Gjestemedlem skrev:
2. Vi må slutte å dille når det kommer til religion og ta den trusselen et slikt tankegods utgjør mot samfunnet på alvor, og bekjempe den.
Får vi noenlunde kontroll på disse to områdene så er det ingenting i veien for at hvem som helst kan bo, leve og arbeide i landet.
Deph har en underlig tilnærming til religion og samfunnssystem. På den ene side fremstår han som liberal og ønsker å skille sak og person. Samtidig er det en totalitær holdning til religion, og da snakker jeg på generelt grunnlag, som han etter en rekke tidligere utsagt ønsker å knuge, latterliggjøre, forby, straffe osv. Søndagsskolelærere setter han i samme bås som de som seksuelt forbryter seg på små barn, og koblingen konservativ kristendomsforståelse får han til å roterer kraftig. Ikke mye liberalisme og trosfrihet her. Fri meg fra et slikt samfunnssystem.
For, om mulig, å åpne gluggene litt sakser jeg et par blogginnlegg som jeg synest er interessant og tankevekkende. Først en innlegg av Henrik Syse, filosof, ansatt ved Institutt for fredsforskning og sønn av tidligere statsminister Jan P. Syse. I tillegg også i den utsatte posisjon å være søndagsskolelærer:
"Jeg kaller meg selv konservativ. Men i mange sammenhenger fremstår jeg nok heller som liberal. Hva ligger bak disse merkelappene? Jeg har nylig redigert en bok, sammen med den spennende og nytenkende stortingsrepresentanten Torbjørn Røe Isaksen, om konservatisme -- den politiske tradisjonen som partier Høyre befinner seg innenfor, men som også har mye å bidra med på tvers av partigrenser. Boken inneholder bidrag fra en lang rekke tenkere, som til sammen forhåpentlig er med på å vise at konservatisme handler om mye mer enn lave skattesatser.
Jeg kaller meg med glede konservativ og har funnet mye i arbeidet med den nevnte boken som styrker min identifikasjon. Samtidig er jeg til daglig forsker ved Institutt for fredsforskning, der jeg arbeider med etiske skranker for bruk av våpenmakt, gjerne ispedd skarp maktkritikk av institusjoner som undertrykker menneskeverdet. Noen vil forbinde slik virksomhet med politisk radikalisme. Jeg står dessuten, filosofisk sett, innenfor en tradisjon som fremhever ytrings- og trosfrihet og like politiske rettigheter, idealer vi gjerne forbinder med liberalismen. De som har diskutert teologi og trosliv med meg, vet dessuten at jeg brenner for en kirke som kan endre tradisjonelle moralstandpunkter og forstå sine hellige skrifter også i et historisk-kritisk lys. Igjen synes merkelappen "liberal" nærliggende.
Så hvordan hører dette sammen? Jo, det å være konservativ er etter min mening mer en livsholdning enn et sett standpunkter. Det handler om respekt for det som har vært, og en bevissthet om at mye fra fortiden fortjener å bevares. I tillegg er konservativ tenkning opptatt av at mennesket er mer enn bare en materiell maskin som kan programmeres etter forgodtbefinnende og styres av politiske eller vitenskapelige programmer. Mennesket er et åndsvesen, en skapning som har behov for å forholde seg til sine omgivelser, sin tradisjon og det guddommelige, og som trenger trygghet, men også handlingsrom og frihet for å kunne utvikle seg. Denne større konteksten, bygget på en ærefrykt for menneskeverdet, opplever jeg at både liberale og radikale strømninger i politikken altfor ofte overser.
Jeg nevner det "guddommelige" i sammenheng med konservatismen rett og slett fordi mange konservative politikere og tenkere har vært opptatt av å hegne om menneskers rett og mulighet til å leve et religiøst liv. Den franske revolusjon, som Edmund Burke reagerte så sterkt mot, hadde som et hovedelement en tilnærmet avskaffelse av kirken og en tenkemåte som forkastet religion. Det reagerte Burke mot fordi han anså muligheten for å leve ut sin tro og finne en større mening i livet enn den som politikk og materielle goder kan gi, som helt grunnleggende for et godt samfunn og et godt liv. Det er noe ganske annet enn en sammenblanding av det guddommelige og politikk av den typen som i verste fall kan lede til prestestyre, tvang og religiøs ensretting. Det har vi sett litt for mye av gjennom historien, også innenfor kristenheten.
Å være konservativ betyr dermed å ha et bevisst forhold til menneskeverdet og mer generelt til samfunnets verdier. Ikke alle samfunnets overleverte verdier er verdt å ta vare på, men vi skal passe nøye på at vi ikke kaster over bord verdier som er bærebjelker for et godt liv. Den vulgariseringen vi ser i mye av samfunnet i dag, ofte styrt av en bevisstløs form for markedskapitalisme, er farlig. Jeg er tilhenger av både marked og kapitalisme -- dette er mekanismer som har vist seg alle andre overlegne i å sikre materiell velstand og (i mange land) frihet for enkeltmennesket. Men de er intet mål i seg selv, og de er i seg selv relativt fattige på verdier og moral. Et samfunn uten moralbevissthet kan bli et kaldt, farlig og usedvanlig vulgært samfunn.
Når jeg som konservativ inntar det folk vil kalle liberale standpunkter, er det basert på ett av de følgende to elementer: Enten handler det om den form for liberal tenkning som ligger til grunn for det moderne demokrati og rettsstaten: tanken om at alle mennesker, qua unike individer, har visse grunnleggende rettigheter og en umistelig verdighet. Eller det handler om livsområder der nye utfordringer melder seg, som man kanskje ikke tenkte på, i hvert fall ikke på samme måte, for 100 eller 200, 1000 eller 2000 år siden. Spørsmålet om homofili eller diskusjonen om Israels politikk er eksempler på det. Her gjelder det å bruke de beste verdier man finner i sin tradisjon, og anvende dem, kritisk og konstruktivt, på de spørsmålene det gjelder, ikke med et ideologisk fastsatt mål i hodet, men med menneskene og deres verdighet i sentrum.
Klarer vi i dag i tilstrekkelig grad å ha debatter som handler om den menneskelige verdighet? Eller går vi oss ofte vill fordi vi baserer oss på ideologiske og prinsipielle standpunkter som vi har inntatt på forhånd, og som kan ende opp som et beskyttende skjold mot de reelle sakene -- og de reelle menneskene? Jer er glad i prinsippdebatter og klare mål, men de må ikke bli tvangstrøyer når det dypest sett er mennesker det handler om."
.........................
Så noe jeg fant skrevet av journalisten Stig Ove Voll:
"Jeg vil ikke kalle meg utpreget kristen. Jeg innser at De 10 bud er gode leveregler, det er ikke dét. Og Jesus må gjerne ha vært en historisk person, som så mange andre profeter gjennom historien. Men jeg innrømmer gjerne at jeg får en liten klump inni meg når husets femåring, på spørsmål om han tror på Gud, svarer med å spørre om hva Gud er.
Da jeg var liten, gikk jeg på søndagsskole. På små kort fikk vi klistremerker av stjerner til å feste på himmelen og fisker til å feste i et fiskegarn alt etter om vi møtte opp og om vi oppførte oss pent. Jeg tror jeg fortsatt har kortet mitt liggende på loftet hos mine foreldre.
Jeg kan umulig tenke meg at jeg tok noen skade av å lære om hverken Det gamle eller Det nye testamentet. Og fortsatt sitter tekstene fra Bibelen i meg, siden de var de første inntrykk av moral og rettferdighet i et barnesinn.
Om brødrene Kain og Abel. Om Noah og syndfloden. Om tårnet i Babel. Om Sodoma og Gomorra. Om Jakob og hans sønner i Egypt. Om Moses og ferden fra Egypt. Om Herrens åpenbaring på Sinai. Om stentavlene med lovene og budene. Om Jerikos murer. Om Davids seier over Goliat. Om kong Salomos drøm om Herren og byggingen av tempelet. Om Sareptas krukke og krus. Om Jesus fødsel, flukten til Egypt og barnemordene i Betlehem. Om samlingen av disiplene. Om den spedalske mannen. Og lignelsene. Om de fem tusen som ble mettet av fem brød og to fisk. Om da Jesus gikk på vannet. Om inntoget til Betlehem. Om det siste måltidet. Om Peters fornektelse. Om Judas og sølvpengene. Og selvsagt om korsfestelsen, begravelsen og oppstandelsen.
Ikke alt forsto vi da vi var små. Men vi diskuterte livlig om Gud og Jesus, og forsto at det handlet om godhet, trygghet, omsorg og tilgivelse. At det handlet om verdier. Og vi fikk tidlig et reflektert forhold til egen oppførsel og at det var noe som sto over både oss selv, mor og far og til og med kongen! Også var det noe som het konsekvenser
Den forståelsen sitter jeg ennå med. Så får det heller være at tekstene får hovedpersonen til å fremstå som en bedrevitende tryllekunstner hvor innholdet drukner i formen, og at kristendommen gjennom tidene knapt kan beskyldes for å ha holdt en centimeter av sin sti ren. For tross alt handler troen om ens eget reflekterte forhold til budskapet, og ikke ens oppfattelse av kirken som institusjon.
Mange velger å skjerme sine barn for alle religiøse budskap. De bytter kanal når fjernsynet sender program om bibelhistorien. Eller radioen sender sin morgenandakt. Religionen er blitt noe farlig, og representerer ikke lenger den gode tryggheten. Hvorfor er det blitt slik?
Man unnskylder seg med at barna tidsnok får kjennskap til religionene gjennom livssynsundervisningen i grunnskolen. Og det er sikkert vel og bra. Men jeg kan da ikke se at jeg noensinne tok skade av å i tidlig alder høre historien om den barmhjertige samaritan eller den rike mannen og hans to sønner?
Er bibelens historier om moral og rettferdighet verre for et barns sinn enn kjennskapen til Æsops fabler?
Mange foreldre understreker at de ikke vil utsette sine barn for rene røverhistorier, som de mener skapelsesberetningen innebærer. Derfor skal ikke barna høre noe om Gud eller Jesus. Men er det slik at de gjennom en slik holdning lar de åpenbare logiske bristene i Bibelens tekster overskygge de gode elementene?
Og er det ikke underlig at barnas forholds til Gud, med foreldrenes velsignelse, erstattes av grådighetskulturen representert ved julenissen, tannfeen og påskeharen?"