Touché, LMC!
Når vi først er i det filosofiske hjørnet her; Hva i allverden er det som er så "morsomt" med å kalle en rørforsterker "musikalsk"?
Jeg må nok engang påpeke at jeg er subjektivist, og mener at vi befatter oss med en hobby som i sin natur er dypt subjektiv. Det vi hører, er sanseinntrykk. De tolkes unikt for vært enkelt menneske, og er dermed fullstendig subjektive. Altså er min "lyttevirkelighet" bare min, dypest sett. Det finnes objektive kriterier for forståelse av måleresultaster, kurver og grafer, javel. Men oppplevelsen og den personlige forståelsen av et stykke musikk og lyden av denne er subjektiv.
I mine ører er en godt konstruert rørforsterker overlegen en transistorbasert fordi jeg opplever at den gir meg muligheten til å komme nærmere musikken. Jeg kan, på gode dager både for anlegget og meg, føle at jeg lytter til en fremførelse av f.eks. Bachs Goldbergvariasjoner, kontra en innspilling av denne. Musikken er i mye større grad tilstede i rommet. Det er mer atmosføre, mer farger, flere dimensjoner.
På selv svært gode transistortrinn får jeg ikke denne følelsen. Så for meg er jeg mye nærere musikken når den avspilles via en rørforsterker, og aller helst en SET. Med referanse til overskriften på tråden; Det er min høyst personlige mening at
musikken blir besjelet via en god rørforsterker.
Hvorfor i himmelens navn skulle jeg ikke da kunne omtale en rørforsterker som "musikalsk"?
(Selv om det irriterer objektivistpolitiet grenseløst, selvfølgelig.......

)