Det er noen ting det er imperativt at det er det offentlige, og kun offentlige som skal utføre. Politi, dommerstand og avstraffingsvesen skal være offentlig. Det handler rett og slett om rettssikkerhet og grunnleggende menneskeverd.
Forstår man ikke det mangler man et grunnleggende demokratisk sinnelag.
Hvor er grensene i dette imperativet ditt da.....?
Greit å vite når man tråkker inn i udemokratisk sinnelag!
Mvh
OMF
Politi, rettsvesen, fengselsvesen, militære, brannvesen og etterretning er vel de aller viktigste. Å privatisere dette er en trussel mot demokratiet, landet og innbyggernes frihet og rettssikkerhet.
Det meste annet er det mulig å ha andre løsninger på med hel eller delvis privat drift, det handler bare om skiftende politiske preferanser.
Synes egentlig dette er et godt sted å begynne, OMF:
Stat - Wikipedia
En
stat er et sett
institusjoner som innehar
autoritet til å lage regler som styrer folket i ett eller flere
samfunn og har indre og ytre
suverenitet over et bestemt
territorium.
Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler. Dette følger av at staten inkluderer institusjoner som væpnede styrker, statsforvaltning (statsadministrasjon) eller statlig byråkrati, domstoler og politi.
(og for egen regning kan jeg tillegge straffegjennomføringsinstitusjonene som en naturlig forlengelse).
Max Webers statsdefinisjon er innflytelsesrik til de grader, og det er ikke uten grunn. Dette er beskrivelsen av det
absolutte minimum av hva en stat er, monopol på legitim bruk av makt internt på eget territorium og eksternt mot andre stater.
Som du ser kan en stat være mye mer, og er som regel det. Men dette er altså det absolutte minimum. Blir det mindre er det ikke lenger en stat i Max Webers forståelse. Dette synet deler jeg fullt ut.
Nå kan du sikkert stille spørsmålet om privatisering nødvendigvis vil innebære at staten mister sin rolle som monopolist gjennom å overlate den praktiske gjennomføringen til private aktører. Det er verdt en diskusjon, selv om jeg mener det åpenbart vil være særdeles vanskelig å ungå at store deler av makten havner utenfor statens kontroll.
Vi kan kikke litt nærmere på noen typiske beslutninger som tas på lavere nivåer i organisasjonen, og som helt klart er maktutøvelse.
En fengselsstraff kan etter dagens straffegjennomføringslov sones i fengsler med to (tre) forskjellige sikkerhetsnivåer, lav sikkerhet (åpent fengsel) eller høy sikkerhet (lukket fengsel), det tredje sikkerhetsnivået er såkalt avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. I tillegg kommer overgangsboliger, soning i institusjon med døgnbemanning og relevant behandling (f.eks. rusbehandlingsinstitusjoner), og elektronisk kontroll (fotlenke). Disse sikkerhetsnivåene bestemmer graden av kontroll som kreves. Kontrollen kan umulig utføres uten av den domfelte opplever det som integritetskrenkelser i større eller mindre grad. Posten deres leses, telefonsamtalene deres avlyttes, de må avlegge urinprøver for å avdekke eventuelt misbruk av rusmidler, cellene deres visiteres med alle deres personlige eiendeler visiteres rutinemessig og så videre. Omfanget av disse kontrolltiltakene bestemmes av sikkerhetsnivået der innsatte soner.
Det er gitt ganske detaljerte føringer for hvilke kriterier som skal bestemme hvilket sikkerhetsnivå en domfelt skal sone under. Men i og med at mennesker er såpass forskjellige på såpass mange forskjellige måter kan disse bestemmelsene umulig bli uttømmende. Derfor må det utøves stor grad av skjønn i disse vurderingene.
Det samme kan også sies om søknader om permisjoner, prøveløslatelser, soning på institusjoner, og lista fortsetter nærmest i det uendelige.
Det er nå en gang sånn at staten enn så lenge er oppdragsgiver og alene står for hele rekka av beslutninger. Staten tjener ikke penger på at folk sitter i fengsel, ei heller på at de utfører kriminelle handlinger. Dermed ligger hele organisasjonens egeninteresse i å utøve denne makten på en måte som gir mindre kriminalitet.
Hva skjer om man bringer en privat aktør på banen? En aktør som etter alle solemerker må leve av å fakturere staten pr. soningsdøgn. Har de en egeninteresse i at kriminaliteten reduseres? Dersom de (som er meget sannsynlig) får en langt høyere inntekt pr. soningsdøgn med høyere sikkerhetsnivå, har de en egeninteresse i å overføre innsatte til fengsler med lavere sikkerhet? Har de i det hele tatt egeninteresse i å jobbe for en langsiktig reduksjon av kriminaliteten, og dermed sitt eget inntektsgrunnlag?
Som et paralellt/analogt eksempel: Hva med 'private militære bedrifter' a la Blackwater? Hadde de noen egeninteresse i å jobbe målrettet for å redusere konfliktnivået i Irak under okkupasjonen? Kunne vi se episoder som tydet på at de gjørde det motsatte? Tjente eierne av firmaet penger på det?
Det er spørsmål av denne typen det handler om. Privatisering av maktutøvelse i statens navn uthuler og undergraver selve statens kjerne.
