- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Enda litt fart og moro igjen. Da tåler vi også litt alvor:
Politikk, religion og samfunn Vatikanet og Kristus
- Trådstarter alipax
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Stemmer det. Paven for øvrig han i hvit sutan.lars_erik skrev:
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Det er nesten så jeg ikke tror det går an.lars_erik skrev:
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Nå er det litt labert her i tråden. Kanskje dette kan inspirere noen?
http://www.katolsk.dk/579/?tx_ttnews[tt_news]=9661&cHash=dd14e6b25cc2f6a6eb16472d6561d74f
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Kanskje dette kan få litt fart på fantasiene dine?lars_erik skrev:
http://www.katolsk.no/nyheter/2012/...om-makt-ansvar-tillit-og-seksuelle-krenkelser
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Ja, her var det liv. Det må vi gjøre noe med. Hva med en ny helgen up and coming?
Østerriksk politiker og ordensgrunnlegger saligkåret
Wien, 29. januar 2012 (KI/KAP) Søndag den 29. januar 2012 ble den østerrikske sosiale foregangskvinnen, parlamentarikeren og ordensgrunnleggeren Hildegard Burjan saligkåret i Stefansdomen i Wien. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Prekenen ble holdt av Wiens erkebiskop siden 1995, kardinal Christoph Schönborn OP. Til stede var også nesten alle de østerrikske biskopene, den pavelige nuntius i Wien, erkebiskop Peter Stephan Zurbriggen, og dessuten Wolfgang Ipolt, den ferske biskopen av Görlitz i Tyskland, hvor Hildegard Burjan ble født. Blant de andre gjestene var prelat Maximilian Fürnsinn og sr. Kunigunde Fürst, ledere for foreningene for mannlige og kvinnelige ordener. Fra politisk side deltok president for Nasjonalrådet Barbara Prammer og visekansler Michael Spindelegger.
Etter at saligkåringsdekretet var lest av kardinal Amato, ble et enkelt glassrelikvar med relikvier av Hildegard Burjan båret i prosesjon og stilt foran alteret. I tillegg til en knokkelbit inneholder relikvaret også hennes giftering samt den Caritas Socialis-brosjen som ble funnet ved åpningen av kisten i 2005. I saligkåringsdekretet offentliggjorde paven at Hildegard Burjans minnedag kan feires den 12. juni, en dag etter hennes dødsdag, ettersom Kirken den dagen feirer den hellige apostelen Barnabas. Hun er det eneste demokratiske parlamentsmedlemmet som noensinne er saligkåret av Kirken. Det er også første gang det har skjedd en saligkåring i Stefansdomen. Ved slutten av messen ringte Stefansdomens enorme klokke, den tyve tonn tunge Die Pummerin, for den nye salige. I dag har Caritas Socialis 83 søstre.
Den salige Hildegard Burjan ble født som Hildegard Freund den 30. januar 1883 i Görlitz an der Neisse i Lausitz i Tyskland. Hun kom fra en liberal jødisk familie uten noe religiøst engasjement. De flyttet i 1899 til Sveits. Der begynte Hildegard å studere germanistikk (tysk litteratur) i Zürich, og som en av svært få kvinner gikk hun også på forelesninger i filosofi.
I studietiden traff Hildegard den jevnaldrende ingeniørstudenten Alexander Burjan, fra Györ i Ungarn, som også kom fra en jødisk, men religionsløs familie. Den 2. mai 1907 giftet Hildegard og Alexander seg i Berlin. Den 8. februar 1908 forsvarte Hildegard sin doktoravhandling i filosofi i Zürich og ble Dr. philos.
Etter studiet av katolske bøker nærmet Hildegard seg intellektuelt stadig mer den katolske tro, men det avgjørende skrittet ble ikke tatt før hun hadde en nesten mirakuløs opplevelse. Den 9. oktober 1908 ble hun innlagt på det katolske sykehuset St. Hedwig i Berlin med nyrekolikk. Hennes tilstand forverret seg raskt, og hun måtte opereres flere ganger. I den stille uke i 1909 var hun døden nær, og legene rådet ektemannen til å ta farvel med henne. Men som ved et mirakel sank feberen neste dag, som var påskedag den 11. april 1909, og Hildegards tilstand bedret seg tydelig og de åpne sårene begynte å gro. Til slutt ble hun skrevet ut av sykehuset, men hele livet skulle hun lide av følgene av sykdommen og ha smerter.
Hildegard Burjan bestemte seg for at det livet hun hadde fått i gave på nytt, måtte helt og fullt tilhøre Gud og menneskene. Den 11. august 1909 mottok hun den katolske dåpen i Berlin.
Sammen med sin mann dro hun i slutten av august 1909 til Wien, hvor ektemannen Alexander fikk en ledende stilling. Hildegard ble gravid, noe som betydde livsfare på grunn av hennes svekkede helse. Svangerskapet forløp svært vanskelig, og av medisinske grunner rådet legene henne innstendig til å få tatt abort, men dette avviste hun med ordene: «Det ville være mord! Dersom jeg dør, så er jeg et offer for mitt morskall, men barnet skal leve». Den 27. august 1910 kom datteren Elisabeth Aloisia (Lisa) til verden. Fire dager tidligere var hennes mann til hennes store glede blitt katolikk. Mor og datter skulle få et vanskelig forhold på grunn av deres svært motstridende karakterer. Som politiker kjempet Hildegard Burjan sterkt for kvinnenes rettigheter og likebehandling, men sin datter tvang hun inn i et rollebilde som stemte med tidsånden. Men den gangen som nå viser hennes handlinger foreldres forvirring overfor et barn totalt forskjellig fra dem selv. Foreldre vil oftest det beste, men er det alltid det riktige?
Helt fra sin ankomst i Wien i 1910 begynte Hildegard å engasjere seg i sosiale spørsmål, og hennes sosiale engasjement bare forsterket seg. Elendigheten og nøden blant arbeiderfamiliene i Wien var foranledningen til Hildegard Burjans første sosiale virksomhet. Hun engasjerte seg for de kvinnene som arbeidet hjemme og som enkeltvis var fullstendig utlevert til fabrikantenes vilkårlighet. Hildegard gjorde dem oppmerksomme på deres rettigheter, og den 13. desember 1912 grunnla hun «Forbundet for kristne hjemmearbeidende» (Verband der christlichen Heimarbeiterinnen).
På grunn av Hildegard Burjans fremragende sosiale og organisatoriske evner ble også det kristensosiale partiet (Christlichsoziale Partei CS) til slutt oppmerksomme på henne. Under den nye valgordningen, da kvinner for første gang kunne utøve aktiv og passiv valgrett (det vil si at de kunne stemme og bli valgt), ble hun den 3. desember 1918 medlem av bystyret i Wien (Wiener Gemeinderat) som representant for det kristensosiale partiet. Hun ble stedfortreder for partiets formann, Leopold Kunschak.
Hildegard Burjan var også kandidat ved det første valget i den nye republikken til den «konstituerende tyskøsterrikske nasjonalforsamlingen». Som første og eneste kvinne blant parlamentsmedlemmene sto hun den 12. mars 1919 for første gang på talerstolen i parlamentet. Som eneste kvinne var det svært modig av henne å holde sin første tale på sin første dag i parlamentet. Den daværende erkebiskopen av Wien, kardinal Friedrich Gustav Piffl (1864-1932), kalte Hildegard for «parlamentets samvittighet». Den dypt religiøse Hildegard Burjan påpekte elendigheten i store sjikt i samfunnet og lukket aldri øynene for ungdomskriminalitet, vanskjøtsel og prostitusjon. Derfor skaffet hun seg også respekt fra sosialdemokratiske politikere. Hun var også en politiker som kunne samarbeide over partigrensene, og hun la for eksempel frem felles forslag sammen med kvinnelige sosialdemokrater.
Hennes parlamentariske karriere varte i mindre enn to år, men i løpet av denne tiden tok hun mange initiativ. Mye som i dag synes selvfølgelig når det gjelder sosiale rettigheter for kvinner og barn og organisering av den østerrikske staten, kan man takke hennes medvirkning for. Hun engasjerte seg fremfor alt sterkt mot barnearbeid og for kvinnenes rettigheter, og lik lønn for likt arbeid var blant hennes viktigste krav og fortsatt i dag ennå ikke realisert. Hun mente at «full interesse for politikk hører til praktisk kristendom».
Da det i 1920 nærmet seg nyvalg, trakk Burjan seg fra parlamentet på grunn av sin sterkt svekkede helse, men også på grunn av de økende antisemittiske strømningene også innenfor hennes eget parti. Men selv om hun trakk seg fra aktiv politikk, var hun fortsatt innflytelsesrik som rådgiver for ledende politikere i Den første republikk (1919-38).
Helt fra begynnelsen av sin virksomhet ville Hildegard Burjan vekke en sosial sans i andre og motivere dem til medarbeid. Med tiden erkjente hun at det trengtes et fellesskap av mennesker som stilte seg fullstendig til disposisjon for den sosiale tjeneste og bringe Kristi kjærlighet ut i verden. Derfor grunnla hun den 4. oktober 1919 kvinnekongregasjonen Caritas Socialis (CS). I en messe i kapellet i deres hus i Pramergasse 9 i Alsergrund i Wien avla de første ti søstrene sine løfter. Flere strømmet til, og i 1926 ble kongregasjonen også aktiv i utlandet. Caritas Socialis driver fortsatt pleiehjem og et hospits og engasjerer seg for utdannelsen i sosiale yrker. Hildegard Burjan var kongregasjonens superior, og i så måte var hun et unntak i den nyere ordenshistorien, ettersom hun samtidig var hustru og mor.
Alle hennes aktiviteter tæret på Hildegards krefter. Dessuten fikk hun i tillegg til sin nyrelidelse også diabetes. Hun hadde smerter, men lot aldri andre merke det, og hun fortsatte sitt engasjement inntil hun ble innlagt på sykehuset da hennes død nærmet seg. Hildegard Burjan døde allerede den 11. juni 1933 i Wien av sin alvorlige nyrelidelse, bare femti år gammel. Det var på Treenighetssøndagen, som for Hildegard alltid hadde vært en viktig kirkelig fest. Hun ropte ut: «Treenighetssøndag! For en vidunderlig dag å dø på!» Det eneste som plaget henne, var tanken på at hun hadde mislyktes i oppdragelsen av datteren, som hun hadde hatt altfor lite tid til. Hennes mann Alexander, industrimagnat og styremedlem i Radio Verkehrs AG (ORF), fortsatte å bo i Larochegasse 35 i Hietzing til 1938, da han reddet livet ved å flykte til Brasil.
I 1953, tyve år etter Hildegard Burjans død, vedtok generalrådet i Caritas Socialis i Roma å innlede en saligkåringsprosess for grunnleggeren. Prosessen ble åpnet på bispedømmenivå den 6. juni 1963 av kardinal Franz König (1905-2004). Den ble avsluttet på bispedømmenivå i juni 2001 med positivt resultat og oversendt til Roma. Den 6. juli 2007 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. juni 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Miraklet skjedde for femti år siden og gjaldt en kvinne som fortsatt lever. Hun hadde bedt om Hildegard Burjans forbønn. Som en følge av flere operasjoner kunne hun ikke få barn. At hun senere fødte tre sunne barn, er ifølge legene medisinsk uforklarlig. Kvinnen følte seg forbundet med Hildegard Burjan, som i en lignende situasjon fødte en datter.
Kathpress / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)
- Ble medlem
- 04.12.2009
- Innlegg
- 1.137
- Antall liker
- 611
Det var ny og nyttig lesing om saligkåringen av Hildegard Burjan. Kanskje hun er i slekt med Hildegard von Bingen, trolig datter til gamle Bingen. Hun er en av svært få kvinnelige komponister fra middelalderen, og den klart mest kjente. Om en leser musikkhistorien så er den fullstendig dominert av mannlige komponister, men Hildegard von Bingens musikk har blitt stående.
http://no.wikipedia.org/wiki/Hildegard_von_Bingen
http://tidsskriftet.no/article/207073
http://www.katolsk.no/biografier/historisk/hbingen
- Ble medlem
- 10.02.2002
- Innlegg
- 6.221
- Antall liker
- 128
Lord, your name is everlasting, prince of peace, Jesus lord of all, I am, I am your servant, evermore, until..
Make them see.. SEE!
De som ikke bekjenner, Jesus er herre, hør ei på dem..
For de som ikke bekjenner, dem er ei gitt noen form for autoritet, noen form for svar...
Jesus er herre!
1. Johannes 4:15: Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.
Efeserne 2,8-9: 8 For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave, 9 ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig.
Så alt man trenger å gjøre er å bekjenne att Jesus er herre!!!
Man trenger ei en prest å gi syndenes forlatelse!!!
Man trenger bare å uttale: Jesus er Herre! Tilgi meg!!!
Så er man der man trenger å være!!
Hva for djevel driver å styrer katolikkene? Hvem vet? Satan er en løgner...
Hvordan våger de å røve gleden ved frelsen fra menneskene!! Vet de ikke hva for en straff det innebærer???
imp.- Ble medlem
- 13.02.2007
- Innlegg
- 3.162
- Antall liker
- 308
^Det der ser ut til å være litt i overkant av et eller annet substrat som virker enda mer forvirrende enn Møllers tran. Håper ikke det gir en tilsvarende hangover.Imperial skrev:
Hit me baby God one more time.
Honkey
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
En gjennomgang av overgrepssakene og veien videre
Innledende foredrag holdt av biskop Bernt Eidsvig på Katolsk akademi, den 18.10.2011.
Det er først og fremst den vanskeligste typen av disse saker vi kommer til å befatte oss med, nemlig overgrep mot mindreårige - ifølge norsk lov personer under 16 år, ifølge kirkeretten 18 år. Ansvarsbevisste mennesker i Kirken - og utenfor - stiller spørsmålet: Hva gjør Kirken for å forhindre slike overgrep? For å besvare det spørsmålet må vi vite hva som fører til slike handlinger og hvorfor de ikke mer effektivt ble og blir forhindret.
Den 3. mai i år sendte Troskongregasjonen ved sin prefekt kardinal Levada en rundskrivelse til bispekonferansene med «retningslinjer for behandling av overgrep mot mindreårige begått av geistlige» [uthevet her]. Innen utgangen av mai 2012 skal bispekonferansene sende sitt regelverk til kongregasjonen, og dette skal selvsagt være i overensstemmelse med de romerske retningslinjer. Det er ikke meget nytt i dette dokumentet; det nye består heller i en systematisering av de prinsipper kongregasjonen har håndhevet siden den daværende kardinal Ratzinger overtok ansvaret for overgrepssakene i 2001.
Pave Johannes Paul II formulerte i sin tale til de amerikanske biskoper i 2002 det rådende prinsipp: Der er ingen plass i presteskapet og ordenslivet for dem som skader (would harm) de unge. En slik grunnregel er imidlertid meningsløs hvis den ikke følges opp med tiltak og bestemmelser som forebygger overgrep og som forhindrer geistliges muligheter for overgrep, såvidt dette er menneskelig mulig. Her knesetter dokumentet prinsipper som - tror jeg - vil være virkningsfulle; hvor virkningsfulle vil avgjøres av hver enkelt biskop som skal håndheve dem og den kontroll Troskongregasjonen påtar seg ansvaret for.
Spørsmålet om vårt behov for intern lov og prosedyre har vært stilt av mange. Ved en indrekirkelig behandling har noen fått inntrykk av at vi ønsker å omgå den sivile lov. Rent prinsipielt kan jeg bare svare at kirkeretten er strengere enn f.eks. norsk lov og inneholder bestemmelser som ligger utenfor norsk lovs ramme. Den seksuelle lavalder er høyere i kirkeretten, 18 år istedenfor 16. Foreldelsesfristen er 20 år regnet fra offerets 18 årsdag. Videre tar sivil lovgivning ikke stilling til om en prest dømt for overgrep kan komme tilbake i menighetsarbeide, men vi må ha klare regler. Alternativet er vilkårlige administrative avgjørelser i de forskjellige bispedømmer. Retningslinjene forutsetter samarbeid med sivile myndigheter og rapportering av slike forbrytelser. Det turde være enkelt i en rettsstat som Norge, men vil føre til dilemma i land hvor Kirken er forfulgt.
Dokumentet er utdelt. Vi kan gjerne se på de enkelte punkter senere. Beredskapsplanen for Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift blir gjennomgått for å rette opp eventuelle mangler og sendes til Troskongregasjonen i god tid før mai 2012.
La oss gå halvannet år tilbake i tid. Overgrepssaker fra USA, Irland, Storbritannia og Tyskland var kjent fra norsk og utenlandsk presse. Forventningen om presters overgrep på mindreårige også her var stor. Vi gjorde det kjent at OKB hadde dokumentasjon om slike overgrep i sitt arkiv, men at disse lå relativt langt tilbake i tid, de fleste var fra 1950-årene. I arkivet i Trondheim er intet dokumentert, så vidt jeg vet heller ikke i Tromsø. Så bringer Adresseavisen onsdag i påskeuken den sensasjonelle nyhet: Biskop Georg Müllers avgang fra sin stilling et knapt år tidligere skyldtes misbruk av en altergutt. Overgrepet hadde funnet sted ca. 20 år tidligere, da vedkommende var tretten eller fjorten år gammel. Kardinal Levada gav meg noen punkter til en pressemelding om dette, som Adresseavisen offentliggjorde.
Hvis en skandale skulle ramme Den katolske kirke i Norge, kunne den fra et hvilketsomhelst synspunkt neppe ha vært verre enn denne. Der ble stilt en rekke berettigede spørsmål: Hvorfor hadde ikke Kirken kunngjort den virkelige grunn til biskop Müllers avgang? Hvorfor var ikke saken blitt meldt til Politiet? Hvor mange andre overgrepssaker hadde vi liggende? Ville Politiet få tilgang til vårt personalarkiv?
Forventningen om at offeret ville stå frem var stor. Mine forsikringer om at han ikke ønsket det, ble naturligvis møtt med tvil. De mest pågående journalister klarte å oppspore ham og tilbød ham sine spalter for «å snakke ut», som man kaller det i den del av pressen. Jeg fremholdt at offeret var tilfreds med den behandling han hadde fått av Kirken, og dette ble selvsagt møtt med vantro. Inntrykket hadde vært at fremste hensyn var å redde Kirken og biskopens rykte.
I denne tid var det flere som tok kontakt med oss, og fortalte om overgrep. Noen hadde vært utsatt for dette som barn, andre som voksne. Fagetisk råd forsøkte å følge opp alle. Noen bad om hjelp til å få behandling, andre ønsket en skriftlig stillingtagen fra min side. Behovet for å bli trodd var felles for dem alle, likeledes ønsket om å forbli anonyme. Med to unntagelser var de anklagede døde. En har forlatt landet, og vi vet ikke sikkert hvor han oppholder seg. Og en sak - mot en annen prest - ble kjent, svært kjent, eftersom den anklagede sannsynligvis var landets best kjente katolske prest. I tillegg til dette registrerte vi betroelser og rykter om andre saker, men fordi vi manglet navn på offer eller overgriper, var det ikke mulig å gå videre. Generelt kan det sies at Fagetisk råd har fulgt opp henvendelsene etter den enkeltes behov og ønske, så langt det har vært mulig. Rådet har også forsøkt å praktisere så stor grad av åpenhet som mulig, blant annet ved at rapporterte overgrep og sakenes karakter er offentliggjort i pressemeldinger selvsagt med formuleringer hvor verken anklagede eller anklager kan gjenkjennes.
Internt i Den nordiske bispekonferanse foreligger det uenighet om vi skal melde alle saker til politiet, uansett hva den fornærmede måtte ønske og uansett foreldelsesfrister. Min oppfatning er at en myndig person selv må avgjøre om han/hun vil anmelde forholdet. Loven forplikter oss ikke til å anmelde forbrytelser som hører fortiden til, men å avverge nye. Jeg frykter også at personer som David (pseud.) ikke ville ha meldt fra om sin sak dersom han var usikker på at anonymitet ble respektert. Han er helt tydelig på at han ville ha opplevet det som et nytt svik om vi var gått til politiet. Det forholder seg naturligvis annerledes med mindreårige, her må politiet kobles inn. Forøvrig var Müller anmeldt til politiet for sitt overgrep noen måneder før det ble kjent, men politiet hadde ikke rukket å gjøre noe med saken.
Gang på gang ble spørsmålet om skriftemålshemmeligheten stilt. Dette gjelder oss, de ortodokse, de fleste anglikanere og noen prester i Den norske kirke, som vil fastholde det vi kaller skrifteseglet. Hva gjør vi hvis en person skrifter overgrep? Svaret er enkelt. En betingelse for skriftemålet er viljen til å gjøre opp for seg. I slike tilfeller betyr det et oppgjør med loven. Her må presten benytte seg av sin mulighet til å holde absolusjonen tilbake inntil penitenten lover dette. Der er ingen direkte alarmknapp til politiet i skriftestolene, og presten ville komme i konflikt med andre paragrafer dersom han forsøkte fysisk å overmanne synderen. - Dette bare fra et praktisk synspunkt. I alle de saker som er virvlet opp de siste årene, er der intet eksempel på at prestenes beskyttelse av skriftemålshemmeligheten har gitt overgripere spillerom.
La meg i denne sammenheng få sitere David, som valgte å publisere sin historie på vårt eget St. Olav forlag, i boken Ingen vei utenom. En av oppfordringene han gir til Kirken, er å bevare den absolutte taushetsplikt:
"Den katolske kirke fikk som sagt kjørt seg i media med tanke på prinsippet om presters absolutte taushetsplikt i møte med både overgrepsutsatte og overgripere. Jeg oppfordrer Kirken til å ikke fire på dette prinsippet. Man må imidlertid få som rutine at en prest som måtte oppleve at noen skrifter et overgrep, sterkt oppfordrer vedkommende til å melde seg og gjøre opp for seg. Skulle en prest oppleve betroelser fra en som er utsatt, må det imidlertid aldri bli slik at dette automatisk fører til etterforskning eller anmeldelse. Også her må løsningen være at presten ber om å få følge opp historien i fortrolighet med vedkommende og tilbyr ham eller henne hjelp til å føre saken videre. Beslutningen må imidlertid alltid tas av vedkommende selv."
Sølibatet ble av enkelte lansert som en forklaring på presters overgrep, om det dreide seg om barn eller voksne. For de fleste, også for mange katolikker, er Sølibatet og begrunnelsen for det vanskelig å forstå. Vi skal la den teologiske diskusjon ligge, men det finnes, har det vist seg, prester som ikke klarer å leve opp til sølibatets idealer. Noen ganske få av disse foretar overgrep. Det foreligger ikke noe statistisk materiale eller andre undersøkelser som tilsier at overgrep mot mindreårige skjer hyppigere fra sølibatæres side enn fra andre. Uten at det er noe å være stolt av, antyder vel det vi vet det motsatte, med en beskjeden margin.
Hva skjer nå? Kort fortalt har prestene mottatt noe efterutdannelse. Prestestudentenes emosjonelle modenhet vil bli bedømt av sakkyndige før de begynner på studiet og underveis.
Når vi snakker om veien videre, er det min bestemte mening at vi må lytte aktivt til de utsatte selv. Derfor er ikke minst Davids stemme viktig for oss i Den katolske kirke i Norge. I sin bok skriver han klokt om dilemmaet taushet versus åpenhet, om vanskelighetene med å melde fra, om behovet for å eie sin egen historie, om sjelelige og åndelige skader, om hva som fungerte godt i håndteringen og hva som fungerte dårligere, om spesifikke utfordringer til Den katolske kirke i Norge, om behovet for forebygging. Som avslutning vil jeg derfor varmt anbefale å lytte til hans og andre utsattes erfaringer og refleksjoner. Dette foruten, kan vi vanskelig finne en god vei videre.
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Ebbe i tråden? På tide med litt nytt og info om at kollekten går til en og annen samling.
Stort internasjonalt kirkelig seminar om overgrep
Representanter for 100 bispekonferanser og 30 ordenssamfunn møtes i disse dager i Roma for å lansere et globalt initiativ med det formål å bedre innsatsen for å løse den geistlige sexmisbrukskrisen.
Tiltaket presenteres ved Romas pavelige universitet Gregoriana, under en fire dagers konferanse med tittelen Mot helbredelse og fornyelse, støttet av Vatikanets statssekretariat og kurie. Representant for de nordiske biskoper er biskop Bernt Eidsvig.
Etter nesten to års forberedelser beskriver denne konferansen bak lukkede dører seg selv som et symposium for katolske biskoper og religiøse ledere om hvordan å håndtere de ødeleggende konsekvensene som seksuelle overgrep fører til. Det er første gangen at representanter fra 100 bispekonferanser, samt over 30 religiøse kongregasjoner har kommet sammen for å lytte til førstehånds vitnesbyrd fra ofre. Hensikten er å forsøke å fremme en konsekvent reaksjon fra Kirken på dette åpne såret.
Alle deltakere er oppfordret til å møte ofre i sine egne land og lytte til deres historier for å få en klar forståelse for hva helbredelse og fornyelse kunne ha vært for de utsatte, som i mange tilfeller har levd i flere tiår uten anerkjennelse for de overgrepene har lidd. Det irske offeret Marie Collins vil tale til deltakerne om sitt eget behov for ikke bare å høre overgriperprestene be om tilgivelse noe hun allerede har gitt til sin egen overgriper men å høre kirkeledere som prester, biskoper og kardinaler innrømme sin egen rolle i å forlenge lidelsen ved å sette kirkens omdømme høyere enn behovene til barna i deres varetekt.
Et sentralt element i konferansen vil finne sted tirsdag kveld. Da vil syv forskjellige grupper innenfor kirken erkjenne sitt ansvar og be om tilgivelse fra ofrene. Et annen viktig del blir lanseringen av et elektronisk undervisningssenter mot slutten av møtet. Dette vil være basert i München og vil forsøke å samle erfaringer og de beste måtene å håndtere overgrep på, for så å gjøre disse tilgjengelige for kirker i landene rundt om i verden.
Det vil bli presentert et budskap fra pave Benedikt til konferansen, og den pavelige talsmannen p. Federico Lombardi fortalte journalister at han blir oppmuntret av dette møtet som for ham er et tegn på at horisontene utvides, særlig for de landene og kulturene som ennå ikke har villet ta ansvar for dette problemet. Han mener det vil markere et veldig konkret steg fremover for hele Kirken.
Les mer på det viktige seminarets eget nettsted, blant annet program, bidragsytere og innlegg/dokumenter. http://thr.unigre.it/vescovi2012/intro.aspx
Det ser ut til å være en kobling mellom katolikkene, tempelriddere og Anders B. Breivik.
Hva er det?
På samme måte som det er en kobling mellom muslimer, hijad-soldatene og Bin Laden antakelig. Ikke akkurat overbevisende samsvar.
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Atter mange dager uten aktivitet i tråden. I Roma strever de fremdeles:
- Biskoper må i større grad ansvarliggjøres for håndtering av overgrepssaker
Troskongregasjonens påtaleadvokat (promotor iustitiae), msgr. Charles Scicluna, etterlyser at biskoper som skjermer eller unnlater å disiplinere pedofile prester, i større grad må ansvarliggjøres etter kirkeretten. Dette uttalte han til reportere i Roma den 8. februar, etter å ha talt til det internasjonale seminaret på Gregoriana om geistlig sexmisbruk.
«I kirkeretten er det en forbrytelse å vise ondsinnet eller bedragersk uaktsomhet i utøvelsen av ens plikt», sa msgr. Scicluna om biskopenes ansvar for å beskytte barn og straffe overgripere.
Når det gjelder biskoper som unnlater å anvende kirkens anti-misbruksnormer, uttalte Scicluna at «det er uakseptabelt at folk ikke følger faste standarder når det finnes faste standarder».
Han erkjente at sanksjonene kirkeretten stiller til rådighet for å straffe geistlige, noen ganger ikke anvendes på biskoper, og sa at «kirkelig ansvarliggjøring må videreutvikles. Det vi trenger å gjøre, er å være årvåkne når vi velger kandidater til den viktige rollen som en biskop innehar, og også bruke verktøyene som kirkeretten og tradisjonen stiller til rådighet for å ansvarliggjøre biskoper». Msgr. Scicluna uttalte videre at det ikke er «et spørsmål om å forandre lover, det er et spørsmål om å anvende de vi har».
I sin tale til seminaret, hvor 110 bispekonferanser og 30 ordener, var representert, hevdet Scicluna at en «dødelig stillhetens kultur eller omerta i seg selv er gal og urettferdig», og at «ingen strategi for å forebygge barnemisbruk noensinne vil kunne fungere uten forpliktelse og ansvarliggjørelse».
Konferansen «Mot helbredelse og fornyelse» ble sammenkalt for å lansere et globalt tiltak med den målsetning å forbedre innsatsen for å få slutt på geistlig sexmisbruk samt å beskytte barn og sårbare voksne. Konferansen ble avholdt 6.-9. februar ved Romas pontifikale universitet Gregoriana, med støtte fra Vatikanets statssekretariat og flere andre øvrigheter i Vatikanet. Representant for de nordiske biskoper var Bernt Eidsvig.
Blant talerne var også en irsk kvinne, Marie Collins, som den 7. februar fortalte konferansen at hun som 13-åring ble misbrukt av en prest hvis overordnede senere skjermet ham fra rettsforfølgelse.
«Det må finne sted en innrømmelse og ansvarliggjørelse for skaden og ødeleggelsen som har skjedd i livene til ofrene og deres familier, på grunn av den ofte overlagte dekkoperasjonen og feilhåndteringen av saker som overgripernes overordnede har vært skyld i. Dette må skje før jeg eller andre ofre kan oppleve ekte fred og helbredelse», uttalte Collins.
Kilde: CNS 8. februar 2012
Ellers kan vi i dag komme med en aldri så liten bombe, Vatikanet nærmest står på randen, og hvor skal dette ende!!? Selveste Big Bang er forenlig med kreasjonisme. Huff og huff, ikke den minste lille rest av middelalder igjen. Sånn går det når folk får sjans til å tenke selv.
http://www.catholicnewsagency.com/n...ig-bang-theory-in-tune-with-creation-history/TTT.
Gjest
.Vedlegg
GGjestemedlem
Gjest
Vedlegg
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Ba om tilgivelse på vegne av Kirken
Kardinal Marc Oullet, prefekt for Kongregasjonen for Biskoper, ba tirsdag om tilgivelse på vegne av Kirken til alle ofrene for seksuelle overgrep fra geistlige. Det var i den berømte barokk-kirken Sant'Ignazio i sentrum av Roma at den spesielle vigilien fant sted. Tilstede var også biskop Bernt Eidsvig.
Vigilien var del av den fire dager lange konferansen Mot helbredelse og fornyelse ved Romas pavelige universitet Gregoriana, som avsluttes torsdag.
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Nå sklir det helt ut med postingen. Huf og huff. Nå må jeg enda en evighet i skjærsilden... som avlat forsøker jeg å å bøte ved å legge ut denne:
Da kvinnen fikk sjel
Av Bjørn Are Davidsen. Opprinnelig trykt i St. Olav kirkeblad, nr. 1/2012. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.
Historiene er like kjente som de er opplagte. Kirken slo hardt ned på dem som sa at jorden var rund. Kristne satte fyr på det store biblioteket i Aleksandria, der antikkens kunnskap var samlet. Astronomen Kopernikus ble forfulgt fordi han fratok oss vår privilegerte plass i sentrum av universet.
Dette er bare noen av mange eksempler på Kirkens kriminelle stormløp mot opplysning.
Moderne myter. Men siden alt dette er så velkjent, er det tydeligvis mindre kjent at vi snakker om myter. Faglig kalles dette ofte for faktoider, forestillinger som høres sanne ut, men som altså er usanne. Vikingene hadde ikke horn på hjelmene. Eskimoene har ikke flere ord for snø enn oss. Kvinnen fikk ikke sjel på kirkemøtet i Nikea.
Grunnen til at slike historier om Kirken spres i media og lærebøker, er imidlertid ikke konspirasjoner fra skumle, sekulære kretser. Mye skyldes nok heller en ond sirkel. Tror jeg at Kirken bekjempet alle som sa at jorda var rund, skal det lite til å tro at den også ødela biblioteket i Aleksandria. Dermed kan ellers fornuftige mennesker hevde at kvinnen ikke fikk sjel før på konsilet i Nikea (325). For så å bemerke som Arnulf Øverland, at samme kirkemøte vedtok Den hellige ånd, med knapt flertall. Eller at det først var her kristne begynte å tro at Jesus var Guds Sønn og bestemte hva som skulle med i Bibelen. Drister noen seg til å si imot, er reaksjonen rask: Du vil bare godta fakta som passer med Kirkens fasit. Nå må du begynne å lytte til moderne forskning.
Kvinnen og sjelen. Myten om at Kirken lenge tvilte på at kvinnen hadde sjel, er så inngrodd at man ikke tar det så nøye med når det skal ha skjedd. Daværende kultur- og kirkeminister Trond Giske var likevel av de mer originale da han i et intervju tidfestet det til et vedtak på 1600-tallet.
Bak slike uttalelser ligger ikke bare en kunnskapsløshet som man kan skvette av også hos dem som ikke har fartstid som utdanningsminister. Vi aner dels et retorisk verktøy, og dels en festlig anekdote for å understreke hvor dumme og diskriminerende man var i gamle dager.
I stedet for at Kirken på ramme alvor diskuterte om kvinnen hadde sjel, forbød den pamfletten som bestridte det.
Nå betyr ikke dette at vi trenger å la oss imponere av alle teologers kvinnesyn i historien. Noen ganger er det tvert imot grunn til å være rystet. Men overraskende ofte lar moderne forestiller om Kirkens historie seg ikke finne i kildene. Det forhindrer ikke mange og kategoriske uttalelser som etablerer en stemning som ikke er lett å snu når noen lukter kristenmanns blod.
I realiteten er det altså slik at vi ikke har noen kilder og dermed heller ingen forskere eller fagmiljøer som hevder at kvinnen fikk sjel på Nikea-konsilet. Kirken har faktisk aldri diskutert spørsmålet. Og begrepet sjel ble opprinnelig ikke sett på som en separat del av oss, men betydde enkelt sagt ikke noe annet enn livsånde (nephesh på hebraisk). Selv kristne kan nok ha mistenkt at kvinner var i live før år 325. Det overrasker ikke at vi verken i antikken eller middelalderen finner noen som har satt spørsmålstegn ved om kvinnen har sjel.
Når det ikke hersker tvil om hva som ble diskutert og vedtatt i Nikea, er det vanskelig å si hvordan myten har oppstått. En teori har vært at dette med kvinnens sjel kan være et ekko av Gregor av Tours (539-594) Frankernes historie. Der fortelles at noen spurte om ordet homo i den latinske Bibelen (Vulgata) kunne brukes også om kvinner. Svaret var ja, og mer er det ikke mulig å få ut av den historien.
Valentius Acidalius pamflett. Mer direkte handler nok dette om en fattig tysk student. Valentius Acidalius (15671595) er tillagt ansvaret for en pamflett der det ble hevdet at homo betyr voksen mann, og at det bare er menn som har en udødelig sjel (sjelsbegrepet var blitt endret siden urkirken). Antagelig var skriftet ment som parodi på en type protestantisk teologi som kun gikk god for det som var direkte nevnt i Bibelen. Studenten ble imidlertid straks massivt imøtegått av den lutherske teologen Simon Geddicus med motskriftet Til forsvar for det kvinnelige kjønn. Selv om Valentius døde rett etterpå, muligens av slag forårsaket av den skarpe kritikken, overlevde pamfletten.
Ikke alle ble like rystet over å høre at kvinner manglet sjel. Italienske adelsdamer skal ha virket fornøyd, siden de da ikke trengte å ha moralske anfektelser i omgangen med hoffets menn. Saken ble ikke bedre av at en del antifeminister brukte teksten til å fremme sin sak.
Det gikk så langt at pamfletten i 1651 havnet på Kirkens liste over forbudte bøker. Vi ser dermed at realiteten er det motsatte av ryktene. I stedet for at Kirken på ramme alvor diskuterte om kvinnen hadde sjel, forbød den pamfletten som bestridte det.
Litt mere juice:
- Jesus døde ikke på korset
- Jesus hadde arvinger (med Maria Magdalena)
- "Korsfestelsen" var arrangert
- Romersk hersker var med på det...
- Bibelen er konstruert i ettertid
- Sterke krefter prøver å holde på disse opplysningene den dag i dag
- Vatikanet prøver å holde stillingen ved å overisle oss med løgn
Om noe er i endring i disse "endetider" så er det at sannheten kommer kommer fram og at det er endetiden på løgnenes tidsalder.
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Jeg trodde du var død. Men så er det liv i deg altså. Har du blitt Jehovas Vitne?Kabeldragern skrev:
Hahahaha - lever i beste velgående! LANGT i fra Jehovas Vitne - selv om de kanskje er inne på noe....dag1234 skrev:
Jeg er hedning! ;D
Å finne frem til noe slikt i internettmylderet tyder på en viss dedikajson. Gått til hodet? Rendyrket intelligent satanisme ville fremstått relativt normalt, og ikke autistisk. ;DGjestemedlem skrev:
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Ja, men med de meningene der så sklir du rett inn blant Vitnene. Det er jo som hentet fra Vakttårnet, for det er vel det du har som kilde?Kabeldragern skrev:- Ble medlem
- 13.02.2007
- Innlegg
- 3.162
- Antall liker
- 308
Undertegnede har ALDRI vært i nærheten av Jehovas Vitne-status (tvert om), men vil allikevel tilslutte meg hr. Kabeldragerens påstander, dog pr. nu etter et visst overforbruk av statlig aksepterte rusmidler (anno 2012, altså). Eventuelle trykkfeil og uklare meldinger best belastes den norske stat.)dag1234 skrev:
1. Om Hr. Kristus var et menneske så døde han selvsagt ikke på korset. Spiker i ben, mage og arm er tortur, og brudd på menneskerettigheter og sånn, men dødelig? Si det. Sånt tar tid, altså. Ønsket de kort og greit å DREPE Hr. Kristus, fantes det da allerede i år 0 (evt - 1) metoder som var KLART sikrere enn å banke metall gjennom kroppen på tilfeldig valgte steder.
2. Jeg aner ikke hva dette har med saken å gjøre, men pulte hr. Kristus frk. Magdalena, finnes det selvsagt muligheter for at det finnes etterkommere. Selv Vatikanet forstår dette, all den tid det ikke fantes kondomautomater på utestedets toalett den gang.
3. Korsfestelsen var vel arrangert omtrent på lik linje med en hver henrettelse som har funnet sted siden den gang da. Henrettelser er arrangert pr definisjon, vil jeg tro.
4. Like troverdig som historien nevnt i pkt. 3, a.k.a. meningsløs påstand, all den tid det ikke finnes noe som kan underbygge / motbevise påstanden.
5. Dette er vel ALLE enige om, eller? Bibelen var vel ikke akkurat skrevet i real time!?
6. Jøssda. Ta livsløgnen fra et menneske, og lykken og hele driten forsvinner dit du veit. Bibelen ble laget som et resultat av hva ekstremist-herrer ønsket den skulle inneholde. Siden har den blitt moderert, men alltid en god del tid etter at samunnet ellers har forstått hva det dreier seg om...
7. Vatikanet LEVER AV sin egen livsløgn!! Klart de sloss med nebb, klør og monetær makt I MOT alle som forsøker å bringe vitenskap og virkelighet inn i diskusjonen!
Honkey eller no' sånt
...
Dette med virkelighet interesserer meg. Vi lever sånn ca. 75 år +/-. Thats it. Punktum. Virkelighet. Begrepet utvannes hver gang en dust tar det i sin munn.Honkey-Chateau skrev:- Ble medlem
- 13.02.2007
- Innlegg
- 3.162
- Antall liker
- 308
....eller ikke.RojohII skrev:
Virkelighet ER. Fantasi og teori er forsøk på å forklare noe nom virkeligheten, hver på sitt vis.
La meg sitere salig Steen Duelund ( i hvert fall sånn ca): virkeligheten gir blaffen i hva du og jeg måtte mene om den; den er uansett som den er!
Honkey
Et utgangspunkt som maner til en slags ydmykhet. Vi har ca. 75 år på å lære den (virkeligheten) å kjenne. Thats it. Å lage krig på off-topic på Hifisentralen virker med ett lite hensiktsmessig?
-Johan
- Ble medlem
- 30.04.2008
- Innlegg
- 11.761
- Antall liker
- 1.398
Kabeldrageren får noen raptuser fra tid til annen. Det gir seg utslag i utfall mot det han kaller Vatikanet. Selv tror jeg han egentlig mener den katolske kirke, men at han ikke vet forskjellen. Han har aldri klart å dokumentere noen av sine påtander.
Han klarer ikke lese eller forholde seg til de kilder jeg har lagt ut. Da blir det meningsløst å diskutere med ham, og jeg konkluderer med at det er best å ikke mate trollet.
De som klarer å følge med lenge nok, og dem er det noen av på Sentralen - selv om vi nå nok mistet Kabeldrageren, kan se erkebiskopen av Sydney sette erkeateisten og religionshateren Richard Dawkins på plass under denne tv-debatten:
Overhodet ikke. Min kilde er forskning utgitt i boks form i 1982. Sist jeg fikk Jehovas Vitne på døra ba jeg dem høflig om å dra til helvete - hvilket de også gjorde; de dro bort til naboen og der er det et sant helvete har jeg hørt...dag1234 skrev:
Spøk til side. I hele mitt liv, iallefall siden jeg begynte å tenke selv så har jeg faktisk fulgt ett bibelsitat(!) nemlig at "den som leter, skal finne". Det forteller meg en ting og det er at en skal tenke selv, søke sannheten og ikke gå i takt og følge vedtatte "sannheter" som en gjør i alle disse religionene...
Her tar du mannen og ikke ballen. Det er ikke pent gjort av en som påstår han er kristen...dag1234 skrev:dag1234 skrev:
Klarer ikke å se at han satter han på plass i det hele tatt; tvert imot.
Religionshater? Det er jo bare sunn fornuft.
Det er enkelt; de religiøse får dokumenterer sannhetsgehalten i sine påstaåder ellers blir jo det hele meningsløst.
På ingen måte. Vi har akkumulert kunnskap fra de som har gått foran oss; det kalles vitenskap - det er derfor verden går framover. Så har vi de som sverger til vrangforestillinger. Når dise er organiserte kalles det religion og de blir fritatt for krav om behandling.RojohII skrev:Et utgangspunkt som maner til en slags ydmykhet. Vi har ca. 75 år på å lære den (virkeligheten) å kjenne. Thats it. Å lage krig på off-topic på Hifisentralen virker med ett lite hensiktsmessig?
-Johan
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…