The Music Never Stopped

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    Kikket litt gjennom samlingen min på harddisk, og kom til 314 Grateful Dead- album....

    mvh
    Not Bad :)
    Roon påstår at jeg har 277 offisielle Dead-album (CD). I tillegg kommer i overkant av 300 ikke-offisielle konserter på disk (mye overlapp) og i overkant av 50 LP'er.

    Selv om man trekker fra for dobbeltføring og overlapp mellom formater, er det langt fremskredet galskap :)
     

    Dire Wolf

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.10.2016
    Innlegg
    3.057
    Antall liker
    7.720
    Sted
    Viken
    Galskap er å ikke ha. Jeg har det meste av de tunge praktboksene, mye av Dick's på vinyl, men ikke på CD. Samme med Dave's. Uansett blir det lass og tonnevis. Også Jerry Garcia Band da. Kilden er utømmelig. Dave Lemieux er genial. Nå fra 30 runder rundt sola 74 i Frankrike. Donna og gutta dro faen ta the wall dit og Herre Gud for en stund. Phil is rattling the floor.
     

    disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    Galskap er å ikke ha. Jeg har det meste av de tunge praktboksene, mye av Dick's på vinyl, men ikke på CD. Samme med Dave's. Uansett blir det lass og tonnevis. Også Jerry Garcia Band da. Kilden er utømmelig. Dave Lemieux er genial. Nå fra 30 runder rundt sola 74 i Frankrike. Donna og gutta dro faen ta the wall dit og Herre Gud for en stund. Phil is rattling the floor.
    Dick’s Picks på vinyl synes jeg er noe skuffende kvalitetsmessig. Har 1-5 og 24, og var skuffet over kvaliteten på 24. Spesielt til den prisen. Coveret er så åpenbart forstørret opp fra cd-coveret og ser elendig ut. Holder langtfra den kvaliteten man er blitt vant til fra Dead. Sammenlignet med f.ex. Fillmore 69-boksene, ser DP ut som en semi-offisiell jalla-utgivelse.

    Har alle bortsett fra #22 og #32 på CD, 92 og 82 er ikke my cup of tea, så jeg har stått over.

    Dick’s Picks Vol 2 er en favoritt, tror det er min mest spilte DP (sammen med DP 12) gjennom tidene. Klarte tilogmed å få tusket til meg testpressing av DP2 :)
    IMG_6822.png


    Har alt av Road Trips og Dave’s og har alle boksene de har gitt ut - men venter fortsatt på Live 1976-boksen. Den har visst fått corona... står stuck i USA på trackingsystemet til UPS og ingen bevegelse whatsoever.
    IMG_3257.png



    Garcia ja :-D Nå snakker vi! Har må man bare ha alt som kommer, det aller aller meste er uhyrlig bra. Garcia solo er bra selv i de periodene der Dead ikke er bra (tidlig 80-tall og etter 90). Spesielt etter at Brent døde, virker det som om Garcia opplevde Dead som en plikt, mens Garcia Band som noe han gjorde fordi det var morsomt og givende.

    Nå spilles selvfølgelig Boston Garden 7. mai 1977!
     

    Dire Wolf

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.10.2016
    Innlegg
    3.057
    Antall liker
    7.720
    Sted
    Viken
    Du er min mann. Hvis det er en trøst. Min er også i koronahælvete. Enig i dine betraktninger rundt dicks på vinyl. Jeg mangler den ene 90 boksen. Faen ta.
     

    disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    På begynnelsen av 90-tallet var studiene ferdig, og jeg flyttet sørover til hovedstaden og et levelig klima.

    Deler av stereoen hadde begynt å lugge teknisk, men grunnet nystartet jobb og leilighetskjøp, var midlene svært begrenset. Så da ble det ny Denon CD-spiller på HifiKlubben og et parJBL LX-600 i Torggata.

    Så skjedde det lite i 5-6 år før det var opphørssalg på Akers Mic rundt 98-99 og de solgt ut Tandberg relativt billig. TCA 3028A og TCP 3036A MKII erstattet den gamle NAD 3020A og det gjorde litt forskjell :)
    TCA3028.jpg


    TCP3036A.jpg



    Egentlig var jeg tilfreds med situasjonen i mange år, og brukte alt av spenn på musikk og gitarer heller enn HIFI. Men to ting skjedde i parallell i 2008. Jeg var hjemme i pappapermisjon og jeg fikk en gammel Hegel CDP2A (og et par skikkelige høyttalerkabler) av en kompis. Pappapermisjonen gav meg tid til å sitte og lese HifiSentralen - som jeg akkurat hadde oppdaget - og Hegel’n sjokkerte meg lydmessig. Det var en helt annen liga enn Denon’en. Dermed startet jakten på noe mer enn bare funksjonell HiFi - jeg skjønte at for relativt overkommelige penger kunne jeg få vesentlig bedre lyd - uten at jeg trengte å gå helt av skaftet økonomisk.
    CDP2A.jpg


    Jeg elsket Tandberg-forsterkerne, og de var i bruk til jeg i 2009 «oppgraderte» til et brukt Electrocompaniet-sett; EC 4.6 og AW-100DMB. Skulle sannsynligvis aldri solgt Tandbergene, bare beholdt dem for å bruke i et bi-anlegg, eller noe slikt.
    ec46.jpg


    aw100dmb.jpg


    I denne perioden hadde jeg også en integrert LFD Mistral. Fantastisk forsterker - men den hadde for få innganger til mitt bruk, så etter noen år i parallell til Tandbergene, ble også den - feilaktig - solgt.
    Mistral.jpg


    JBL’ene ble byttet i et par Cabasse Jersey MT360 i 2006, som var til innbruddspris hos Lyric i Torggata. Disse tjenestegjorde i et par år, før jeg kjøpte Triangle Esprit Antal EX som passet mine preferanser vesentlig bedre enn både JBL og Cabasse.
    antal.jpg


    Electrocompaniet introduserte noen tilleggsbehov, jeg trengte RIAA-forsterker og hodetelefon-forsterker. RIAA ble Electrocompaniets ECP-1 - billig og helt ok (var innom en Cambridge 540P, men den gikk fort ut igjen).
    Electro-ECP1-2.jpg


    Mye vil ha mer, og AW-180 monoblokker lå på ønskelista i et års tid, før jeg endelig fant et par på finn. Disse likte jeg godt, men EC 4.6 var litt blodfattig, og ble oppgradert i en EC 4.8, som var bra. Dog, jeg synes fortsatt EC 4.6 er en av de estetisk fineste EC-komponentene - mye flottere enn EC 4.8.
    IMG_6691.png

    ECI4.8.jpg


    Triangle-lyden gav mersmak, og Antal ble oppgradert til Genese Quartet, som jeg fortsatt har. Disse synes jeg er kjempebra, både med AW-180 og enda bedre nå med rørforsterker.
    Triangle_Genese_Quartet.jpg


    EC 4.8/AW-180 og Triangle høyttalere var en vinnende kombinasjon, som ble stående lenge. Da EC kom med ECP-2, ble fristelsen for stor, og ECP-1 ble byttet ut. Det var en enorm forskjell! Verd hver krone. Sammen med Linn LP12 med en Linn Krystal Moving Coil, låt det veldig bra, til mitt bruk.
    EC_ECP2.jpg


    Ettersom stereoen alltid har stått i stua, har det hele tiden vært behov for hodetelefoner. Tandbergen hadde integrert hodetelefonforsterker, men da EC kom i hus, måtte jeg finne noe annet. LFD’en hadde en flott integrert hodetelefonforsterker, da den gikk ut, kjøpte jeg en Musical Fidelity X-CAN V3 med X-PSU V3. Helt grei, den brukes fortsatt på kontoret.

    I en periode brukte jeg en Bryston BHA-1 headamp, solid og bra, men for klinisk for meg.
    bryston-bha-1-headphone-amp-fig2.jpg


    I parallell med alt dette, gikk jeg fra en Vox hybrid gitarforsterker til en 65Amps Empire stack i gitarriggen. 65Amps’en er rene rør og point-to-point wiring, håndlaget i California, og låter helt fantastisk. Definisjonen på hvordan en gitar skal høres ut - fet og varm, med masse midrange og headroom. Trenger ikke engang effektbokser mellom gitar og amp (med unntak av en wah-wah og en echo-enhet), alt dekkes gjennom volum, dynamikk og attack.

    Dette befestet troen på at før eller siden skulle jeg også ha rør i stereoen. Samtidig hadde det samlet seg opp en mengde bokser for å dekke alle behov mellom kilde og høyttalere; dac, riaa, headamp, pre, monoblokker…. og vi holde på bygge hus og klargjøre leiligheten for salg.

    En pent brukt McIntosh C41 kom inn rimelig og erstattet pre og headmap - og ikke minst ga den meg et inntrykk av hva McIntosh representerte. Da vi var vel inne i nytt hus ble denne oppgradert til en C2500. Rør og erstattet flere bokser, C41, RIAA og DAC. Låter suverent bra og naturlig. Og eierglede og byggkvalitet på høyde med 65Amps :)
    IMG_6178.png


    C2500.jpeg


    Det åpenbare neste steg, var å bytte de to aldrende AW-180’ene i McIntosh Rør. Det foreløpige mellomsteget er én MC275 MkV. Målet er etterhvert å få tak i en til, og kjøre dem i mono, men foreløpig holder dette i lange baner.
    McIntosh-MC275-2-Channel-Vacuum-Tube-Amplifier.jpg
     

    disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    58B4D465-2862-4D4C-B861-716810ED9EFF.jpeg

    Denne imponerer meg litt. Fungerer kjempebra sammen med MacBook Pro på kontoret...
     

    disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    Endelig kom den: Grateful Dead June 1976.
    Den har brukt noe over 2 måneder fra US til her. Heldigvis uten toll/avgift.
    3BCD11BD-2428-43DB-B0B9-0E2098ECBB6F.jpeg C6CD8EFD-3CC7-4D11-B7E7-051B97699032.jpeg 45736659-3288-4D1D-9550-FA2A921F0896.jpeg D35FA82B-BB67-4302-87DC-9ED1EE4D16C0.jpeg 1487AA1C-4FA2-4B32-ABB0-9BBEA8D22208.jpeg
    5 konserter fordelt på 15 disker...
    #.5136/12.000.

    Nå blir det kos i heimen :)
     

    disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    Miles Davis...

    Rundt 1995 hadde jeg grunnet lenge og bestemt at jeg måtte forsøke å få fot for jazz. Etter en ungdomstid der «alt over 3 grep var farlig» var dette et stort skritt for meg.

    Jeg studerte lenge for å finne ut hvor jeg skulle starte, og i god nybegynnertradisjon startet jeg med å gå på Akers Mic og kjøpe Miles’ “Kind of Blue” og Coltrane’s “Blue Train”.

    Jeg antar at det finnes bra mange tusen andre som har gjort akkurat det samme, i et forsøk på å nærme seg jazzens irrganger. Relativ trygt og godt for en som hadde hørt på blues siden han var liten gutt, og utallige artikler om Allman Brothers og Grateful Dead refererte jo akkurat til disse to, og spesielt Kind of Blue som byggesteiner for deres improvisasjoner. Og Dream Syndicate hadde jo slått fast hvordan det skulle være i “John Coltrane Stereo Blues”:

    I got some John Coltrane on the stereo baby
    make it feel all right
    I got some fine wine in the freezer mama
    I know what you like
    I gonna take it, turn it, set it loose
    we gonna learn about love on a three ply rug
    hah
    Gonna be all right
    It’s gonna be all right
    I feel it
    gonna be all right


    Gonna be alright, indeed…
    Jeg trengte ikke engang anstrenge meg, dette funket med en gang. Kind of Blue er sannsynligvis min mest spilte skive, jeg blir aldri lei. Selv om denne fungerer elegant som introduksjon for nybegynnere, fungerer den like godt 25 år senere etter at man har beveget seg langt videre i musikkforståelsen. Det er uhyrlige dybder i den skiven, og hver gang jeg lytter til den, hører jeg noe nytt.

    Oppglødd gikk jeg raskt videre til opplagtheter som “Sketches of Spain”, “In A Silent Way”, “My Favourite Things”, “Coltrane Plays The Blues” og “Giant Steps”.

    “A Love Supreme, “The Complete Africa/Brass Sessions”, “Relaxin’” og “Steaming” fulgte, og selv om ikke alt satt like bra umiddelbart, hadde det åpnet seg en verden som jeg satte stor pris på.

    Så en dag snublet jeg over Miles’ “Live/Evil” og jeg var målløs. Dirty funk og frijazz-improvisasjon som var sinnssykt hårete og tøft, og svinger som f. Skikkelig angrepsjazz :)
    IMG_6906.png


    Da Live/Evil satt, beveget jeg meg over i en ny æra, absolutt fryktløs. Jeg slukte hele funk jazz-perioden til Miles, fra 69-75, og kjøpte alt jeg kom over av liveopptak fra perioden. Særlig tøffere enn dette blir det ikke.

    Anbefaler boksen The Cellar Door Sessions 1970, til de som ikke er skuddredd. Dette er hele konsertene live-opptakene på Live/Evil ble mikset fra.
    image.jpeg


    Bitches Brew/Jack Johnson/On the Corner/Big Fun… hårete skiver. Spesielt må nevnes Miles’ hyllest til Duke Ellington “He Loved Him Madly” fra “Get Up With It” - over en halv time med fantastisk inspirasjon.

    Og selvfølgelig live-skivene Agharta og Pagaea - to konserter spilt inn 1. Februar 1975 i Japan. Utrolig fett, med to gitarister, to trommiser og Miles selv på wah-wah-trompet.
    For å sitere Wikipedia: “The evolving nature of the performance led to the widespread misunderstanding that it had no compositional basis, while its dark, angry, and somber musical qualities were seen as a reflection of the bandleader's emotional and spiritual state at the time. [...] A highly divisive record, Agharta further challenged Davis' jazz audience and was widely panned by contemporary critics; reviewers found the music discordant, and complained of Cosey's loud guitar sounds and Davis' sparse trumpet playing. It was reevaluated positively in subsequent years, however, while a generation of younger musicians was influenced by the band's abrasive music and cathartic playing, particularly Cosey's effects-laden free improvisations. Agharta became viewed as an important jazz-rock record, a dramatically dynamic group performance, and the culmination of Davis' electric period spanning the late 1960s and mid-1970s.”
    IMG_6907.png


    Som mye annet Miles gjorde ble det først slaktet i sin samtid, for senere å bli geni-erklært. Det Dylan klarte da han gikk elektrisk i ’65 gjorde Miles gang på gang i sin karriære.

    Etterhvert har jeg beveget meg bakover i Miles’ karriere igjen, og både the second classic quintet 65-68, det han gjorde med Gil Evans og overgangs-skiver som “Seven Steps To Heaven” (min siste Miles-forelskelse) går på heavy rotation. Dog, jeg må innrømme at jeg sliter med å få fot for det han gjorde etter comebacket i 81 og utover.

    Jeg var heldig nok til å få «The Complete Columbia Album Collection» i julegave fra min kjære for endel år siden. Selv om jeg selvfølgelig foretrekker Miles på LP, er denne veldig praktisk for å navigere seg rundt i en svær produksjon. 70 cd’er :)
    IMG_6869.png


    En spesielt kjær liten eiendel er boksen «The Genius Of Miles Davis»... trompetkasse med alle de 8 metall-boksene (43 cd’er):
    - Miles Davis & John Coltrane: The Complete Columbia Recordings 1955-1961
    - Miles Davis & Gil Evans: The Complete Columbia Studio Recordings
    - Seven Steps: The Complete Columbia Recordings Of Miles Davis (1963-1964):
    - Miles Davis Quintet 1965-’68: The Complete Columbia Studio Recordings
    - The Complete In A Silent Way Sessions
    - The Complete Bitches Brew Sessions
    - The Complete Jack Johnson Sessions
    - The Complete On The Corner Sessions
    IMG_6872.png

    IMG_6870.png


    IMG_6874.png


    Relativt heftige greier, både musikalsk og som samleobjekt :)

    Kan ikke annet enn å anbefale de som evt. ennå ikke måtte ha gjort det å sette seg inn i Miles’ produksjon - det kan være krevende til tider, men å så givende.
     

    Vinsnobben

    Hi-Fi entusiast
    Ble medlem
    22.04.2002
    Innlegg
    226
    Antall liker
    301
    Sted
    Oslo
    Wow! Imponerende. Jeg følger deg på Miles Davis. Har alle metallboksene, men det store skåret i min samling er at jeg mangler Cellar door sessions. Den har vært vanskelig å oppdrive lenge, og prisen på den ligger mellom 2000 (brukt) og 3000 (ny), og det synes jeg er i overkant av det jeg er villig til å betale...

    Første metallboksen jeg kjøpte var Bitches Brew, deretter ble en etter en kjøpt inn ettersom de kom ut. BB var vel den andre boksen som kom, etter Gil Evans boksen. Men før disse boksene kom i salg hadde også jeg gått stien med Kind of Blue og Sketches of Spain. Men jeg dukket også lenger tilbake og kjøpte de fem Prestige-skivene som Miles ga ut på kort tid i 1956-57 for å komme seg ut av kontrakten med Prestige før han kunne gi ut musikk på CBS.Utgavene jeg har av disse fem platene er de gullbelagte cd'ene utgitt av DCC. Disse fem skivene er klassisk Miles Davis som viser starten på hans musikalske utvikling. Jeg ser forøvrig at metallboksene nå også kommer i et begrenset nyopptrykk.

    i det siste tiåret har CBS også utgitt det som kalles The bootleg series. Foreløpig seks bokser med liveopptak, som også er verdt å ha.

    Og så vil jeg slå et slag for MoFi sine LP-utgivelser av Miles Davis. Spesielt Kind of Blue framstår som du aldri har hørt den. Der hvor bassen på de fleste utgaver av So What er litt lav og ikke kommer helt ut, så er MoFis versjon en regelrett frigjøring for dette sporet. MoFi er dyrt, men godt...

    Regner med at du har det i samlinga di, men flere av musikerne Miles hadde med seg fra 1965 framover, som f. eks Herbie Hancock, utga klassiske album på 1970-tallet. Spesielt vil jeg trekke fram Head Hunters fra 1973. Jeg har hørt sagt om den plata, at det var slik Miles egentlig ville høres ut på den tida, men ikke fikk til selv. Det ble jo også stille med studioalbum fra MIles fra ca da og til 1981. Det meste som kom ut på den tida var saker som enten var live eller allerede spilt inn.

    Vel, nok betraktninger fra min side. Ser fram til å følge tråden din videre. Happy listening!

    vh

    Vinsnobben
     

    disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    Wow! Imponerende. Jeg følger deg på Miles Davis. Har alle metallboksene, men det store skåret i min samling er at jeg mangler Cellar door sessions. Den har vært vanskelig å oppdrive lenge, og prisen på den ligger mellom 2000 (brukt) og 3000 (ny), og det synes jeg er i overkant av det jeg er villig til å betale...

    Første metallboksen jeg kjøpte var Bitches Brew, deretter ble en etter en kjøpt inn ettersom de kom ut. BB var vel den andre boksen som kom, etter Gil Evans boksen. Men før disse boksene kom i salg hadde også jeg gått stien med Kind of Blue og Sketches of Spain. Men jeg dukket også lenger tilbake og kjøpte de fem Prestige-skivene som Miles ga ut på kort tid i 1956-57 for å komme seg ut av kontrakten med Prestige før han kunne gi ut musikk på CBS.Utgavene jeg har av disse fem platene er de gullbelagte cd'ene utgitt av DCC. Disse fem skivene er klassisk Miles Davis som viser starten på hans musikalske utvikling. Jeg ser forøvrig at metallboksene nå også kommer i et begrenset nyopptrykk.

    i det siste tiåret har CBS også utgitt det som kalles The bootleg series. Foreløpig seks bokser med liveopptak, som også er verdt å ha.

    Og så vil jeg slå et slag for MoFi sine LP-utgivelser av Miles Davis. Spesielt Kind of Blue framstår som du aldri har hørt den. Der hvor bassen på de fleste utgaver av So What er litt lav og ikke kommer helt ut, så er MoFis versjon en regelrett frigjøring for dette sporet. MoFi er dyrt, men godt...

    Regner med at du har det i samlinga di, men flere av musikerne Miles hadde med seg fra 1965 framover, som f. eks Herbie Hancock, utga klassiske album på 1970-tallet. Spesielt vil jeg trekke fram Head Hunters fra 1973. Jeg har hørt sagt om den plata, at det var slik Miles egentlig ville høres ut på den tida, men ikke fikk til selv. Det ble jo også stille med studioalbum fra MIles fra ca da og til 1981. Det meste som kom ut på den tida var saker som enten var live eller allerede spilt inn.

    Vel, nok betraktninger fra min side. Ser fram til å følge tråden din videre. Happy listening!

    vh

    Vinsnobben
    Hyggelig at noen leser :)

    Jeg har så langt bare 3 MOFI-utgivelser av Miles, Kind Of Blue, Bitches Brew og In A Silent Way, men hvis økonomien tillater det blir det flere :)

    Kind Of Blue foretrekker jeg MOFI 45-boksen og Mono-utgaven jeg har fra RSD, men har et par til for syns skyld.

    E61B7575-DF79-4880-AF91-7F2E9FBA45DE.jpeg


    Har god kontroll på Bootleg series, har alle på LP, men dessverre klarte jeg bare å få København-konserten (enkelt LP’en) av Vol 6, skulle gjerne hatt dobbeltutgaven fra Paris. Antar jeg må kjøpe CD-utgaven for å få alle konsertene i tillegg.
    E45C1D42-4ECB-49E0-9FCA-42D2A04AF685.jpeg

    Skal sjekke ut Head Hunters, akkurat den har gått meg hus forbi.

    Forøvrig; anbefaler Dexter Gordon’s One Flight Up, dersom du ikke allerede har hørt den.
     

    Dire Wolf

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.10.2016
    Innlegg
    3.057
    Antall liker
    7.720
    Sted
    Viken
    Sidespor. Ikke sammenlignet med veien til Europa og Øssfolbanen som kanskje, muligens er klar, til Moss, byen uten særtrekk og duft, i 2156. Men, sammenlignet med the Dead er dette som å finne en artig skrue nederst i verktøykassa. Den passer, men hvor? Hmm. La meg gjøre det til selve jeget. Alt. Det holder ikke. Trompetmusikk.
     

    disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    Sidespor. Ikke sammenlignet med veien til Europa og Øssfolbanen som kanskje, muligens er klar, til Moss, byen uten særtrekk og duft, i 2156. Men, sammenlignet med the Dead er dette som å finne en artig skrue nederst i verktøykassa. Den passer, men hvor? Hmm. La meg gjøre det til selve jeget. Alt. Det holder ikke. Trompetmusikk.
    Tja, nå har jeg veldig lite kompetanse og erfaring med sporvidden i de områder du refererer til, men for å kunne havne på et sidespor antar jeg at man i utgangspunktet må være på vei et sted. Personlig har jeg ikke noe mål mht hvor jeg skal, annet enn å lære mest mulig - musikalsk og på andre måter.

    Blindspor, derimot, forsøker jeg å holde meg unna... vil nødig ende opp som Mr. Jones :)
     

    TrompeteN

    Overivrig entusiast
    Ble medlem
    27.07.2013
    Innlegg
    1.047
    Antall liker
    1.506
    Miles Davis...

    Rundt 1995 hadde jeg grunnet lenge og bestemt at jeg måtte forsøke å få fot for jazz. Etter en ungdomstid der «alt over 3 grep var farlig» var dette et stort skritt for meg.

    Jeg studerte lenge for å finne ut hvor jeg skulle starte, og i god nybegynnertradisjon startet jeg med å gå på Akers Mic og kjøpe Miles’ “Kind of Blue” og Coltrane’s “Blue Train”.

    Jeg antar at det finnes bra mange tusen andre som har gjort akkurat det samme, i et forsøk på å nærme seg jazzens irrganger. Relativ trygt og godt for en som hadde hørt på blues siden han var liten gutt, og utallige artikler om Allman Brothers og Grateful Dead refererte jo akkurat til disse to, og spesielt Kind of Blue som byggesteiner for deres improvisasjoner. Og Dream Syndicate hadde jo slått fast hvordan det skulle være i “John Coltrane Stereo Blues”:

    I got some John Coltrane on the stereo baby
    make it feel all right
    I got some fine wine in the freezer mama
    I know what you like
    I gonna take it, turn it, set it loose
    we gonna learn about love on a three ply rug
    hah
    Gonna be all right
    It’s gonna be all right
    I feel it
    gonna be all right


    Gonna be alright, indeed…
    Jeg trengte ikke engang anstrenge meg, dette funket med en gang. Kind of Blue er sannsynligvis min mest spilte skive, jeg blir aldri lei. Selv om denne fungerer elegant som introduksjon for nybegynnere, fungerer den like godt 25 år senere etter at man har beveget seg langt videre i musikkforståelsen. Det er uhyrlige dybder i den skiven, og hver gang jeg lytter til den, hører jeg noe nytt.

    Oppglødd gikk jeg raskt videre til opplagtheter som “Sketches of Spain”, “In A Silent Way”, “My Favourite Things”, “Coltrane Plays The Blues” og “Giant Steps”.

    “A Love Supreme, “The Complete Africa/Brass Sessions”, “Relaxin’” og “Steaming” fulgte, og selv om ikke alt satt like bra umiddelbart, hadde det åpnet seg en verden som jeg satte stor pris på.

    Så en dag snublet jeg over Miles’ “Live/Evil” og jeg var målløs. Dirty funk og frijazz-improvisasjon som var sinnssykt hårete og tøft, og svinger som f. Skikkelig angrepsjazz :)
    Vis vedlegget 638870

    Da Live/Evil satt, beveget jeg meg over i en ny æra, absolutt fryktløs. Jeg slukte hele funk jazz-perioden til Miles, fra 69-75, og kjøpte alt jeg kom over av liveopptak fra perioden. Særlig tøffere enn dette blir det ikke.

    Anbefaler boksen The Cellar Door Sessions 1970, til de som ikke er skuddredd. Dette er hele konsertene live-opptakene på Live/Evil ble mikset fra.
    Vis vedlegget 638871

    Bitches Brew/Jack Johnson/On the Corner/Big Fun… hårete skiver. Spesielt må nevnes Miles’ hyllest til Duke Ellington “He Loved Him Madly” fra “Get Up With It” - over en halv time med fantastisk inspirasjon.

    Og selvfølgelig live-skivene Agharta og Pagaea - to konserter spilt inn 1. Februar 1975 i Japan. Utrolig fett, med to gitarister, to trommiser og Miles selv på wah-wah-trompet.
    For å sitere Wikipedia: “The evolving nature of the performance led to the widespread misunderstanding that it had no compositional basis, while its dark, angry, and somber musical qualities were seen as a reflection of the bandleader's emotional and spiritual state at the time. [...] A highly divisive record, Agharta further challenged Davis' jazz audience and was widely panned by contemporary critics; reviewers found the music discordant, and complained of Cosey's loud guitar sounds and Davis' sparse trumpet playing. It was reevaluated positively in subsequent years, however, while a generation of younger musicians was influenced by the band's abrasive music and cathartic playing, particularly Cosey's effects-laden free improvisations. Agharta became viewed as an important jazz-rock record, a dramatically dynamic group performance, and the culmination of Davis' electric period spanning the late 1960s and mid-1970s.”
    Vis vedlegget 638872

    Som mye annet Miles gjorde ble det først slaktet i sin samtid, for senere å bli geni-erklært. Det Dylan klarte da han gikk elektrisk i ’65 gjorde Miles gang på gang i sin karriære.

    Etterhvert har jeg beveget meg bakover i Miles’ karriere igjen, og både the second classic quintet 65-68, det han gjorde med Gil Evans og overgangs-skiver som “Seven Steps To Heaven” (min siste Miles-forelskelse) går på heavy rotation. Dog, jeg må innrømme at jeg sliter med å få fot for det han gjorde etter comebacket i 81 og utover.

    Jeg var heldig nok til å få «The Complete Columbia Album Collection» i julegave fra min kjære for endel år siden. Selv om jeg selvfølgelig foretrekker Miles på LP, er denne veldig praktisk for å navigere seg rundt i en svær produksjon. 70 cd’er :)
    Vis vedlegget 638873

    En spesielt kjær liten eiendel er boksen «The Genius Of Miles Davis»... trompetkasse med alle de 8 metall-boksene (43 cd’er):
    - Miles Davis & John Coltrane: The Complete Columbia Recordings 1955-1961
    - Miles Davis & Gil Evans: The Complete Columbia Studio Recordings
    - Seven Steps: The Complete Columbia Recordings Of Miles Davis (1963-1964):
    - Miles Davis Quintet 1965-’68: The Complete Columbia Studio Recordings
    - The Complete In A Silent Way Sessions
    - The Complete Bitches Brew Sessions
    - The Complete Jack Johnson Sessions
    - The Complete On The Corner Sessions
    Vis vedlegget 638874
    Vis vedlegget 638875

    Vis vedlegget 638878

    Relativt heftige greier, både musikalsk og som samleobjekt :)

    Kan ikke annet enn å anbefale de som evt. ennå ikke måtte ha gjort det å sette seg inn i Miles’ produksjon - det kan være krevende til tider, men å så givende.
    Det var litt av en «cd-emballasje»!🤩
    Topp tråd du har laget deg. Liker også svært godt samarbeidene mellom Gil Evans og Miles og er fast inventar her.🎺😎
     
    Sist redigert:

    Final

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    28.03.2013
    Innlegg
    2.103
    Antall liker
    2.104
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    4
    Flott tråd - Feel Good - og gode tips å få med seg her. Orket aldri Zeppelin selv, var mer Uriah Heep for min del :sneaky:.
     

    Karmana

    Æresmedlem
    Ble medlem
    13.06.2008
    Innlegg
    15.589
    Antall liker
    23.999
    Sted
    Bergen
    Torget vurderinger
    38
    Ah, en av mine gamle helter. Mange gode opplevelser med salige Jackie Leven enten det var på konsert eller foran haifaien. Hadde alle platene hans på CD i sin tid, men de ble solgt sammen med resten av samlingen. Da jeg igjen begynte med vinyl, var Jackie Leven en av de første jeg tenkte på........helt til jeg så bruktprisene. Spesielt de to første kunne jeg tenkt meg, men prisen på bruktmarkedet begynner vel på en 1000 kr stykket. Synes det blir for drøyt. Da streamer jeg dem heller. Jeg får nøye meg med en Doll by Doll på vinyl.....selv om det ikke blir det samme som soloalbumene :)
     

    disch

    Hi-Fi interessert
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    62
    Antall liker
    156
    Sted
    Asker
    Torget vurderinger
    1
    Ah, en av mine gamle helter. Mange gode opplevelser med salige Jackie Leven enten det var på konsert eller foran haifaien. Hadde alle platene hans på CD i sin tid, men de ble solgt sammen med resten av samlingen. Da jeg igjen begynte med vinyl, var Jackie Leven en av de første jeg tenkte på........helt til jeg så bruktprisene. Spesielt de to første kunne jeg tenkt meg, men prisen på bruktmarkedet begynner vel på en 1000 kr stykket. Synes det blir for drøyt. Da streamer jeg dem heller. Jeg får nøye meg med en Doll by Doll på vinyl.....selv om det ikke blir det samme som soloalbumene :)
    Jeg har også måttet leve med streaming av Mr. Levens skiver. Det er en fryktelig pris på bruktmarkedet for de få som er utgitt på vinyl. Endelig klarte jeg å finne denne på discogs for bare 460,- inkl. porto i strøken tilstand :)

    Husker jeg så ham live på kafeen Arakataka på Grünerløkka en gang på 90-tallet. Helt fantastisk. 20-30 mennesker på en vanlig ukedag, og Jackie på en stol foran oss - det var som om han spilte i stua mi.

    En morsom anekdote, familienavnet mitt og anene mine, kommer fra Fife i Scotland ( rett nord for Edinburgh). I fjor var jeg for første gang der og så ruinene av familieborgen - en utrolig opplevelse som jeg hadde drømt om siden jeg var barn. Satt på ruinene og så utover havet og drakk en whiskey... uansett, nabolandsbyen vi kjørte igjennom på veien het Leven, og sant nok, der var der Jackie Leven kom fra :)

    Har selvfølgelig skivene med Doll By Doll, og de er bra, men jeg foretrekker også solo-skivene... Kommer til å fortsette å lete - håper at noen skal finne på å trykke dem opp igjen.
     

    HCS

    En vanlig fyr fra bygda..
    Ble medlem
    22.02.2007
    Innlegg
    21.079
    Antall liker
    15.992
    Sted
    Nesten Gjøvik..
    Torget vurderinger
    19
    Fife, var innom der for to år siden. Takk for mangesidig deling, musikk, liv, bokser og hifi.. Artig!
     

    65finger

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    22.10.2015
    Innlegg
    2.611
    Antall liker
    1.613
    Torget vurderinger
    0
    Super tråd, en av de beste. jeg har lest her inne
     

    Karmana

    Æresmedlem
    Ble medlem
    13.06.2008
    Innlegg
    15.589
    Antall liker
    23.999
    Sted
    Bergen
    Torget vurderinger
    38
    Jeg har også måttet leve med streaming av Mr. Levens skiver. Det er en fryktelig pris på bruktmarkedet for de få som er utgitt på vinyl. Endelig klarte jeg å finne denne på discogs for bare 460,- inkl. porto i strøken tilstand :)

    Husker jeg så ham live på kafeen Arakataka på Grünerløkka en gang på 90-tallet. Helt fantastisk. 20-30 mennesker på en vanlig ukedag, og Jackie på en stol foran oss - det var som om han spilte i stua mi.

    En morsom anekdote, familienavnet mitt og anene mine, kommer fra Fife i Scotland ( rett nord for Edinburgh). I fjor var jeg for første gang der og så ruinene av familieborgen - en utrolig opplevelse som jeg hadde drømt om siden jeg var barn. Satt på ruinene og så utover havet og drakk en whiskey... uansett, nabolandsbyen vi kjørte igjennom på veien het Leven, og sant nok, der var der Jackie Leven kom fra :)

    Har selvfølgelig skivene med Doll By Doll, og de er bra, men jeg foretrekker også solo-skivene... Kommer til å fortsette å lete - håper at noen skal finne på å trykke dem opp igjen.
    Nydelig historie! Det siste krydderet til historien hadde vært at whiskyen du drakk var Leven’s Lament :)
     
  • Laster inn…

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Laster inn…
Topp Bunn