Verste klassisk-cover

[erato]

Det verste er at grisegutten Mozart nok hadde likt det.

 

[vredensgnag]

Mozart ville kanskje likt dette også?

 

[erato]

Om det ikke er det verste, så er det i hvert fall det største CD-coveret jeg har sett.

 

[vredensgnag]

[No message]

 

[vredensgnag]

[No message]

 

[Bach_Man]

Coverne til Gardiners Bach kantate serier på SDG er noe av det bedre synes jeg.

Men så er det jo selveste Steve McCurry som har tatt bildene.

http://blog.leica-camera.com/photographers/interviews/steve-mccurry-in-the-middle-of-extremes/

(kjør videoen på fullscreen og nyt estetikken. Og skru av Barbers overspilte adagio og sett på noe Bach.)

 

[emotikon]

Denne er da vitterlig plassert i feil tråd vreden.......tror kanskje du mente å poste den i "Egen tråd for Hodetelefonoppsett?"

 

[room]

Denne er da vitterlig plassert i feil tråd vreden.......tror kanskje du mente å poste den i "Egen tråd for Hodetelefonoppsett?"

Denne skulle da vitterligen vært i en filmtråd.
Dette må jo være søsteren til prinsesse Leia!!

 

[Valentino]

Hun sier at du ligger tynt an, room.

JEG liker det Naïve-coveret, vg.

 

[Gunnar_Brekke]

Amatører!

Mange av disse covrene er jo riktig fine. Her er det aller værste coveret noensinne:





Utrolig nok er musikken like ille med discohits spilt av Boston Pops under Arthur Fiedler.
Eller hva med discoversjon av Toccata og fuge i D... THE HORROR!!!!

På den annen side er jo coveret litt tøft også da. Jeg har valgt nettopp denne plata
til å lime monteringsmalen min på så dette er en plate som etter hvert har fått mange
timer på tallerkenen.

mvh
Gunnar Brekke

 

[Bach_Man]

Stygge portretter er så sin sak, men det er nå en tradisjon i bransjen. Men de største fiaskoene kommer vel når den klassiske musikken beveger seg utenfor sin kjernekompetanse og prøver å ri på populærkulturelle fenomener. Det er Fiedler-coveret et eksempel på. Det er like smertefullt pinlig som om sentralbanksjefen skulle improvisere en rap, eller å se Siv Jensen forsøke seg på humor.

 

[Steinar_Lund]

Stygge portretter er så sin sak, men det er nå en tradisjon i bransjen. Men de største fiaskoene kommer vel når den klassiske musikken beveger seg utenfor sin kjernekompetanse og prøver å ri på populærkulturelle fenomener. Det er Fiedler-coveret et eksempel på. Det er like smertefullt pinlig som om sentralbanksjefen skulle improvisere en rap, eller å se Siv Jensen forsøke seg på humor.

Jeg håper jeg aldri får se Siv Jensen på et platecover! Eller høre sentralbanksjefen rap(p)e for den saks skyld.