Diverse Personlighet og psykologi

[Espen R]

Hjelp! Vi har en ansatt på jobben som virkelig går meg på nervene! What to do?

For et par måneder siden fikk vi en ny medarbeider på jobben, en kvinne midt i 20-årene. Når vi sitter i fellesområdene for kaffepauser eller til lunch, må jeg forholde meg til hvordan hun kommuniserer på, og det er her problemet ligger. Jeg kjenner at jeg får "noia" og at blodtrykket stiger.
Jeg har aldri vært borti noe lignende før. Nesten uansett hva hun sier, i en hvilken som helst sammenheng, så flirer og fnistrer hun, spesielt på slutten av en setning. I hvert fall 8 av 10 setninger klarer hun på en merkverdig måte å ordlegge seg på an sånn måte at hun kan le, flire og fnistre. Dette er for meg sterkt disharmonisk og unaturlig.
I tillegg snakker hun på en nonchalant og løs måte, i motsetning til en fast, presis og konsis måte. Kombinasjonen er høyst irriterende.

Dette går meg av en eller annen grunn skikkelig på nervene. Det er disharmonisk og unaturlig for meg. Jeg bare "eksploderte" en dag og spurte om hun gikk på helium? Og jeg etterapte henne litt. Hun skjerpet seg noen dager, men nå er det tilbake til sånn det var før. Det er svært uvanlig av meg å få en sånn ukontrollert reaksjon. Jeg er en temmelig rolig og sindig person. Jeg kan lett gå i lag med de fleste mennesketyper og har rimelig bra sosial IQ.

Hva sier psykologen til dette? Hva er det med henne som gjør at hun må le, flire og fnistre nesten uansett hva som kommuniseres?
Jeg håper nesten at psykologen sier at hun sannsynligvis har hatt en traumatisert barndom og at dette er en måte for henne å komme seg gjennom livet på og at dette må du bare tolerere. På den måten kan jeg nesten syns litt synd i henne.

Men hva sier ekspertene?

 

[Slubbert]

På bakgrunn av dette innlegget er jeg forsåvidt litt nysgjerrig på både hva de sier om henne og deg.

 

[Espen R]

På bakgrunn av dette innlegget er jeg forsåvidt litt nysgjerrig på både hva de sier om henne og deg.

Enig. De må gjerne uttale seg om meg også.
Jeg er en enkel sjel som sjelden lar meg irritere verken over det ene eller andre, eller andre personer. Men i dette tilfellet er det full kræsj.Og det gjør det jo litt interessant sett fra mitt eget ståsted.

 

[AndersR]

Usikkerhet.

Er ofte kronisk, så det trenger ikke å bli bedre selv etter at hun får "satt seg litt" i jobben.


Ovefladisk hilsen fra Dr. Anders, Kvakksalver og internettsynser.

 

[Audiophile-Arve]

Ho er nok nervøs i ny jobb, tenkjer eg. Sidan ho er i tjueåra, kan det godt hende det er hennar aller første "skikkelege" jobb. Vi ser liknande prosessar i skulen stadig vekk: når vi får 8.klasse med nye konstellasjonar, når ein kurshaldar skal ha eit føredrag e.l.. "klassens klovn" er ein velkjend overlevingsstrategi.

Gje henne tid. Har kolleiget ein sosial arena utanom arbeidsplassen? lønningspils? Vi spelar volleyball, julebord og quiz frå tid til anna. For 6 år sidan hadde vi nesten ikkje turnover på jobben, og hadde alle våre inngrodde spor. Men så starta pensjonsboomen, og no har vi turnover i massevis. Men dei måtte seie litt i frå til oss gamlingane.

 

[Hifi-girl77]

Ja, hun er nok usikker. Og jeg kan love deg at dersom du etterapet henne er hun blitt enda mer usikker. Etteraping er i min bok en respektløs handling i seg selv.
Jeg foreslår derfor at du aksepterer at dere er ulike og at kjemien ikke stemmer mellom dere. Det betyr derimot ikke at du ikke kan strekke ut en hånd til henne og forsøke å bli kjent, kanskje er det nettopp noe slikt som skal til? Og hvis ikke det funker, lukk ørene og steng maset ute i pausene!

Be the bigger man i alle fall, så unngår en å skape mer usikkerhet enn nødvendig i arbeidsmiljøet.

 

[baluba]

Selv har jeg vært mellomleder i flere sammenhenger, og det å gjøre en innsats for å integrere unge og nye medarbeidere i både det sosiale og det faglige slik at de tidlig skal bli trygge på seg selv har vært viktig for meg. Ikke minst det å stimulere deres kreativitet med å gjøre det trygt for dem å gjøre feil under planlegging som er lette å rette opp før arbeidet skal utføres.

 

[Espen R]

Ja, hun er nok usikker. Og jeg kan love deg at dersom du etterapet henne er hun blitt enda mer usikker. Etteraping er i min bok en respektløs handling i seg selv.
Jeg foreslår derfor at du aksepterer at dere er ulike og at kjemien ikke stemmer mellom dere. Det betyr derimot ikke at du ikke kan strekke ut en hånd til henne og forsøke å bli kjent, kanskje er det nettopp noe slikt som skal til? Og hvis ikke det funker, lukk ørene og steng maset ute i pausene!

Be the bigger man i alle fall, så unngår en å skape mer usikkerhet enn nødvendig i arbeidsmiljøet.

Takk for alle svar, så langt.

Ja, enig med deg; det var respektløst av meg å etterape henne og at dette skulle jeg holdt meg for god til. Og dette er en veldig utypisk ting for meg å gjøre. Jeg er nesten ekstremt selv kontrollert og overveid av natur, så det er sagt. Så denne handlingen bare understreker hvor "desperat" jeg var. Jeg ble skikkelig forbauset over meg selv i ettertid.

Ja, hun er nok sikkert usikker på seg selv. Ser hun sliter med å forstå noen ganske basic ting innen det faglige, selv om jeg prøver å være behjelpelig. Men virker generelt sett normalt oppegående.
Ja, det er nok noe i kjemien som ikke helt er tilstede mellom oss. Og kjemi mellom mennesker er fasinerande i seg selv

 

[Hifi-girl77]

Jeg sitter selv som avdelingsleder og har dermed flere under vingen som ikke er helt sikre i jobben enda. Du kan trygt si at jeg er "go to" person straks det dukker opp faglige spørsmål og håndtering av kundeforespørsler. Dersom du mener det er basic ting som er manglende er det internopplæring og tålmodighet som er kuren. Rett som det er får du plutselig noen å samarbeide og delegere til, og det letter jo din arbeidsdag også vil jeg anta. Din nye kollega vil også føle seg mer inkludert. Vinn vinn for alle parter!

 

[Disqutabel]

Du må ikke glemme EspenR, at fenomenet med å irritere seg over noe, ikke objektivt sett behøver å være feil hos andre. Nå har du, av ukjente årsaker, fått låsning på hennes kommunikasjonsform, og blir dermed fokusert på dette, og det fører til frustrasjon hos deg.

Vi er alle forskjellige, vi har alle våre "ticks" og uvaner, og i det øyeblikket noen får låsning på dette, kan det virke utrolig enerverende. Men vi velger tross alt selv å la oss irritere. Ta gjerne et eksempel fra NRK; der finner du korrespondenten i Moskva Morten Jentoft, som har en rekke karakteristika i sin fremstillingsmåte, som noen definitivt vil kunne la seg irritere over. Da kommer småtteriet i veien for budskapet.

Det er min oppfatning at du, som en eldre, og presumptivt mer voksen person, må lære deg å bære over med ungdommelig usikkerhet, og i hvert fall holde deg for god til episoder som klart tangerer mobbing. Hun gjør selvsagt ikke dette for å irritere andre, det beste du kan gjøre er å be henne om unnskyldning på tomannshånd, og kanskje får dere en god samtale ut av det.

Disqutabel

 

[Larson]

Hvis en person hele tiden må le og fnise i setningene sine så er det et tegn på usikkerhet og lavt selvbilde. Hver situasjon må les vekk, for noen risikerer å være uenig. Alternativt så er det noen som ikke er bevisst sin kommunikasjon.

 

[baluba]

Hvis en person hele tiden må le og fnise i setningene sine så er det et tegn på usikkerhet og lavt selvbilde. Hver situasjon må les vekk, for noen risikerer å være uenig. Alternativt så er det noen som ikke er bevisst sin kommunikasjon.

Det ene utelukker ikke det andre.

 

[bambi]

Og jeg etterapte henne litt. Hun skjerpet seg noen dager, men nå er det tilbake til sånn det var før. Det er svært uvanlig av meg å få en sånn ukontrollert reaksjon. Jeg er en temmelig rolig og sindig person. Jeg kan lett gå i lag med de fleste mennesketyper og har rimelig bra sosial IQ.

Men hva sier ekspertene?

Som ekspert må jeg innrømme at jeg først lo ganske høyt når jeg leste dette, og så for meg en slags krakilsk Karl fra Mot i Brøstet-type som brøler passe halvhøyt og spør om den unge, nyansatte kollegaen går på helium. Ikke at jeg har noe til overs for Mot i Brøstet, men det var denne assosiasjonen som dukket opp hos meg.

Det er allikevel min ekspertmening at dette var å gå over streken, og at du kanskje skal ta henne til side for en liten prat. Ikke ta henne på puppene eller noe sånt, men rett og slett beklage at du hadde et lite utbrudd og ikke mente noe med det. Sånn jeg leser det du skriver er det liksom liten tvil om at du har driti deg ut.

 

[baluba]

Hvis du starter samtalen med at du beklager å ha gjort narr av henne tidligere, så kan det til og med hende at du får lov til å ta på puppene hennes. Det vil uansett være starten på en konstruktiv prosess for både deg og henne.

 

[Audiophile-Arve]

Gløym puppefaktene! Maktbalansen er skeiv. Ho er ei ung, nytilsett, og du ein gammal mann som attpå alt ferdast på Hifisentralen.....

 

[AndersR]

Jeg kan identifisere meg med situasjonen til trådstarter. Jeg kan bli overraskende irritert og eller føle veldig ubehag av å måtte tilbringe tid sammen med enkelte personlighetstyper, uten at det nødvendigvis er noe galt med dem. Man kan kalle det et snev av sosialangst, men jeg velger å kalle det "å være litt selektiv"
Dette gjør at jeg skygger unna en del mennesketyper, både privat og på jobb. Men enkelte kan jeg ikke styre unna. Og i ekstremt få tilfeller har jeg valgt å fortelle den andre parten om situasjonen om at jeg rett og slett blir skikkelig stressa av enkelte mennesker. Og at det inkluderer vedkommende.
Dersom dette også gjelder deg kan dette være en god anledning. Hun har ikke gjort noe galt, hun bare har vært på en spesiell måte som du trigger på. Så det kan lett fremstå som at du er en sinna fyr som hater alle (eller bare henne) dersom du aldri snakker med henne igjen for å skåne dere begge. Men om hun forstår hva som er greia så vil hun nok tenke seg om før hun dømmer deg for at du holder avstand, og kanskje tilogmed ta det som en beklagelse for utbruddet ditt. Noe som sikkert ikke er så dumt overfor en fersk kollega som du kanskje skal være nødt til å forholde deg til i tiden fremover.

Dersom dette er noen du du aldri trenger å forholde deg til, og kan velge å ignorere fremover uten at det vil gi noen konsekvenser for noen av dere, og at du kan leve med å være stempla som "han bråsinte fyren uten sosiale antenner" så kan du selvsagt bare la det være. Kommer jo an på hva slags bedrift dere jobber i. Du får tenke over det og vurdere om det er noe som kan være relevant for deg eller ikke.

 

[Espen R]

Hvis en person hele tiden må le og fnise i setningene sine så er det et tegn på usikkerhet og lavt selvbilde. Hver situasjon må les vekk, for noen risikerer å være uenig. Alternativt så er det noen som ikke er bevisst sin kommunikasjon.

Jeg har vært borti mange fnisete personer tidligere, uten at jeg har tatt meg nevneverdig nær av det. Men dette tilfellet er spesielt.
I dag snakket vi om reising (..ikke reisning ) Vi var 4 stykker rundt et bord. Ingen humor med i bildet, kun litt snikk-snakk. Jeg sa at i går hadde jeg bestilt meg en vårtur til Budapest og at der hadde jeg ikke vært tidligere. Noen av dere som har vært i Budapest, spurte jeg? Så fulgte hun opp; " Et vennepar...hi hi....hadde vært i Budapest for et par år siden...hi hi hi...og dem hadde vistnok trivdes veldig godt der...ha ha ha, spist god og billig mat..hi hi hi".

Tar dere poenget mitt? Det var ingenting morsomt i setningen hennes å le av. Hun ville bare skyte inn å si at kjentfolk av henne hadde vært der og hatt gode erfaringer med Budapest. Men hvorfor flire og flistre når hun sier dette? Det er dette jeg mener med "disharmonisk" og "unaturlig". Det ville jo være like dumt å gråte når du forteller at et vennepar har vært i Budapest og trivdes der.

 

[Espen R]

Hvis du starter samtalen med at du beklager å ha gjort narr av henne tidligere, så kan det til og med hende at du får lov til å ta på puppene hennes. Det vil uansett være starten på en konstruktiv prosess for både deg og henne.

Jeg kommer ikke til å beklage noe.

Hvis jeg hadde vært i hennes sko hadde jeg sannsynligvis tenkt over situasjonen og stilt meg selv et spørsmål om jeg muligens burde korrigere min adferd en smule...

 

[Espen R]

Gløym puppefaktene! Maktbalansen er skeiv. Ho er ei ung, nytilsett, og du ein gammal mann som attpå alt ferdast på Hifisentralen.....

Dette var det perfekte forumet for meg å lufte min frustrasjon. Jeg vet at dette er stedet for gamle menn som er blitt litt grinete på sine gamle dager. Her vil hun neppe snappe opp mine innlegg

 

[AndersR]

" Et vennepar...hi hi....hadde vært i Budapest for et par år siden...hi hi hi...og dem hadde vistnok trivdes veldig godt der...ha ha ha, spist god og billig mat..hi hi hi".

OK. Skjønner.
Full forståelse fra min side.
Forhåpentligvis er hun klar over det selv og takler at hun får et skikkelig spørsmål om det. Bedre det enn at hun får tildelt en neve i fjeset. Selv om det sikkert kan bli fristende det også etterhvert om dette fortsetter.

 

[Audiophile-Arve]

Ja, eg trur du kan kjenne deg veldig trygg her inne.

 

[baluba]

Ja, eg trur du kan kjenne deg veldig trygg her inne.

Vi har en kvinne som er klart yngre enn oss mest gretne blant oss, og jeg er redd hun har evner til å ødelegge verdensvev-tilkoblingen til de hun blir mest sint på med sine tekniske fagkunnskaper om slik teknologi. Men hun er jo så grei at hun sikkert ser mellom fingrene på gretne, gamle grisegubber.

 

[erato]

Det virker som du bør anbefale henne å søke jobb som programleder i radio. Dette virker å være SOP og en suksessfaktor i de mer populære kanalene.

 

[Proffen]

Det kan jo hende hun er usikker, ja.
Men det kan også hende at hun både ønsker, er vant til, og kanskje rent av forventer, å være i sentrum.
Og da er midlene mange for å få det til.....

mvh
Proffen

 

[totte]

Budapest-historien minner om en eldre dame som trente på et fysikalsk senter jeg frekventerte en periode grunnet fotbrudd og følgevondter. Damen sa kun sånne ting som "ja, det er fint å komme hit, så'n får rørt seg litt", og alltid iblandet og etterfulgt av en åndssvak latter. Jeg husker jeg opplevde det med en blanding av fascinasjon og dempet panikk. Det var heldigvis kun et kvarters tid en gang i uka over en begrenset periode.

 

[noruego]

Etter å ha veiledet hundrevis av nyansatte gjennom mange år så er min erfaring at denne type problemstillinger som oftest oppstår mellom usikre nykommere og kolleger som ikke liker endringer i måten ting alltid har vært gjort på, og som forventer at de nye må tilpasse seg de gamle og ikke at både nye og gamle kontinuerlig må tilpasse seg hverandre.

For enhver organisasjon er det uvurderlig at nyankomne stiller spørsmål ved hvorfor ting blir gjort på den måten de blir. Stort sett er grunnene de følgende:

1) det er gode grunner for dette som nyankomne vil forstå med tid og erfaring

2) det pleide å være en god grunn, men organisasjonen har fortsatt å gjøre ting på samme måte selv om grunnen ikke lenger er der

3) det var aldri noen god grunn, men praksis ble institusjonalsert okke som.

 

[Anonym]

Fokuserer man mer på jobben irriterer man seg mindre over kolleger.

 

[noruego]

Fokuserer man mer på jobben irriterer man seg mindre over kolleger.

Også sant, irritasjon over andre kolleger er svært ofte tegn på at den irriterte ikke har tilstrekkelig meningsfylt arbeid i egen stilling.