Vi befinner oss i siste dag i juli, og det innebærer fortsatt sommerferie for noen av oss. Og ekstra tid til platesmaking. Også denne gangen er det nok et pop-rock landskap som dominerer, selv om det er innslag både av jazz og av visesang i et countryrockinspirert terreng.
John Kinn – Våkenatt
Ny bestenotering fra Marokko
Det startet egentlig på hans forrige CD – Høst. Dette albumet utgitt i slutten av 2016, der mine to desiderte favorittlåter er One Night Stand og Johhny Gitar – sistnevnte en låt der det skinner gjennom at John blant mye annet også har lyttet til Jimi Hendrix sin Voodo Chile en gang eller to. Og det fenomenet som startet med dette hans fjerde album er den utstrakte bruken av steelgitar, mesterlig og vakkert fremført av Tore Blesterud. Dette er et grep som forsterker musikken til John sin forankring i et musikalsk landskap som svever litt fritt mellom vise- og countryrock.
John Kinn har allerede utgitt totalt fire CDer før Våkenatt. Den første var albumet Marokko, et album med en langt mindre eksotisk tittel enn man kan mistenke ved første blikk. Vi som en gang i tiden har krysset John sine spor med russesko vet at Marokko er et klengenavn for bydelen Nordlandet i Kristiansund, en bydel som også har fostret Elg, en annen musikalsk størrelse.
Nå har John Kinn sitt femte album Våkenatt ankommet, og det er vanskelig å unngå å tenke at dette er hans aller beste album. Til nå… Det tenkte jeg vel egentlig om albumet Høst også, og vitner om en 64 år gammel ungdom i musikalsk vekst.
Det første høydepunktet er Jenta ifra Reykjavik, en vakker og litt melankolsk sang med tilbakeblikk på et kort innslag i John eller noen andre sitt liv, tematisk litt beslektet med One Night Stand fra hans forrige CD.
Den korte og distinkte instrumentallåten Katinka henleder tankene et kort øyeblikk til Doobie Brothers sin Steamer Lane Brakedown, kanskje spesielt fordi den utgjør et like klart kontrasterende musikalsk intermesso på LPen Minute by Minute som sistnevnte i helheten.
Dagan er en ny vakker sang med et melankolsk tilbakeblikk, fremført i en lavmælt varsomhet som forsterker et sterkt inntrykk.
Skrift i Sand er kanskje den låten på Våkenatt som har klarest Kinn-signatur. Både den lett slentrende melodiføring og hans tilføyelser etter en kort kunstpause er klare kjennetegn hos en sangskaper som har mye på hjertet, både musikalsk og lyrisk.
Den nest låten jeg vil trekke frem er Damaskus, en krystallklart Neil Young inspirert låt, ikke minst forsterket av hans måte å traktere munnspillet på. Dette er en klar kandidat til albumets beste låt. Ellers det selvfølgelig politiske overtoner i denne låten med tidsaktuell tekst. Undertoner også forresten. Det blir et helt annet alvor i den vandringen som forsiktig beskrives i Damaskus, enn vandringen opp Langveien, Viadukta, nedover Dalegata, over Nordsundbrua og nedover Dalegata som beskrives i tittellåten Marokko i hans debutalbum.
Besetningen i Våkenatt er i tillegg til John Kinn selv på vokal og diverse gitarer Tore Blesterud på steelgitar, Gunnar Sylthe på orgel og Kyrre Sætran på bass. På låten Damaskus bidrar Inge Bævre på Lap Steel og Kjell Hast på bass. Og så bidrar «lillebror» Inge Kinn med koring på Snø i April.
Les hele platesmakingen med alle fem platene hos Audiophile.no
