Linkwitz mener et visst rombidrag er å foretrekke for å få musikaliteten til å sitte. Det er en interessant betraktning. Hans høyttalere har en meget jevn off axis respons. Videre er høyttalerne plassert slik at førsterefleksjonen fra vinduene treffer hans foretrukne lytteposisjon. Fra et rent teknisk ståsted er en slik prioritering en distansering fra det opprinnelige opptaket. Likefullt besriver han denne plasseringen som mest musikalsk. L
MBL høyttalere er konstruert for å spille med rommet. Lyden har blitt beskrevet som helt frisluppet fra høyttalerne når disse blir plassert i et livlig lytterom. På Munchen messen i 2006 ble lyden beskrevet i euforiske ordlag. Disse høyttalerne er omnipolare og har selvsagt strålende off axis respons. Lyden ble beskrevet som meget realistisk av mange lyttere. Likefullt var rommets bidrag meget stort, og således ett tillegg som ikke er tilstede i opptaket.
Selv gjorde jeg meg noen interessante betraktningen med Audiovector M3 signature. Dette er en klassisk kassehøyttaler med portladet bass. I udempede lytterom låt det som regel håpløst. Lite lyttevennlig lyd rett og slett. Spisst, udefinert og resonant. Disse høyttalerne liker seg best i godt dempete rom. Likefullt var lyden nokså distansert fra det jeg vil kalle musikalsk, selv med gode transitorforsterkere med lav forvrengning. Det låt flott på gode opptak, mens dårlige låt deretter.
Med rørforterker på M3 signature ble det en annen dans i dette akustikkbehandlede lytterommet. Man fikk en følese for musikken, slik man tror utdøveren selv vil presentere den. Hvorfor ble lyden subjektivt langt mer gjennomsiktig med en forsterker som har høyere forvrengning enn en god transistorforsterker?.
Jeg undres om realistisk gjengivelse av musikken via et stereoanlegg trenger en forvrengningskomponent?
MBL høyttalere er konstruert for å spille med rommet. Lyden har blitt beskrevet som helt frisluppet fra høyttalerne når disse blir plassert i et livlig lytterom. På Munchen messen i 2006 ble lyden beskrevet i euforiske ordlag. Disse høyttalerne er omnipolare og har selvsagt strålende off axis respons. Lyden ble beskrevet som meget realistisk av mange lyttere. Likefullt var rommets bidrag meget stort, og således ett tillegg som ikke er tilstede i opptaket.
Selv gjorde jeg meg noen interessante betraktningen med Audiovector M3 signature. Dette er en klassisk kassehøyttaler med portladet bass. I udempede lytterom låt det som regel håpløst. Lite lyttevennlig lyd rett og slett. Spisst, udefinert og resonant. Disse høyttalerne liker seg best i godt dempete rom. Likefullt var lyden nokså distansert fra det jeg vil kalle musikalsk, selv med gode transitorforsterkere med lav forvrengning. Det låt flott på gode opptak, mens dårlige låt deretter.
Med rørforterker på M3 signature ble det en annen dans i dette akustikkbehandlede lytterommet. Man fikk en følese for musikken, slik man tror utdøveren selv vil presentere den. Hvorfor ble lyden subjektivt langt mer gjennomsiktig med en forsterker som har høyere forvrengning enn en god transistorforsterker?.
Jeg undres om realistisk gjengivelse av musikken via et stereoanlegg trenger en forvrengningskomponent?
Vedlegg
-
101.1 KB Visninger: 646
-
83.5 KB Visninger: 92