Rundt 1930, i Italias racingfarger,
		
		
	 
Liten saksopplysning. Blå racerbiler var franske, de italienske var røde, de tyske hvite og de engelske var grønne.
Tross at Ettore Bugatti opprinnelig var italiener var Bugatti som bilprodusent tysk fram til slutten på WWI da byen der de ble bygget ble en del av Frankrike . Etter 1918 var Bugatti et fransk merke derav blåfargen. Volkswagen tok vel over rettighetene til Bugattinavnet en gang sent på 1990 tallet. Så pr i dag er det igjen tysk slik sett, men dagens biler produseres i Frankrike ikke langt unna den første fabrikken.
		
 
		
	 
De tyske var sølv! Men det spørs hvilken æra du sikter til. Rundt 1930 var racingfagen til Italia blå!
		
 
		
	 
Googlet litt på tema og fant denne artikkelen i "bilnorge.no" Det ser ut til at det er en gammel artikkel fra 2000. Den inneholder uansett en god del informasjon som ikke jeg var klar over i alle fall.
   	 		
				 		"Formel 1-fargene er 100 år!
		 		Foran årets Formel 1-sesong har flere  lag valgt å lakkere bilene i de tradisjonelle fargene som representerer  produksjonslandet til de respektive biler eller motorer. Disse fargene  var obligatoriske på racerbiler fra fabrikklag fram til 1968, da  sponsoravhengigheten i Formel 1 ble så stor at bilene ble forvandlet til  rullende reklameplakater. 
Sponsorene til de enkelte lag fikk bestemme bilenes bunnfarge. Unntaket  har vært Ferrari, som også etter 1968 alltid har ”kjørt på rødt”,  Italias nasjonalfarge innen bilsport.	 Fastsettelsen av nasjonalfarger på racerbiler daterer seg helt tilbake  til 1900, da eieren av avisen New York Herald, James Gordon Bennett jr.,  innførte en årlig landskamp for bilproduserende land. Hvert land skulle  få ha med tre biler, likegyldig av hvilket merke, men bilene skulle  være bygget i vedkommende land ned til den minste skrue. Selv dekkene  måtte bli produsert i samme land som bilen. Kun førernes nasjonalitet  var likegyldig.
 	De den gang aktuelle landene ble knyttet opp til følgende farger:  Frankrike blått, Storbritannia grønt, Belgia gult, USA rødt, Italia  svart og Tyskland hvitt. I 1904 kom Østerrike til med kombinasjonen gult  og svart, og Sveits med brunt. Men allerede året etter gikk Sveits over  til kombinasjonen gult og rødt. 
 	Gordon Bennett-løpene gikk i 1906 over til å bli det første Grand Prix,  og selv om nasjonalfargene ikke var obligatoriske dette året valgte de  fleste fabrikkene å holde på dem. Blant unntakene var vinnermerket  Renault, som valgte USAs røde farge. I 1907 ble fargene gjeninnført med  et par endringer: Italia fikk rødt, mens svart forsvant helt fordi USA  fikk kombinasjonen rødt og hvitt. Sistnevnte nasjon endret fargene til  blått og hvitt i 1921. Deretter var fargene nærmest låst til de  respektive land fram til 1968. Japan kom med i 1965 med hvite og røde  Hondaer.
 	Innenfor rammen av nasjonalfarger ble det snart foretrukket spesielle  fargetoner. De fleste franske fabrikkene gikk inn for lyseblått, fra  Panhard-Levassor i 1900 til Matra i 1968. Etter at Napier vant Gordon  Bennett i 1902 med en dypgrønn bil, ble fargen på folkemunne døpt  ”british racing green”, og selv om hver fabrikk hadde sin oppfatning om  hva helt riktig nyanse var, holdt de seg nær originalen. Et kortvarig  unntak gjorde BRM i slutten av 50-årene med skjærende lysegrønt, men de  skjerpet seg igjen i 1960.
 	Italia og Belgia kjørte stort sett på signaltoner i rødt og gult  respektive. Tyskland holdt på hvitt fram til 1934, da de gikk over til  aluminium, Hitler-regimets såkalte ”sølvpiler”. Årsaken til dette er i  følge legenden at for å komme inn under den daværende formelens  maksimale vektgrense på 750 kg, måtte Mercedes-Benz og Auto Union unngå  de ekstra grammene som en lakkering ville bety….
 	Fra 1920-årene og utover fantes det imidlertid noe få private kjørere  og team som kunne velge det de ville av farger på racerbilene sine. 
 	Så kom altså 1968, da Lotus solgte seg til Gold Leaf og fikk rød-hvite  biler. Et par år etter hadde også konkurrentene ofret tradisjonen på  kommersens alter, unntaket var som nevnt Ferrari. Franske team sprellet  lenge i garnet, men de hadde ikke den samme kontinuitet i F1-sirkuset  som Maranello.
 	For få år tilbake gjorde Mercedes-Benz comeback på motorsiden og fikk  sølvfargen tilbake på banen, selv om det dreiet seg om britiske  McLaren-biler. Vi godtar det. Blått har vært der nesten hele tiden, i  dag som riktig farge på helfranske Prost-Peugeot. Og i år får vi oppleve  Jaguar i grønt, riktignok ikke i british racing green dersom vi skal  tro foreløpige bilder, men likevel. BAR-Honda er så nær Japan-fargene de  kan komme med sine hvite biler og røde Lucky Strike-logoer. 
 Sveitsiske Sauber har ennå ikke noen retro-tendenser på fargesiden,  amerikanske team uteblir foreløpig, og Eddie Jordan har ikke antydet noe  om at han vil flytte geskjeften til Belgia. Bortsett fra dette,  begynner alle de historiske farge-brikkene å falle på plass. Vil resten  stemme når Grand Prix-løpene fyller 100 år i 2006? "