Ildprøven på hvorvidt det er religionen i seg selv eller ekstremistene som er hovedproblemet får vi kun ved å kritisere, latterliggjøre, avdekke, håne, sammenligne og angripe ideene og doktinene i religionen.
Hvis dette ikke skaper andre problemer enn at en og annen blir fornærmet, såret eller lei seg så er vi der vi skal være. Da kan vi diskutere denne religionen på linje med andre ideologier.
Men hvis den ikke består testen og det forlanges at den skal vernes, beskyttes mot kritikk, helligholdes, aktes etc. gjerne med loven i hånd så har den ikke passert denne testen og har avslørt seg som problemets kilde som må ses på som det.
Og da spiller det ingen rolle om det er frykten for ekstremistene eller hensynet til folks følelsesliv som brukes som begrunnelse.
Hvis det blir umulig å imøtegå religionen av hensyn til medlemmene, så blir det også umulig etterhvert å skille mellom religionene og medlemmene. Og det er en farlig situasjon der fredelige mennesker blir behandlet for farlige fordi de grupperes sammen med farlige mennesker.
Den eneste løsningen for å klare å lage et slik skille mellom religionen og medlemmene er hvis de fredelige og ordentlige menneskene ikke identifisere seg selv med religionskritikken, men godtar den på linje med kritikk av andre ideologier.
Folk kan ikke forvente å samtidig bli behandlet som individer hvis de insisterer på denne gruppetilhørigheten.
Hva mennesker tror på privat er jo revnende likegyldig, men hva de gjør som organiserte medlemmer av en bevegelse er en helt helt annen sak.
Her behøves et veldig tydelig skille. Det vanskeliggjøres av at sammenblandingen foregår begge veier. Både de troende som lar seg "krenke" av angrep på en filosofi, og gruppebehandling av mennesker med påfølgende felles ansvar for problemer skapt av andre.
Løsningen slik jeg ser det er minst mulig respekt for religion, men samtidig mest mulig respekt for enkeltmennesker helt uavhengig av deres tro, tilhørighet og forestillinger om verden.
