G
Gjestemedlem
Gjest
Som innbygger i et distrikt med behagelig lavt nivå av ulver i naturen er dette en sak jeg betrakter litt fra utsiden, uten spesielt sterke meninger om den.
Men det er likevel en interessant sak ikke minst fordi den klarer å skape en artig hurlumhei av sterke meninger og emosjoner, selv fra folk som ikke er berørt av problemstillingen overhodet. Det er ikke måte på hvor mye disse pelskledde villhundene tiltrekker seg av beundring og romantisering. Det er noe flott og vilt, noe litt viking, norsk, litt Sølvpilen og moderne miljøvennlig og rødgrønt over det hele.
På den annen side har vi de som er direkte berørt av konflikten. De som holder sauer og slipper dem til fjells på godt norsk miljøvennlig og tradisjonelt vis, de som har dem streifende i nabolaget og ikke liker å sende lille Rødhette til skolen langs landeveien eller skogsstien i frykt for overfall, overgrep og det som verre er. Her er den ulven den store stygge, den som sprer frykt og uhygge og arrangerer regelmessige terroroaksjoner i fjeldlandet mot den krøllete firbente lokalbefolkningen som er til seters.
Saken i seg selv er artig nok, men den ser faktisk ut til å kunne få større betydning enn man skulle forevente. Hele saken har jo paralleller til andre saker som er på dagsorden.
Vi begynner å se et sterkt Senterparti, hjulpet frem av denne saken. De er på sauenes side, og bondens og det Norske. Deres motstandere støtter det eksotiske rovdyret, det som dreper med stil. Vi har jo mange sauer i forhold til ulver, så her kan man jo benytte kvoteordninger til styre og stell der oppe i villmarken.
Vi har det rasjonelle og trauste og viljen til å forsvare flokken mot eksterne trusler, og vi har det romantiske og drømmene, litt den småkristne forestillinger om paradiset der løven og sauen susser litt og lever tilfreds på veganerkost og allsang.
Men det er likevel en interessant sak ikke minst fordi den klarer å skape en artig hurlumhei av sterke meninger og emosjoner, selv fra folk som ikke er berørt av problemstillingen overhodet. Det er ikke måte på hvor mye disse pelskledde villhundene tiltrekker seg av beundring og romantisering. Det er noe flott og vilt, noe litt viking, norsk, litt Sølvpilen og moderne miljøvennlig og rødgrønt over det hele.
På den annen side har vi de som er direkte berørt av konflikten. De som holder sauer og slipper dem til fjells på godt norsk miljøvennlig og tradisjonelt vis, de som har dem streifende i nabolaget og ikke liker å sende lille Rødhette til skolen langs landeveien eller skogsstien i frykt for overfall, overgrep og det som verre er. Her er den ulven den store stygge, den som sprer frykt og uhygge og arrangerer regelmessige terroroaksjoner i fjeldlandet mot den krøllete firbente lokalbefolkningen som er til seters.
Saken i seg selv er artig nok, men den ser faktisk ut til å kunne få større betydning enn man skulle forevente. Hele saken har jo paralleller til andre saker som er på dagsorden.
Vi begynner å se et sterkt Senterparti, hjulpet frem av denne saken. De er på sauenes side, og bondens og det Norske. Deres motstandere støtter det eksotiske rovdyret, det som dreper med stil. Vi har jo mange sauer i forhold til ulver, så her kan man jo benytte kvoteordninger til styre og stell der oppe i villmarken.
Vi har det rasjonelle og trauste og viljen til å forsvare flokken mot eksterne trusler, og vi har det romantiske og drømmene, litt den småkristne forestillinger om paradiset der løven og sauen susser litt og lever tilfreds på veganerkost og allsang.


