Ellers er jeg ikke særlig glad for den "Granlundske" hesheten (les slimbobla i halsen) som jeg syns har blitt mer markant på denne skiva.. men det er noen riktig gode Eels låter her også; 5 til 6 virker som en grei karakter.

 

[H.R]

Eels er knall. Ikke en gladgutt og det passer. Synes at alle Eels skivene er bra og siste er absolutt intet unntak.
Det er rett og slett så enkelt - jeg tror på det jeg hører og jeg liker måten det blir fortalt på

 

[Tremor]

John Butler Trio – Grand National

Jeg ble en smule overrasket når denne plata valset i gang med kassegitar. Jeg var brennsikker på at jeg hadde sett noen konsertopptak med John Butler hvor han briljerte med krutt og innlevelse på en gammel, halvt ihjelbanket Strat og at jeg skulle få høre litt lowdown dirty texas blues av den farlige og klassiske Johnny Winter eller SRV-skolen. Men dette er en helt annen sekk. Gjennom de første taktene tenker jeg at det høres positivt ut, kan være potensiale. Men så begynner han å synge.

Det høres ut som en prepubertal Anthony Kiedis på audition for Sølvguttene. Han deler nevnte Kiedis noe tvilsomme evne til å lage dørgende kjedelige melodier bestående av utelukkende èn tone også, et utmerket eksempel på det er låt nummer to, Daniella, og nummer seks, Used To Get High, forøvrig et noe merkelig oppgjør (virkelig?) med han fortid som tv-titter. Men når Kiedis er i stand til å smelle dem ut av kjeften med en rappende guts og noe som i det minste minner om troverdighet satser vår venn Butler på en fløyelsmyk, tannløs og fullstendig upersonlig stil ala Jack Johnson og hans surfende flytepopsmørje. Det er litt synd egentlig, siden det kan skimtes litt snert noen få ganger.

Dette er forresten også et godt tidspunkt til å minne om Townes fremragende beskrivelse av den utmerkede synkoperte og alltid uberegnelige vokalstilen til Bob Dylan. Dette er det stikk motsatte; drøvelen til John Butler er en metronome. Låtmaterialet på denne plata er også over gjennomsnitt begredelig, selv om jeg har forsøkt alle gangene jeg har hørt igjennom den er det nesten umulig å få melodiene til å sitte fast mellom ørene. De fyker rett ut igjen, det er nesten som å prøve å fange vinden.

Kompet forvirrer meg også en hel del. Samtidig som de metronomiske kvalitetene til både trommis og bassist er fullstendig uangripelig er det noe veldig lett og nærmest jovialt over det som fremhever et svært labert låtmateriale mer enn det kamuflerer det. Det virker dessuten på meg som om bassisten har vegringer for å groove, f eks på slutten av 'Funky Tonight' der de bygger opp til et crescendo klarer han aldri å slippe seg løs i groovet trommisen inviterer til og tviholder på sin stakkato hoppestokk-gange.

Jeg har ikke hørt andre skiver med John Butler, men kan det tenkes at dette er hans shot at stardom? At den er konstruert for å prøve å nå et bredt publikum? Om jeg hadde hvilt i strandstolen i stekende sommersol to meter unna radioen ville jeg nok neppe ha byttet kanal om dette sto på., men om det var én meter ville armen akkurat vært lang nok. 3/10

 

[Gjestemedlem]

Godt enig med Tremor her, som får det hele sagt på en mye mer elegant måte.

 

[Townes]

@John Butler

To veldig gode anmeldelser av en ikkje like god skive.

Prøvde meg på denne noen ganger, men det gikk heller dårlig. Syns Depg og Tremor har fanget denne plata utmerket godt, og har egentlig ikjke så mye å tilføye, utover at det fortonte seg som en totalt uinspirerende, uengasjerende affære for min del. Et kjedelig gjesp.

2,87/10 herfra

Det som er enda verre er at eg ser eg får det jævli travelt med å knote ned noe om Stuart til den 23.3. Ble og blir noen hektiske dager just nu...

 

[Tremor]

Godt enig med Tremor her, som får det hele sagt på en mye mer elegant måte.

Det ser nesten ut som om jeg har hentet inspirasjon fra din anmeldelse, men jeg skrev den faktisk på mandag... Nå som jeg har lest din skjønner jeg Kiedis-greiene jeg fablet om. Autotune! At jeg ikke tenkte på det. Ser jo ut som om vi er nesten helt enige, ja.

 

[BurntIsland]

Tviler på at jeg kommer til å høre Butlerskiva igjen; kompetente musikere, en viss bredde i låtene og like følsomt og sjelfullt utført som Jens Stoltenbergs nyttårstale..

 

[mikefish]

Glimrende anmeldelser ! Falt ikke akkurat i smak her heller.Har bare hørt den et par ganger i bakgrunnen fra hobbyrommet.Noen karakter har jeg ikke kommet opp med.

mvh. s,

 

[Kaare G. Opsahl]

Flotte anmeldelser. Har ikke fått hørt skiva enda

 

[Handsoer]

Må nok desverre bare henge meg på koret her. Temmelig enig med Tremor, og helt enig i hans karakter.
Rett og slett kjedelig musikk.

Nei, justerer ned til en 2/10.

 

[united]

Hva, kommer det dårlig musikk også fra Australia?
Uhørt!

Må innrømme at det er et par (nyere) JBT album på serveren min.
Må også innrømme at jeg klarer å høre på dem. Uten at jeg særlig ofte har lyst til det.

Jack Johnston sammenligningen er god, syns jeg. Men Jack er bedre.

 

[Tremor]

Neida, united. Den er ikke uhørt. De nyere platene deres er imidlertid uhørt. For min del ihvertfall.

 

[Kaare G. Opsahl]

kunne ønske jeg hadde likt dette. Vil ikke være en del av et hylekor, men neida. Her må det hyles med!!

 

[espege]

@EELS. wonderful glorious.

tom waits sirkler lavt i luftrommet her; "bombs away" minner umiddelbart om… (tenke-tenke) "clap hands"? og følelsen av waits slipper heller ikke helt taket på låt #2, selv om den fjerner seg et godt stykke fra. kan det være den machohese bluesrockrøsten? får det for meg at der er noe hollywoodrøfft/actionheroaktig over den. bruce willis? søndagsgig på hardrock café? ikke bra. ikke bra i det hele tatt.
#3: rolig. stort tja. rynker litt på nesen og vet ikke om jeg liker dette.
#4: føzzete fønkybeat – begynner forsåvidt bra. liker det overstyrte "runnin' around robbin' banks all whacked on scooby-snacks" riffet. det hele arrangeres bort i kålen og fønker likevel ikke helt i sum, men takk for fremmøte til fun lovin' criminals, det var gøy så lenge det varte.
#5: on the ropes: johnny cash står opp fra de døde for å gjøre nok en american recording – med stueorgelkomp. kanskje ikke så ille – men mulig det bare er boksereferansen som treffer et ømt punkt…
#6: nok et rolig innslag. "turnaround". nå er vi over i chris rea område – der føler jeg meg relativt ubekvem. det blir vanskelig å rote seg tilbake på nøytral grunn nå.

positive elementer?

de finnes vel her og der, men i det store og det hele makter ikke eels å begeistre. kommer ikke inn under huden – hverken de på meg eller jeg på dem. om det trykkes på noen rette knapper, trykkes det hverken særlig hardt eller på mange nok… #10 "…present" er eksempelvis en låt jeg nok kunne likt – minner meg om the great scots "miracle worker", og akkurat i den sammenheng fungerer vokalen faktisk noenlunde greit – men det blir likevel bare sånn passe… og #12 "…shrine", med sine poppete shoegazertendenser, kunne også vært et hederlig unntak, men; nei. og nei.

e.


@JOHN BUTLER TRIO. grand national.

og atter nei.

ikketruende stemmeleie. akustiske omstendigheter. banjo. flink flink flerstemt. rytmisk gladmollspop. avrundete hjørner. middle of the road i utvidet jack johnson modus. sømløst og ufarlig. selv når det "tar av" med føzzfacesolo og scratchparti. "devil running" grønsjer ivei på 30% finvask.

musikk for foreldrefesten. lydspor til klassegjenforeningen.

"åå! skru opp geir, den der er så fin!".

innbiller meg. at det er slikt voksne jenter slipper seg litt løs til. ser for meg. at det danses på eikekledde stuegulv til dette. at myke voksenjentekropper tar halvfulle vinglass med seg i dansen. til lyden av john butler trio.

denne platen har "alt"…

alt jeg ikke vil ha.

ee.

 

[espege]

en kjemisk kastrert kiedis, ja. helt riktig – hører det nå.

mvh e

 

[B Rasse]

fuck geir

 

[Kaare G. Opsahl]

Geir er en dust

 

[Eviledorf]

Geir er grei han, skal jo bare bort for å skifte musikk. Det er Rune, som maser om å skru opp som er dusten!

 

[ErosLoveking]

er plutselig tilbake
Håper dere slipper meg inn i varmen, diverse har gjort sitt i hverdagen de siste fjorten dager.

Etter hektisk jobbing på flere plan tror jeg livet har gjennfunnet sitt feng shui.


-Eros

 

[ErosLoveking]

Albert Hammond - "The Free Electric Band"
Mums Records - 1973


Britisk lykkesøker i amerika.


Langhåra soft classic rock som balanserer hårfint på grensen til kleint, veldig kleint til tider. Starter lovende med Smokey Factory Blues, tendenser til singer/songerwriter ved bålet. Etter det veksler det mellom dårlig, bra, dårlig, bra osv. Noen låter ser jeg for meg mimrende husmødre i de godt voksne 50 åra surre rundt med rødvinskartongen trygt gjemt i bokhylla, nynnende på banale verselinjer i f.eks The Peacemaker. Gåsehud av det feil slaget frembringes av blåserne som spiller rule britannia i kulissene av The Day the British Army Lost the War. Ikke hjelper det en ufrivillig lyst til å være woodstook-hippie og "arbeiderklasserocker" på en gang, trovedigheten er bare ikke der. *sukk*.
Det skrevet og harselert med, det finnes heldigvis lyspunkter som berger kvelden, og 10 gjennomlyttinger for stafetten. Den beatlesque Woman of the World kunne like gjerne vært skrevet av Lennon, heller ikke småfine Rebecca gjør seg bort.


Albert Hammond er best når han tar den ned som i For Peace of All Mankind, ikke som et uekte barn av Rod Stewart og Elton John. Apropos barn, kommer nok heller til å låne ørene til Hammond Jr. og The Strokes


Småstrenge 5/10 herifra


pluss i boka for enkelte låter som nevnt, og ikke minst det klassiske LP-formatets lengde på sympatiske noen og tredve minutter. Way to go.

 

[Eviledorf]

Viste ikke at Hammond hadde et avkom som spiller i The Strokes. Den nye platen fra den den kanten synes jeg var en stor skuffelse. Daffe greier. Var ikke de en gang verdens tøffest band?

 

[Dazed]

Bra, ELK! Sent, men godt!

 

[Dazed]

Gjeddburger? Oalex? Nick Cave?

 

[OAlex]

Ojsan! Her har jeg beklageligvis blingsa på datoen. Jeg kommer med en hastig anmeldelse i løpet av kvelden.

 

[gjeddburger]

Nick Cave and the Bad Seeds - Push the sky away

Ble glad da jeg trakk denne plata. Har alltid hatt et godt forhold til Cave og de dårlige frøene, og har vært spent på om denne plata ville innfri forventningene.
Og hjælpes meg, det gjør den! Dette er typisk Cave, på en god måte. Monotont og samtidig spennende, lavmælt og samtidig fullt av trøkk. Jeg blir dratt rett inn i de deilige mørke stemningene Cave er en mester på og lage.
Det som gjør denne plata så brilliant i mine ører, er det deilige bakteppet av lyder og rytmer som kryder de monotone låtene, og gjør at det stadig er ting å oppdage. Sammen med typisk dystre tekster, Caves stemme og harmoniske kordamer går dette rett i hjertet mitt.
Vil spesielt trekke frem åpningskuttet We No Who U R og Jubilee Street som høydepunkter på plata. Også gliste jeg godt av første verset på Mermaids :
She was a catch,
We were a match
I was the match that would fire up her snatch
There was a catch
I was no match
I was fired from her crutch
Now I sit around and watch

Deilig vulgært og mørkt...

Hadde planer om en lang og nyansert anmeldelse, men har etterhvert blitt så begeistret for denne skiva at jeg ikke har så mye mer og si enn Løp og Kjøp!

Karakter 10/10

 

[Bent]

Fin anmeldelse av Albert Hammond Eros, er nok ikke helt enig i karaktergivningen, men er likevel enig i en del av det du skriver.

 

[OAlex]

Nick Cave and the Bad Seeds - Push the sky away
(2012)

Nick Cave. Mollstemt og stemningsfullt.

Det starter rolig. Nick Cave forteller og holder preken. I bakgrunnen ligger instrumentelle loops. Men på spor fire kvesses det på med gitar og lydvegg. Herlig! Et riktig brudd for å skape variasjon. En umiddelbar favoritt er spor 7, Finishing Jubilee Street, og siste spor. Disse har de mest elegante melodiene og snakkesekvenser som leder ut i refreng.

Generelt føles plata som helstøpt og godt snekret sammen. Fortellinger over instrumentalloops og smakfult kor. Et snev av ekko på vokalen gir inntrykk av en predikant i en forsamlingshus. En liknende artist er David Eugene Edwards (16 Horsepower, Voven Hand). Nick Cave var vel tidligere ute med denne stilen.

Det må sies at jeg ikke har et eneste album av Nick Cave i samlinga. En skandale. Har jo alltid likt denne musikken. Kanskje det skyldes mitt inntrykk av at melodiene er litt monotone og løse i fisken. Jeg får litt den tanken idet jeg lytter på spor 1, We No Who U R, og spor 5, Mermaids.


Karakteren kunne blitt en tindrende klar 8, fordi dette er kvalitet, og på grunn av åttetallets evige sløyfe. Ja, musikkens patos påvirker min formulering. Men jeg trekker litt for at noen av melodiene er for monotone. Spesielt spor 5, Mermaids, som jeg opplever som dvask. Dermed blir det en klar 7 fra meg. (det føles merkelig feil å sette halvkarakterer eller +- foran for denne plata).

Forøvrig artig cover. Den sortkledde Cave peker og sier liksom Ut! til hun dama. Åh, han holder opp en dør.. Ok.

 

[BurntIsland]

Gode anmelelser. Glad jeg slapp denne; har stort sett brukt lang tid på å finne ut hvordan jeg liker Nick Cave utgivelsene. Starter som vanlig, med en "er dette alt?" men det pleier å vokse på meg, og jeg tror denne er i ferd med det også..

 

[ErosLoveking]

siste Cave er vanskelig. Ser den har blit skamfert av andre på forumet siden den kom ut, noen virkelig die-hard-fans sådane.
Må selv si jeg liker den veldig godt. 10/10 er uhyggelig mye, ihvertfall med en artist som har album som "Kicking against..." , "Tender Pray" og "Good Son " på samvittigheten, og ikke minst alle låtene "alle" husker utenom den rekka. Kjører en test på lovequeen ikveld, overraskende nok ikke spurt etter den siste, mulig den ikke er registrert i bevistheten til nå. Foreløpig vaker jeg på en sterk sju/syver/7.