Siden jeg havnet i avdelingen for sære Bowie-låter kan denne også få en runde. Artig versjon, men hvorfor har hun en talleren i håret?
[video=youtube;IqgcByaNyhc]https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=IqgcByaNyhc[/video]
Finnes det en avdeling for låter som ikke er sære?
Nei, det finnes ikke! Og frøken Hagen demonstrerer da bare korrekt bruk av vinyl, Dag.
Dette er nok den skiva som har hatt størst betydning i mitt liv.
R.E.M - Lifes Rich Pageant (1986)
Vis vedlegget 171308
Den ødela alt?
Hehe, ikke helt. Men den dro meg opp fra gjørma.
De som ikke hører og forstår at denne platen hadde noe helt spesielt da den kom ut har nok forsynt seg for grovt av rødsprit og altergutter på åttitallet. For både denne og resten av I.R.S.-katalogen deres var virkelig riktige plater til sin tid. De representerte et reelt alternativ til tidsånden. Da jeg et par år tidligere ble betatt av Murmur skjønte jeg at jeg hadde hørt noe som kom til å bli stort. Jeg kan godt forstå de som opplever at de har repetert formelen sin for mange ganger, men det har ingen betydning for meg som på et visst tidspunkt tok konsekvensen av det, og sluttet å kjøpe flere av platene deres. Glad og fornøyd spiller jeg gjerne de gamle platene, for de har ikke blitt dårligere på grunn av at de fortsatte å gi ut stadig flere unødvendige album.
Men på tross av at platene etterhvert mistet mye av magien, så vil jeg likevel si at trioen hadde sin plass til siste slutt. Det jeg har sett av dem på TV overbeviser meg om at en konsert med dem var en karismatisk opplevelse, så på den måten har de rettferdiggjort sin eksistens på samme måte som Stones. De fleste av oss sluttet å kjøpe nye plater av Stones for minst 25 år siden. Igjen så betyr ikke det at Exile on Main Street plutselig ble et dårlig album. I 1988 ble nettopp Exile på CD den siste platen jeg kjøpte av dem, sett bort fra singlesamlingen The London Years.
Å ha et lykkelig samliv med musikk betyr ofte å ha evnen til å overse. Hvis et band en gang var stort gjelder det om å ha ører og forstand til å vite at festen er over på et tidspunkt, og å slutte å kjøpe platene deres. Å ikke lytte til trendnissene som plutselig bestemmer at en artist eller et band ikke lenger er hippe er også lurt. På midten av åttitallet fikk jeg en telefon fra en artist som så på seg selv som veldig moderne. Han skjelte meg ut for å ha gitt hans plate dårlig kritikk, og samtidig kaste bort avisens spalteplass med en helside om Led Zeppelin. Det var faktisk en tid det var like uhipt å like Zeppelin som det var å digge R.E.M noen år senere.
Noen ganger skyldes fenomenet den gamle gode filosofien fra den britiske musikkpressen, push 'em up and drag 'em down. Andre ganger skyldes det protest mot smaken til de som er noen få år eldre. Eller forfengeligheten i å ikke like noe så mange andre liker. Motivasjonen til å avskrive gode plater i ettertid kan være svært variert, men en ting har de felles - ingen er fundamentert i reelt holdbare argumenter basert på kunnskap om musikk.