Dette med "avkopling etter en hektisk hverdag", volder meg flere bekymringer og medfører mye vurdering. For noen år tilbake tøyset jeg med at jeg var "helgealkoholiker", eller periodedranker med ekstremt korte perioder. Nå tøyser jeg ikke med det mer, jeg tror faktisk på det. Jeg har mine hvite måneder, jeg drikker så å si aldri noe som helst i ukedagene, mens fredag + lørdag medfører overforbruk. Det har vært en snikende økning gjennom årene, fra å være nesten uinteressert i rus i ungdom og tidlig voksenalder, gjennom småbarnsperioden (flere måneder i strekk uten alkohol eller annen rus), fram til å glede seg til "perioden" på to dager hver helg. Så min påstand er at i min kropp bor en alkoholiker, og jeg er ærlig talt litt i stuss om hvordan jeg best gjør kål på ham. Heldigvis gjør jeg aldri noe galt, eller blir aggressiv av alkohol, men jeg liker ikke den siden av meg selv i det hele tatt. Det er i grunn ikke noe problem å unngå alkohol, problemet oppstår mer i det øyeblikket mer enn to halvlitere blir konsumert; da er det kjørt. Og jeg tror alkoholens djevelskap ligger akkurat der; altså i evnen til å elske rusen, til å ville ha mer av den når den først er satt i gang.
Vurderingene går på om jeg burde ta et år uten alkohol, for å se hvordan det (ikke) påvirker meg, ettersom jeg ikke ser noen klare effekter av en hvit måned, bortsett fra at jeg kjeder meg litt mer. Eller... Den siste hvite måneden (januar - februar) meførte bedre søvn, tror jeg, men er ikke sikker. Bortsett fra denne åpenbare lasten, lever jeg et sunt liv med fysisk fostring, sunn mat, kultur, venner og et godt familieliv. Så er spørsmålet hvor mye skade gjør man over tid på sitt eget liv, på intellektet, på fysisk og psykisk helse i alle varianter? Og finnes det noen bedre kur enn bare å ta seg selv i nakken, og begynne et kjedeligere liv?
Hva sier dere, leger og legfolk?
