Telarc

[Fluefiskeren]

Noen som vet om butikker i Oslo som fører Telarc sine utgivelser?

 

[theStig]

Prøv Norsk Musikkforlag.

 

[Fluefiskeren]

Ja, der vil jeg tro de kan ha noe. Men er ikke platene meget dyre der?

 

[nb]

Telarc er garantert dyrt uansett, du får nok kun de på spesialbutikkene hvor prisnivået er høyt. Muligens kan de ha noe på klassiskavdelingen på Platekompaniet, men heller ikke der er prisene veldig lave.

Eller kanskje det ikke var klassisk du skulle ha? Når jeg tenker meg om, så gir jo Telarc ut andre saker også

 

[Fluefiskeren]

Telarc har mye interessant både innen klassisk, jazz og blues. Siste jeg kjøpte var på Shabby Records i Haugesund. Der stod den under bruktavdelingen til en femtilapp, men viste seg å være brenn ny. Shabby er en fantastisk platebutikk, forresten. En av de få av sin slag som er igjen i landet.

 

[Vidar P]

Personlig ville jeg hatt litt is i magen ift Telarc, og vært temmelig selektiv; synes for min egen del at det er langt flere begredelige versjoner av klassiske verker enn det er attraktive.. det hjelper fint lite med "fin" lyd, en stor bløt type lyd som jeg forresten også ikke er veldig begeistret for..

Mvh Vidar P

 

[kbwh]

Jeg synes lyden på Macceras innspilling av Mozarts 25. 28. og 29 symfoni er ok. Men det er først og fremst godt spilt.

 

[nb]

Støtter Vidar P på prinsipielt grunnlag her, selv om jeg personlig ikke har allverden med erfaring med Telarc.

Om man først går etter klassisk musikk, bør man lete opp de gode innspillingene musikalsk sett. Disse er ofte gamle, og til tider med ikke topp lyd, selv om jo unntak finnes, som f.eks. RCA sine legendariske Living Stereo - innspillinger.

 

[soundscape]

Et raskt søk på Amazon ga 745 treff:

http://www.amazon.co.uk/exec/obidos...ssical&field-label=Telarc/202-1275299-6351857

 

[theStig]

Telarc synes jeg er oppskrytt, spesielt lydmessig. Man kan finne ting på Naxos til 39 kr som låter bedre enn mange Telarc innspillinger, og som oftest med bedre tolkninger også.

 

[Vidar P]

Telarc synes jeg er oppskrytt, spesielt lydmessig. Man kan finne ting på Naxos til 39 kr som låter bedre enn mange Telarc innspillinger, og som oftest med bedre tolkninger også.

Enig. Selv om det også er grunn til å være selektiv med Naxos, så har de blitt ufattelig mye bedre jevnt over de siste 10 år eller så.
Når det gjelder de store mesterverker, så bruker vi svære beløp på hifi. Jeg synes det er klokt å ikke spare inn på selve musikken; og det gir langsiktig tilfredsstillelse å ha de beste versjoner i hylla, istedet for å ha billige dårligere versjoner, som ender opp med å ikke bli spilt, og som vil redusere musikkgleden og -interessen.
Støtter nb i anbefalinger om klassikere. Etterhvert som man blir mer bevandret i det klassiske landskap (i all beskjedenhet) så blir man mer og mer opptatt av tolkninger og musikalsk/artistisk nivå, og mindre og mindre fokusert på lydkvalitet.
Jeg kan sitte å høre Kreisler fra før krigen og ha stor glede av hans artisteri, men setter jeg på en døll tolkning med superlyd etterpå så forsvinner lyttegleden som dugg for sola..
Noe å tenke på.

Mvh Vidar P

 

[theStig]

Jeg har alltid tolkningen som pri 1 når jeg leter opp klassiske plater, men er lyden FOR dårlig så blir jeg i tvil som regel, og vurderer andre ting også. Men god lyd er jo en hyggelig bonus, hvis tolkningen er god. Det er flere av mine favoritt-tolkninger som faktisk kommer fra lavpris-selskapet Naxos. Og lyden fra Naxos på disse er helt oppe i referanseklassen.

Må legge til at jeg har en god del "bummers" fra Naxos også, som ble spilt en halv gang og lagt bort.. Stor variasjon der i gården.

 

[awe]

Telarc har jevnt over hatt god lyd. For oss med to kanaler og standard cd-format, kan flere av de klassiske 80-tallsopptakene være av interesse. Dette var fremdeles innenfor storhetstiden for den klassiske musikkindustrien, og flere gode orkestre, solister og dirigenter gjorde innspillinger for dette merket, selv om det aldri ble førende eller dominerende i markedet. Men det kunne - og kan fremdeles - låte forbausende stort og flott.

En lydmessig thriller er "The Stokowski Sound" med Kunzel/Cincinatti Pops Orchestra. Hvis en i tillegg har interesse for Stokowskis bidrag til orkesterrepertoaret, er det langt på vei et must.

 

[Fluefiskeren]

Har til gode å høre en Telarc-utgivelse med dårlig lyd. Men så har jeg ikke mer enn ca. 15 forskjellige heller da.

Naxos har som noen har nevnt gitt ut mye bra de siste årene.

 

[Vidar P]

Oppfatninger om hva "god lyd" i innspillinger er, vil til en viss grad kunne variere fra person til person.
Andre selskap, så som f.eks DGG og Decca etc, har også alle verdens ressurser til å få til akkurat den lyd deres produsenter og ingenører ønsker å få til, og slik sett kan man snakke mer om en typisk valgt "sound" enn om absolutt lydkvalitet (som altså kan ha en komponent av subjektivisme).

Når det gjelder "sound" hos Telarc har jeg alltid oppfattet den som vanligvis lenende mot det varme, fulle, litt tunge og kraftige; og også mot det litt "slappe" tilbakelente, ofte med nesten mer fokus på hallklang og akustikk enn på selve artistene.
Lydens absolutte kvaliteter kan man ikke kalle annet enn bra, men effekten denne lydtypen gjerne har på endel av (den klassiske) musikken er jeg ikke like begeistret for.
For meg synes den å stjele litt liv og nerve fra fremførelsene; og det er visserlig endel av Telarcs artister som virkelig trenger den ekstra "støtte" en mer livlig lydtype kunne ha gitt, spør du meg.

Det er fascinerende å høre crispe, organiske strykere med skikkelig varmt rosenskjær i tonen, tredimensjonalitet og luft; ja tildels mer enn hva man vil oppleve på en konsert; men om lydtypen stjeler engasjement og snert fra fremførelsen, så må jeg si at på et nivå har lydingenørene (evt produsentene, som ofte er de som "bestiller" en type sound) feilet.

Nå er det vel slik at man vanskelig kan generalisere omkring Telarcs utgivelser lengre, det begynner å bli en hel del, og de har etterhvert spilt inn i en hel masse lokaler med forskjellige ingenører og produsenter. Så ikke oppfatt dette som et forsøk på å proklamere en allmenn sannhet; men for mine penger går jeg heller for en langt bedre stall av artister hos f.eks DGG, Decca, EMI etc, og for deres innfallsvinkel til lyd som for meg gir langt bedre muligheter til innlevelse og innsikt i musikken.

Mvh Vidar P

 

[Bach_Man]

Telarc er vel i den posisjonen at de mangler en egen nisje, i motsetning til andre uavhengige selskaper som Hyperion, Naivee eller Harmonia Mundi. Å konkurrere med de store på Mozart og Beethoven, basert på en stall av stjerner som står tilbake for de store selskapenes (som dog er akk så kjedelige!) for blir håpløst. Som lite plateselskap må man utnytte erkekonservatismen og tregheten til DG og EMI, som omtrent ikke har introdusert noe nytt repertoar på 50 år, men nøyer seg med med å gi ut Mozarttolkning nr 200 med verdensstjerne X.

 

[Vidar P]

Den som leter i katalogene finner...

http://www.deutschegrammophon.com/

http://www.deccaclassics.com/index.html

http://www.emiclassics.com/phpNewSite/home.html

Mvh Vidar P

 

[Bach_Man]

De utgivelsesannonseringene til DG, Decca og EMI understreker mitt poeng nøyaktig, Zimerman og Rattle utgir Brahms første konsert (kjempegjesp!), gjenutgivelse av gammel Mozart, nyinnspilling av Mozart, Askhenazy spiller WTC, Sarah Chang og Rattle spiller Shostakovich fiolinkonsert. Alle disse har vi hørt før! Og gjenutgivelse på gjenutgivelse, ofte er det jo disse som er mest spennende. Simon Rattle spyr formelig ut mer eller mindre likegyldige plater. Men man kan jo leve i troen på at Sarah Chang bringer noe livsviktig nytt til Shostakovich, eller man kan spille Oistrakh om igjen og bruke pengene på noe annet. Elvis Costello er jo faktisk den mest interessante artisten i stallen til DG!

Og hva har Hyperion gitt ut i samme periode:

- The Romantic Violin Concerto, Vol 6 - Hubay
- Whitacre: Cloudburst
- Lassus: Penitential Psalms
- Berwald: Chamber Music
- Anerio: Requiem
+ mange, mange flere


For å sette det litt på spissen er jeg overbevist at det går an å bygge en fullkomment relevant platesamling uten en eneste DG/Decca/EMI-utgivelse fra de siste 25 årene.

 

[Fluefiskeren]

Mange gode poenger her som jeg tar med meg videre når jeg skal handle plater.

 

[awe]

De utgivelsesannonseringene til DG, Decca og EMI understreker mitt poeng nøyaktig, Zimerman og Rattle utgir Brahms første konsert (kjempegjesp!), gjenutgivelse av gammel Mozart, nyinnspilling av Mozart, Askhenazy spiller WTC, Sarah Chang og Rattle spiller Shostakovich fiolinkonsert. Alle disse har vi hørt før! Og gjenutgivelse på gjenutgivelse, ofte er det jo disse som er mest spennende. Simon Rattle spyr formelig ut mer eller mindre likegyldige plater. Men man kan jo leve i troen på at Sarah Chang bringer noe livsviktig nytt til Shostakovich, eller man kan spille Oistrakh om igjen og bruke pengene på noe annet. Elvis Costello er jo faktisk den mest interessante artisten i stallen til DG!

Og hva har Hyperion gitt ut i samme periode:

- The Romantic Violin Concerto, Vol 6 - Hubay
- Whitacre: Cloudburst
- Lassus: Penitential Psalms
- Berwald: Chamber Music
- Anerio: Requiem
+ mange, mange flere


For å sette det litt på spissen er jeg overbevist at det går an å bygge en fullkomment relevant platesamling uten en eneste DG/Decca/EMI-utgivelse fra de siste 25 årene.

Et spørsmål helt uten ironi, skjult agenda eller retoriske hundekunster: Vil du at dette innlegget skal tas på ramme alvor?

 

[Vidar P]

Vel, f.eks så har jo DGG gitt ut verker av både de Lassus, Berwald og Anerio.
Men det er så.. om du søker denne typen (for de fleste mildest talt perifere) musikk, så kan du nok ha rett i at nisje-merker (så som f.eks Hyperion slik jeg oppfatter de, eller f.eks Harmonia Mundi eller andre) kan ha kataloger som for deg er mer interessante.

Det du sier er kanskje at fordi disse selskapene har såpass nisjepregete utgivelser så er de dekkende? Jeg ser ikke helt logikken.
Selskaper utfyller gjerne hverandre; kanskje er flere kjent med jazzlabeler som Verve, BlueNote, Impulse, Riverside, Contemporary etc... de utfylte hverandre i sin tid, men man kunne ikke like godt si at; fordi jeg liker Ben Webster eller Ella, så kan alle de andre plateselskapene like godt legge ned da de har helt uinteressante kataloger..

Musikksmaken er delt og vanskelig å diskutere; men for mange er og vil klassisk musikk alltid handle om de store mestere i fokus. Slik sett, og for en som er i ferd med å starte et platebibliotek, så er DGG, EMI, Decca, Philips oa av usigelig viktighet for å ha brakt de aller fleste av oss de fleste av de beste fremførelser i historien av innspilt musikk.

Mvh Vidar P

 

[Bach_Man]

Det jeg sier er at nisjeselskapene gjør noe nyskapende, enten de bringer frem neglisjerte komponister, slik Hyperion gjør, lager utsøkte utgivelser med sterk fokus på en viss periode som Harmonia Mundi eller lager en bred og spennende katalog for lavprissegmentet, som Naxos. Det er mye å hente. Ta f.erks. Spohr, som BBC Music skrev om nylig. Regnet som Beethovens likemann i sin samtid, fullstendig glemt i dag. Hyperion har spilt ham inn.

De store satser altfor mye på det trygge, de signer superstjerner og får dem til å spille inn det samme som alle de andre stjernene i stallen. Enhver stor fiolinist har tydeligvis en forpliktelse til å spille Beethovens fiolinkonsert. Og hvor mange innspillinger trenger vi egentlig av Mozarts pianosonater? Det er ikke engang spesielt interessant musikk, spør du meg.

Det er meget sjelden jeg føler noen virkelig entusiasme overfor en nyinnspilling fra et av de store plateselskapene. Man kan anta en highbrow-innstilling og komme med tørre kommentarer om nyanser og klangbeherskelse og utsøkt kunstnerskap og gjerne sammenligne med 20 andre innspillinger, men jeg slår meg sjelden i å tenke at "Dette var spennende, nå har har jeg gjort en oppdagelse!".

Og man sier at de store klassiske selskapene sliter... Det er ikke det minste rart, folk ser jo at de blir holdt for narr. Sist jeg sjekket hadde EMI attpåtil begynt å lisensiere kjernekatalogen sin til Brilliant Classics.

Denne stadige gjenskapelsesvirksomheten begynner å minne meg litt om Jorge Luis Borges sin historie "Pierre Menard, forfatter av Don Quijote", om Pierre Menard som vier livet sitt til å skrive Don Quijote ordrett, men fra eget hjerte, en virksomhet som knapt kan ha verdi for noen andre enn ham selv.

 

[Vidar P]

Det var vel andre boller før kanskje.. jeg har endel Spohr-innspillinger på gammel DGG, Supraphon, Philips og Decca vinyl iallefall. Så det er nok ikke bare Hyperion som har spilt ham inn; men jeg har ikke søkt dagens aktuelle kataloger i så måte.

Men nå drifter vi kanskje av Telarc-temaet som jeg redegjorde for mitt syn for over her; en katalog med musikk av liten interesse, og artister av om mulig enda mindre interesse, med en lydtype som får selv Beethoven #5's 1.sats til å låte laidback, comfy og avslappende kan da umulig være gjenstand for såpass stor entusiasme blant musikkinteresserte...?

Mvh Vidar P

 

[awe]

Det er helt korrekt at trådens tema er Telarc og at dette bør respekteres. Omtalen av Telarcs klassiske innspillinger ender opp med en summarisk avvisning uten forbehold eller noe reelt forsøk på en balansert eller drøftende tilnærming. Den må derfor oppfattes som en rent personlig meningsytring uten allmenn interesse eller validitet. En slik tilnærming må også respekteres i denne sammenhengen. Jeg avstår fra videre kommentarer, da utgangspunktet synes lite fruktbart fra min synsvinkel.

Jeg registrerer også Bach_Mans taushet overfor mitt åpne, oppriktige og likefremme spørsmål. Også denne må respekteres og tas med i videre betraktninger.

 

[Vidar P]

Omtalen av Telarcs klassiske innspillinger ender opp med en summarisk avvisning uten forbehold eller noe reelt forsøk på en balansert eller drøftende tilnærming. Den må derfor oppfattes som en rent personlig meningsytring uten allmenn interesse eller validitet. .

Om det er meg du sikter til så tror jeg du kan ha glede av å lese mine begrunnende innlegg lengre opp.
Ja, jommen sa jeg til og med "Nå er det vel slik at man vanskelig kan generalisere omkring Telarcs utgivelser lengre, det begynner å bli en hel del, og de har etterhvert spilt inn i en hel masse lokaler med forskjellige ingenører og produsenter. Så ikke oppfatt dette som et forsøk på å proklamere en allmenn sannhet;"

Så jeg vil iallefall ikke gå med på å være "summarisk avvisende, uten forbehold eller forsøk på balanse"... om så var at jeg forstår deg rett, da tror jeg heller at vi avslutter diskusjonen der.

Mvh Vidar P

 

[quad_lars]

Støtter nb i anbefalinger om klassikere. Etterhvert som man blir mer bevandret i det klassiske landskap (i all beskjedenhet) så blir man mer og mer opptatt av tolkninger og musikalsk/artistisk nivå, og mindre og mindre fokusert på lydkvalitet.
Jeg kan sitte å høre Kreisler fra før krigen og ha stor glede av hans artisteri, men setter jeg på en døll tolkning med superlyd etterpå så forsvinner lyttegleden som dugg for sola..
Noe å tenke på.

Mvh Vidar P

Dette fikk meg til å tenke på en anmeldelse – Eksentrikerens død og oppstandelse – som Magnus Andersson (MS) skrev i Morgenbladet (Årgang 187 (2005) nr 12, s. 24). MS skriver at «sannsynligvis har fonogrammets drøyt århundrelange historie medført en kraftig forbedring av tekniske kvaliteter i musikalske fremføringer.» «Feil og mangler blir permanente i innspillingen, ...» noe ikke de store plateselskapene er interessert i, påstår MS. Videre skriver MS at «[fonogrammet] har høynet standarden fra et teknisk perspektiv, men samtidig er fortolkningskunsten blitt mer standardisert og trendfølsom enn noen gang tidligere.» (Min utheving.) MS sammenligner dagens innspillinger med eldre «hvor musikerne valgte uortodokse tempi og tenkemåter». Ifølge MS forsvant dette med fonogrammets «påtvingende ensretting». Jeg skal ikke gå god for alt MS skriver. Det er unntak, men jeg mener at han peker på noe viktig som kanskje har forsvunnet. Heldigvis er det håp. «Det mest spennende i fortolkningskunsten skjer for tiden i tidligmusikkbevegelsen», hevder MS.

For dem som vil vite hvilke plater som er anmeldt så er det Sergio Tiempo og Ivo Pogorelich.

 

[awe]

Jeg har da i anstendighetens navn lest alle innleggene i tråden før jeg uttalte meg, Vidar P. Følgelig også det sitatet du bringer i din - etter hva jeg forstår - fortørnede reaksjon på mitt innlegg. Nevnte sitat åpner riktignok for en mer mangfoldig tilnærmelse til Telarcs katalog, men smadres ettertrykkelig av det du sier i neste og siste innlegg før min kommentar: "..en katalog med musikk av liten interesse, og artister av om mulig enda mindre interesse, med en lydtype som får selv Beethoven # 5's 1. sats til å låte laidback, comfy og avslappende kan da umulig være gjenstand for såpass stor entusiasme blant musikkinteresserte...?" Utsagnenes rekkefølge, sistnevnte sitats konkluderende preg og entydig og ensidig negative innhold synes jeg etterlot et så ubalansert og skjevt helhetsinntrykk at det - overfor et potensielt publikum - fortjente å bli satt i perspektiv.

Min kritikk var, for ordens skyld, rettet mot saken og innlegget, ikke mannen. Man kan, som jeg sa i forrige innlegg, respektere den andres smak og rett til å ha en oppfatning, men det innebærer ikke automatisk at man er enig med ham.

 

[Bach_Man]

Et spørsmål helt uten ironi, skjult agenda eller retoriske hundekunster: Vil du at dette innlegget skal tas på ramme alvor?

Beklager, jeg overså innlegget ditt tidligere, i et anfall av travelhet. Og jeg beklager at jeg avvek fra temaet, men her har du svar: Ja! Jeg stiller spørsmål ved livsberettigelsen til de store klassiske selskapene slik de driver virksomheten sin i dag, og når jeg leser dine egne plateanbefalinger, så observerer jeg at det veldig ofte er plater fra 50-, 60 og 70-tallet som dominerer, så kanskje er du ikke fullstendig uenig? Uansett er det jo pengene som til sist kommer til å avgjøre saken. Jeg gråter ikke akkurat om Anne Sophie Mutter får lønnskutt.

Det som engasjerer meg av nyere plateutgivelser er 1) periodemusikk og 2) neglisjerte komponister. Det meste annet har vært gjort bedre og med mer karakter enn det dagens artister presterer. Ikke at man er dårligere nå til dags, men tingene har ganske enkelt blitt sagt før. Med den rådende oppfatningen, som er at det er musikken som er nedskrevet på papiret som skal få tale, så skulle det jo logisk sett følge at en eneste vellykket innspilling av det slaget burde være tilstrekkelig.

Og her er det ikke slik at jeg ønsker at artistene skal lide, de kan tross alt leve godt av konserter, som allerede er hovedinntektskilden deres, men det er selve ideen om at absolutt alle som har et berømt navn skal forsøke å si noe nytt om f.eks. Mozart, noe et fåtall klarer på en overbevisende måte. Mange andre dummer seg ut.

På Mozart eller Beethovens egen tid dvelte man ikke ved verker. At vi gjør det i dag er etter mitt syn en romantisk villfarelse, og for å ta dyrkingen av Mozart i inneværende år som eksempel, så grenser den nærmest mot religion.

 

[kbwh]

Det må da være fullstendig legitimt å ha et religiøst forhold til Mozart  

Det er vel heller ikke unaturlig å bruke deler (mye...) av 2006 til å utvide sin kunnskap om mannens komposisjoner. Et biprodukt av den forskningen er at gode platepushere får deg til å kjøpe musikk du ikke hadde trodd skulle ha noe å si deg. Bra.

Jeg er forøvrig så heldig at jeg ikke har klart å bli matlei av de "store" ennå, det være seg komponister, utøvere eller plateselskaper.

Angående Telarc og lyd henviser jeg til mitt tidligere innlegg.

Forøvrig en artig tråd å lese. Så kunnskapsrik og informativ at det nesten er slik at jeg ikke tør bidra. Er det spurv i tranedans det heter?

 

[Bach_Man]

Jeg er forsåvidt ikke matlei selv heller, men kunne nok blitt det om plateselskapenes foreskrevne diett skulle følges.

Og det er selvsagt ikke noe galt i feire Mozart, bare man lover å feire Haydn og Bach på samme måte når tiden kommer. Feiringen lider muligens av at det bare er 15 år siden forrige gang, og Phillips sin komplette utgave fra den gang sirkulerer jo fremdeles. Men det har jo kommet noen spennende nye plater, og Harmonia Mundi har relansert sine mange gode Mozartinnspillinger til lavere pris. Prøv gjerne René Jacobs sin Figaro om du ikke har den.

 

[kbwh]

En kompis har den Figaro-innspilningen, Bach_man, og også Jacobs' Cosi som jeg har hørt ett spor fra (Soave sia il vento, selvfølgelig. Jeg måtte sammenlikne med referansen).
Jeg skal låne dem og høre ordentlig. Har EMI-utgivelsene - altså referansen - med Walter Legge (knotting) og fru Elisabeth selv og synes det får være godt nok enn så lenge.

Støtter forøvrig en bredt anlagt feiring av Bach og Haydn.

 

[kbwh]

Til Quad_lars' innlegg.
Det vi har fått i løpet av de siste 100 årene er i både teknisk dyktigere utøvere og moter i tolkningspraksisen. Slik kan vi lettere få innsikt i musikken, fordi vi har muligheten til å ha forskjellige tolkninger lett tilgjengelige.

Videre, med referanse til et av awes innlegg i trådene om Beethovenkvartetter:
Det må være utmerket å forstå mer av musikken ved å studere notene. Min notelesningsevne rekker så langt at jeg er i stand til å tyde rekkverket på Fløyen og kanskje noe mer.

 

[Vidar P]

..en katalog med musikk av liten interesse, og artister av om mulig enda mindre interesse, med en lydtype som får selv Beethoven # 5's 1. sats til å låte laidback, comfy og avslappende kan da umulig være gjenstand for såpass stor entusiasme blant musikkinteresserte...?"  

Dette var da visserlig en spissformulering på subjektiv bakgrunn.. det var iallefall ment slik.

For grunngiving av min subjektive oppfattelse av Telarcs oppnåelser se lengre opp. Som sagt er det vanskelig å generalisere om et selskap som har vokst såpass mye siden jeg først ble kjent med de via Tchaikovsky's 1812 i sin tid. Artistene har endret seg, og nå er det umulig for meg å ha noen god oversikt over stallen.
Imidlertid vedvarer inntrykket for min egen del, men er da som alltid åpen for innspill fra andre.
Derfor er ikke klare konklusjoner om mitt trangsinn i så måte særlig velkomment; man får skille mellom det subjektive en person opplever, og hvordan man argumenterer for sitt syn.. det sistnevnte er langt mer interessant for debatten enn det førstnevnte.

Mvh Vidar P

Mvh Vidar P

 

[awe]

Jeg forstår, Vidar P. For ordens skyld siterer du denne gangen ditt eget sitat som er sitert av meg, slik at jeg fremstår som opphavsmann. Det vil jeg ikke så gjerne.

Med dette er det mitt ønske at denne slitsomme replikkvekslingen kan opphøre.

 

[Geir_H]

http://www.telarc.com/poprock/default.asp?mscssid=SV78TVVC2X9X9K97E5SAV8WK385R6NU7
Her er ein link direkte til Telarcs sider.

 

[awe]

Beklager, jeg overså innlegget ditt tidligere, i et anfall av travelhet. Og jeg beklager at jeg avvek fra temaet, men her har du svar: Ja! Jeg stiller spørsmål ved livsberettigelsen til de store klassiske selskapene slik de driver virksomheten sin i dag, og når jeg leser dine egne plateanbefalinger, så observerer jeg at det veldig ofte er plater fra 50-, 60 og 70-tallet  som dominerer, så kanskje er du ikke fullstendig uenig? Uansett er det jo pengene som til sist kommer til å avgjøre saken. Jeg gråter ikke akkurat om Anne Sophie Mutter får lønnskutt.

Det som engasjerer meg av nyere plateutgivelser er 1) periodemusikk og 2) neglisjerte komponister. Det meste annet har vært gjort bedre og med mer karakter enn det dagens artister presterer. Ikke at man er dårligere nå til dags, men tingene har ganske enkelt blitt sagt før. Med den rådende oppfatningen, som er at det er musikken som er nedskrevet på papiret som skal få tale, så skulle det jo logisk sett følge at en eneste vellykket innspilling av det slaget burde være tilstrekkelig.

Og her er det ikke slik at jeg ønsker at artistene skal lide, de kan tross alt leve godt av konserter, som allerede er hovedinntektskilden deres, men det er selve ideen om at absolutt alle som har et berømt navn skal forsøke å si noe nytt om f.eks. Mozart, noe et fåtall klarer på en overbevisende måte. Mange andre dummer seg ut.

På Mozart eller Beethovens egen tid dvelte man ikke ved verker. At vi gjør det i dag er etter mitt syn en romantisk villfarelse, og for å ta dyrkingen av Mozart i inneværende år som eksempel, så grenser den nærmest mot religion.

Takker for oppklarende svar. Vi har vilt divergerende syn og smak omkring de siste 25 års klassiske musikkindustri, nålevende utøvere og musikalske interessefelter. Det må selvsagt være helt utmerket.

Siden du for få dager siden - slik jeg har forstått det - entusiastisk har anbefalt innspillinger som nå omtales som overflødige (Takacs/Beethoven/Decca), kom jeg i villrede. Men jeg har åpenbart misforstått. Med det for øye, må mitt spørsmål ha virket underlig, ja nærmest upassende. En slik misforståelse er ikke alltid like utmerket, så jeg vil gjerne få beklage.

 

[Bach_Man]

Det er ingen selvmotsigelse. Den ville anbefalingen gikk på Beethovens sene strykekvartetter generelt. Jeg liker godt Takacs, og er meget glad for å eie albumet, men kan godt leve uten dem. Og det er nettopp det poenget jeg prøver å få frem - plateselskapene har gjort lite nytt de siste 25 år. De har spilt inn det meste enda et par ganger til, og lydkvaliteten har blitt bedre med introduksjonen av digitalinnspillinger, men Takacs kom jo ikke med innspillingen sin før i fjor. Hvis den er så ekstremt viktig, hvordan overlevde vi tidligere?

Hvis de store plateselskapene hadde opphørt å eksistere i 1980 eller deromkring, så hadde vi hatt omtrent den samme musikken som vi har i dag, men bare med noen færre innspillinger, stort sett med utøvere som ingen bryr seg spesielt om. Legg merke til at så godt som alle legendariske artister vil være glimrende representert i en slik pre-80 samling.

Hvis vi også tenker oss at heller ikke de mindre plateselskapene hadde eksistert, hadde derimot plateverdenen vært veldig mye fattigere. Barokk-revitaliseringen hadde kanskje ikke skjedd, mange komponister ville fremdeles være utilgjengelig på plate, musikere uten superstjernestatus hadde ikke blitt innspilt. Samtidskomponister hadde ikke kommet på plate.

Kort sagt: De store plateselskapene er ikke noe bedre enn pop-plateselskapene som pusher plater med stjerner som spiller og synger materiale som de som man vet vil selge. Som kunst vil mye av det være overflødig, det er forretningen som er viktig. I populærmusikken har man i det minste nye låter når det kommer plate.

 

[awe]

Du verden, Bach_Man, dette var flammende tale. Ditt angrep på dagens klassiske plateindustri mangler ihvertfall ikke futt. En så bredt anlagt kritikk bør ha adskillig substans og en holdbar og relevant argumentasjon, synes jeg. Det har den langt på vei ikke. Hva verre er, den er tuftet på enkelte logiske kortslutninger som svekker intensjonen og budskapet i alvorlig grad.

I motsetning til deg kan jeg ikke så godt leve uten innspillinger jeg er meget glad i. Hvorfor skulle jeg det? De har gitt meg utallige gleder og beriket livet mer enn jeg kan uttrykke med ord. Og det er vel et nokså drøyt stykke å fortelle millioner av musikkelskere at opplevelsene deres dessverre er overflødige? Ikke vil det ha den ønskede effekten heller, tror jeg.

DG er et av de plateselskapene du helst ville ha fått nedlagt i 1980. La oss ta det som eksempel. En av de artistene dette selskapet har hatt et langt og uavbrutt samarbeid med, er Maurizio Pollini. I dag anbefaler du noen av hans Beethoven-innspillinger, fra slutten av 70-tallet, nærmere bestemt tre år før han ifølge dine beregninger ble overflødig. Etter den tid har han gjort flere Beethoven-innspillinger som viser hans utvikling, modning og stadig økende innsikt i geniet. Flere av disse tilfører oss lyttere unike innsikter og uunnværlige musikkopplevelser. Hans siste utgivelse, fra dette året, er et Chopin-album, et pianistisk og tolkningsmessig høydepunkt i dette repertoaret som for meg og flere andre nå representer et førstevalg.

Hadde han spilt bedre eller dypere på Hyperion eller Harmonia Mundi? Neppe. Eller skulle han kanskje ikke ha spilt det inn i det hele tatt fordi det eksisterer mange andre innspillinger allerede? Eller sagt med andre ord: Skulle all tolkningshistorie opphørt i 1980 for alle andre enn ukjente komponister, utøvere på periodeinstrumenter, tilhengere av en bestemt fremføringspraksis av Bachs musikk og det av nyere musikk som utgis på de plateselskapene som du av en aller annen grunn liker?

DG har gitt oss utøvere som Pletnev, Pogorelich, Hagen Quartett og mange andre etter det magiske årstallet 1980. Overflødige alle sammen, i alle fall i platesammenheng, ifølge Bach_Man. De har også gitt oss et ganske bredt utvalg av musikk som er skrevet etter 1950: Ligeti, Boulez, Stockhausen, Henze og Nono, for å nevne noen. Likevel er det altså en hovedfiende i forhold til nyere musikk, ifølge Bach_Man.

Mye mer kunne vært sagt om Bach_Mans besynderlige innlegg. Dette får holde. Det er ikke engang først og fremst myntet på Bach_Man selv, men på de eventuelle lesere av hans innlegg som kan bli ført på ville veier av slik tale.

 

[erato]

Det gies mye godt ut av det tradisjonelle repertoaret fortsatt, men også stadig mer som må sies å være hyllefyll. Og etter min mening ligger terskelen stadig høyere for at en innspilling med feks en Brahms symfoni skal være verdt den polyakrylen og aluminiumen som den opptar.

En levende klassisk musikk krever levende utøvere som man også kan få på plate. Men det nyutgies samtidig mye som en lytter,  ikke minst nykommere til sjangeren, er lite tjent med å kjøpe i forhold til innspillinger som har fantes i katalogen i en årrekke. Og de eksemplenen som awe trekker fram utgjør dessverre bare brøkdeler av en promille av det som er spillt inn av standardrepertoaret de senere år.

Jeg er helt enig med Bach_Man at industrien primært (men ikke nødvendigvis utelukkende) har sin eksistensberettigelse når den graver opp nye verker, nye komponister eller dokumenterer ny oppførelsespraksis, eller utøvere som har noe genunt nytt å si om musikken de fremfører, noe som blant dagens internasjonale, overbetalte jetset utøvere dessverre blir stadig mer sjeldent. Dessverre er den klassiske musikken også en bransje som i en viss grad drives av penger og egoer; selv om det også gjaldt før (hørt om Karajan noen?), riktignok og heldigvis milevis fra popindustrien.

For 40 år siden låt de fleste større orkestre ulikt, Leninggradfilharmoniens blåsere var feks "ekte" russiske og umiddelbart gjenkjennbare (osv), i dag dirigeres orkestrene av de samme verdensomreisende dirigentene og lyder stadig mer likt, noe som IKKE etter min mening gagner musikken eller gjør det MER interessant med flere innspillinger av Beethovensymfoniene.

Dessverre.

 

[awe]

Verden forandrer seg, og vi med den. Dette avspeiles i musikken - i musikken som skrives og i musikerne som fremfører den. Følgelig får vi sjangre, stilarter og tolkningstradisjoner. Hver generasjon fostrer nye talenter som tolker verden, seg selv og musikktradisjonen utifra sin virkelighet, sin skjebne og den mangfoldighet av inntrykk som tilsammen utgjør et kulturelt klima, en rådende stemning, historiske hendelser, skiftende verdier osv. Musikkindustrien har klart å dokumentere denne utviklingen, slik at vi i dag kan forstå tidligere tider - og dermed oss selv - bedre. Men vi trenger kontinuitet for å bevare overblikket.

Hvis vi skulle slutte å gjøre innspillinger av Bach, Beethoven og Brahms med våre dagers beste orkestre, dirigenter og solister, ville bruddet være et faktum. Om man personlig liker det eller ikke er strengt tatt et annet spørsmål. Der vil oppfatningene variere sterkt, slik de alltid har gjort. Å ytre ønske om å oppkaste sin smak til allmenn norm, er historieløst.

I en tid med større muligheter, flere tilbud og mer mangfold enn noensinne florerer selvfølgelig pluralismen. Det blir tilsvarende vanskeligere å se linjer og sammenhenger, ikke minst innenfor kunst og estetikk. Det knuste speil er allerede lenge blitt brukt som bilde: Individet eller den lille gruppen ser verden bare fra vinkelen og konturene på sitt lille bruddstykke. Det er ikke i seg selv farlig, men i det øyeblikk vedkommende individ eller gruppe fremmer normative krav overfor storsamfunnet, kan det være fare på ferde.

En skal derfor var varsom med altfor bastante og enten-eller-pregede uttalelser. Overdrivelser av typen ..bare en brøkdel av en promille av dette er interessant.. tjener neppe balansens eller overblikkets sak. Desto mer så ettersom vi i dag faktisk har muligheten til å oppleve den musikken og den typen fremførelse som vi liker best, for så rikholdig er nemlig tilbudet.