[Sitatene er hentet fra Albumstafetten 8 da innlegget begynte som et innlegg der, men este ut i en egen tråd. Jeg bruker den korte dialogen mellom Karma og RoDa som utgangspunkt, men jeg er fullt klar over at jeg trekker deres uttalelser lengre enn det jeg har hold for i akkurat dette utsnittet av dialog.]
Jeg tror det er rimelig korrekt å snakke om ulike leire, med ulike kompetanser. Selv vil jeg mene at jeg har et rimelig grep om musikkhistorien, jeg har hørt mye musikk og har en rimelig grei og avslappa holdning til hva jeg liker og hva jeg ikke liker. For meg så har også denne musikkreisen vært en reise hvor jeg også har lagt bak meg en del musikk. Ting jeg engang syntes var spennende og bra, som jeg ikke er like begeistret for lengre. Jeg tror det handler om at min musikksmak og hva jeg liker, endrer seg, etterhvert som jeg lærer, tar inn nye impulser og sånn sett utvikler meg. Smak er ikke en statisk, udefinert størrelse som forblir den samme - den endrer seg, den og.
Så kan vi diskutere om det går an å si at noe er objektivt bedre enn noe annet og jeg vil vel mene at man, på noen områder, kan det. I et historisk perspektiv, kan man i hvert fall det. Beatles var og er et verdens beste band. Hvorfor? Fordi de var teknisk briljante, oppfinnsomme, nyfikne, sjangeroppfinnende og, ikke minst, utrolig flinke til å formidle et budskap (og kunst, som jo musikk er, handler vel i bunn og grunn om å formidle et budskap?) og å skape stemninger, bilder, ideer og følelser hos lytteren. Det Beatles gjorde og det som gjorde de så store var at de fant en hel rekke måter å formidle sitt budskap på som både var unike (hvor mange band har i ettertiden vært i nærheten av den utrolige spennvidden de viser i sin katalog?) og fungerte. Det siste poenget er iofs det viktigste, det å være unik er nok enklere enn å være unik og samtidig lykkes med å kommunisere ett eller annet.
Gjør det at Beatles er et bedre band enn f.eks. Neutral Milk Hotel eller Di Derre? Objektivt sett, vil jeg klart mene at det gjør det. Men gjør det at Beatles er et bedre band for deg? Ikke nødvendigvis. Det subjektive elementet spiller selvfølgelig inn i våre preferanser (for å gå over i et annet felt, så klarer jeg f.eks. omtrent ikke å spise ost i ubearbeidet tilstand grunnet diverse uheldige hendelser med franske muggoster i tenårene - jeg underkjenner selvfølgelig ikke verdien av ost med å la være å spise ost, men for min egen del, gjør jeg bare ikke det fordi jeg ikke liker eller orker det), men da er vi over i preferanser. Og det er noe annet, og alt snakket om at vi ikke kan diskutere musikkpreferanser, stemmer sånn sett. Men musikk eksisterer ikke bare som et fullstendig subjektivt element i en relasjon til akkurat det individet som hører på musikken der og da. Musikk har også en egen, objektiv eksistens og kan bedømmes som det.
Og ja, selvfølgelig vil en bedømmelse av musikk aldri kunne vært objektiv. Selvfølgelig vil det alltids være subjektive elementer i bedømmelsen av musikk (eller film, eller bøker, eller lyrikk eller ja...). Men de gode anmeldelsene klarer å sette musikken inn i en større kontekst, si noe om hva de oppfatter at blir forsøkt gjort og om de lykkes med det. Men igjen må vi tilbake til det at musikk er kommunikasjon og all kommunikasjon krever to parter - en part som kommuniserer og en part som tar i mot det som kommuniseres. Og er man ikke i stand til å ta inn den kommunikasjonen (og det er en ærlig sak), så blir det naturlig nok særdeles vanskelig å si noe vettugt om det objektet man prøver å kommunisere med.
Dette er en parallell til den diskusjonen vi har hatt om hip-hop: jeg har allverdens respekt og forståelse for at mange ikke klarer å "forstå" hip-hop og jeg forstår det som at den personen mangler redskapen for å tre inn i en reel kommunikasjon med det objektet (f.eks. en plate med Outkast). Jeg holder ikke det mot den andre, på noen som helst måte, for hva man velger å bruke tid på å lære seg og hva man orker å bry seg med (når det kommer til musikk), er en selvfølgelig en privatsak. Og av den grunn blir det helt unødvendig å prøve å presse en masse hip-hop på deg uten å eventuelt samtidig gi deg noen virkemidler som gjør at du evt. kan forstå hva du hører på (men da må du først være interessert i det). Og det jeg synes blir så unødvendig er når noen skal begynne å stille spørsmål ved hvorfor jeg hører på det og det og mene en masse om at dette handler om at jeg vil være bedre enn andre, eller at jeg vet bedre, eller at jeg er hip og kul (og kun liker det fordi NME eller Pitchfork skrev om det).
Burde det heller ikke være sånn at vi skulle vært glad for vår ulike kompetanse? Hvis RoDa har lyst til på lære seg masse om garasjerock fra 60. og 70.-tallet, ja, det er det bare å invitere seg til ErosLoveKing og be han holde kurs! Er ikke det helt strålende at vi har folk på sentralen som har den kompetansen og som kan lære oss som ikke har den kompetansen hvordan vi kan lytte til den musikken og derfor utvide vår musikkhorisont og kanskje oppdage masse ny musikk som man ikke har hørt før? VidarP sin tråd om hvor å begynne med klassisk fungerte sånn for meg - jeg brukte den tråden til å begynne å sette meg inn i klassisk og når noe først satt, var det som å være barn i en godtebutikk - det var en vanvittig stor og flott verden som plutselig åpnet seg og som jeg knapt nok har begynt å smake på - men så utrolig flott at jeg fant den nøkkelen inn til det rommet!
I stedet for å låse oss i mistenkeliggjøring av hverandres motiver og anklage andre for å ha "glemt" musikkinteressen, så burde vi kanskje heller anerkjenne våre ulike ståsteder og se det som et unikt utgangspunkt for de gode møtene om musikk og hvor disse møtene kan brukes til at både jeg og du lærer noe. Og så må jeg leve med at du liker Bremnes og Bonamassa og jeg syns begge to er masete og slitsomme, uten at det skal munne ut i en krangel om at jeg eller du har rett, eller jeg eller du har "mistet" musikkinteressen eller at du ikke har skjønt poenget fordi Bonamassa bare gjør noe hundrevis av folk har gjort før. Jeg oppfatter ingen som noen trussel i forhold til min egen musikksmak og hvis noen ender opp med å føle seg truet fordi jeg syns Bremnes er pjattete eller Yes er så pompøse at jeg får åndenød av det, så er det kanskje mer et problem for den andre parten enn for meg - jeg må få lov til å mene det om Yes (samtidig som jeg erkjenner at de i musikkhistorien har en viktig posisjon) og hvis det gjør at den andre blir utrygg, så kan ikke jeg gjøre så mye med det. Men det at du opplever min holdning om Yes som kritikk, er i så fall en feiltolkning for det er ikke kritikk. Jeg bare liker ikke Yes og jeg syns det er andre band som har gjort mer eller mindre det samme på en bedre måte. Føl deg fri til å være uenig, men vær så snill å la være å angripe meg for å være "politisk korrekt" eller å ikke klare å finne "essensen bak musikkopplevelsene".
Vi er forskjellige og takk og lov for det og vi kan ulike ting og vi er interessert i ulike ting. Det at jeg sannsynligvis ville blitt gruppert inn som "kjenner" når det kommer til musikk, betyr ikke at jeg ser ned eller sideveis eller oppover på alle andre som ikke er "kjennere". Det betyr at musikk har vært og er viktig for meg og at jeg har brukt masse tid både på å lytte på musikk, lese om musikk og, for min del, utfordre meg selv til å høre på ny musikk og "lære" meg ny musikk. Det har utvidet musikkhorisonten min og gitt meg mange opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Men det gjør meg ikke til et "bedre" menneske, det gjør ikke at jeg mener at din musikksmak er mindreverdig eller at dine musikkvalg er mindre riktige. Men det gjør at jeg tror jeg kan mer om musikk enn f.eks. RoDa i den forstand at jeg har et bedre overblikk over musikkhistorien og sannsynligvis et bedre utgangspunkt for å mene noe objektivt om musikk grunnet det. På samme måte som jeg vet at RoDa har et veldig mye større overblikk over biler enn det jeg har og sannsynligvis kan mye mer enn meg om det og derfor er i stand til å mene mer objektive ting om en bil, enn det jeg er. Vi kan ulike ting, det er ikke verre enn det.
Og selvfølgelig finnes det snobber i alle leire og av alle varianter og selvfølgelig er det slik at noen har akkurat de holdningene ingen av oss liker: I.e. du har "feil" musikksmak, du er ikke hip nok, korrekt nok, det eneste som teller er polsk frijazz og har du ikke skjønt det, er du teit. Dette innlegget er ment like mye som en kritikk av dem, som av noen andre, bare så det er sagt.
Free your mind, and your ass will follow. Peace, out.
Jeg blir oppgitt av slike uttalelser, RoDa. Ser du ikke at dette er like snobbete overfor de som er "kjennere" som det du opplever at kjennerne er overfor deg? Det er den klassiske FrP-retorikken med at "folk flest" liker dette og de som ikke liker dette, liker ergo ikke folk flest og i tillegg mener de at de vet bedre.RoDa skrev:Karma skrev:Kan du prøve å definere "kjennere" i denne sammenheng?RoDa skrev:Det vil alltid være denne motsetningen mellom vanlige folk og kjennere.
Er det en som tror han er kul når han digger f.eks. et garasjeband fra Birmingham, og spytter på giganter som f.eks. Yes og King Crimson?
Det virker for meg som om noen sliter med å finne essensen bak musikkopplevelser her..
Det er de som har mer peiling på musikk enn du og meg, Karma.
De som kan fnyse av deg når du tror du hører på eksperimentell musikk, for DE har eksperimentell musikk de.
De som ler høyt når jeg synes Pink Floyd kan lage musikk etter at både RW og Syd ble borte....
De er de opphøyde som kan se ned på oss vanlige uvitende mennesker som lar oss glede av de (alt for) enkle ting.
Sånn i full fart fra toppen av hodet. Mer kommer som et lite vedlegg til min omtale av platen jeg har fått tildelt.
R
Jeg tror det er rimelig korrekt å snakke om ulike leire, med ulike kompetanser. Selv vil jeg mene at jeg har et rimelig grep om musikkhistorien, jeg har hørt mye musikk og har en rimelig grei og avslappa holdning til hva jeg liker og hva jeg ikke liker. For meg så har også denne musikkreisen vært en reise hvor jeg også har lagt bak meg en del musikk. Ting jeg engang syntes var spennende og bra, som jeg ikke er like begeistret for lengre. Jeg tror det handler om at min musikksmak og hva jeg liker, endrer seg, etterhvert som jeg lærer, tar inn nye impulser og sånn sett utvikler meg. Smak er ikke en statisk, udefinert størrelse som forblir den samme - den endrer seg, den og.
Så kan vi diskutere om det går an å si at noe er objektivt bedre enn noe annet og jeg vil vel mene at man, på noen områder, kan det. I et historisk perspektiv, kan man i hvert fall det. Beatles var og er et verdens beste band. Hvorfor? Fordi de var teknisk briljante, oppfinnsomme, nyfikne, sjangeroppfinnende og, ikke minst, utrolig flinke til å formidle et budskap (og kunst, som jo musikk er, handler vel i bunn og grunn om å formidle et budskap?) og å skape stemninger, bilder, ideer og følelser hos lytteren. Det Beatles gjorde og det som gjorde de så store var at de fant en hel rekke måter å formidle sitt budskap på som både var unike (hvor mange band har i ettertiden vært i nærheten av den utrolige spennvidden de viser i sin katalog?) og fungerte. Det siste poenget er iofs det viktigste, det å være unik er nok enklere enn å være unik og samtidig lykkes med å kommunisere ett eller annet.
Gjør det at Beatles er et bedre band enn f.eks. Neutral Milk Hotel eller Di Derre? Objektivt sett, vil jeg klart mene at det gjør det. Men gjør det at Beatles er et bedre band for deg? Ikke nødvendigvis. Det subjektive elementet spiller selvfølgelig inn i våre preferanser (for å gå over i et annet felt, så klarer jeg f.eks. omtrent ikke å spise ost i ubearbeidet tilstand grunnet diverse uheldige hendelser med franske muggoster i tenårene - jeg underkjenner selvfølgelig ikke verdien av ost med å la være å spise ost, men for min egen del, gjør jeg bare ikke det fordi jeg ikke liker eller orker det), men da er vi over i preferanser. Og det er noe annet, og alt snakket om at vi ikke kan diskutere musikkpreferanser, stemmer sånn sett. Men musikk eksisterer ikke bare som et fullstendig subjektivt element i en relasjon til akkurat det individet som hører på musikken der og da. Musikk har også en egen, objektiv eksistens og kan bedømmes som det.
Og ja, selvfølgelig vil en bedømmelse av musikk aldri kunne vært objektiv. Selvfølgelig vil det alltids være subjektive elementer i bedømmelsen av musikk (eller film, eller bøker, eller lyrikk eller ja...). Men de gode anmeldelsene klarer å sette musikken inn i en større kontekst, si noe om hva de oppfatter at blir forsøkt gjort og om de lykkes med det. Men igjen må vi tilbake til det at musikk er kommunikasjon og all kommunikasjon krever to parter - en part som kommuniserer og en part som tar i mot det som kommuniseres. Og er man ikke i stand til å ta inn den kommunikasjonen (og det er en ærlig sak), så blir det naturlig nok særdeles vanskelig å si noe vettugt om det objektet man prøver å kommunisere med.
Dette er en parallell til den diskusjonen vi har hatt om hip-hop: jeg har allverdens respekt og forståelse for at mange ikke klarer å "forstå" hip-hop og jeg forstår det som at den personen mangler redskapen for å tre inn i en reel kommunikasjon med det objektet (f.eks. en plate med Outkast). Jeg holder ikke det mot den andre, på noen som helst måte, for hva man velger å bruke tid på å lære seg og hva man orker å bry seg med (når det kommer til musikk), er en selvfølgelig en privatsak. Og av den grunn blir det helt unødvendig å prøve å presse en masse hip-hop på deg uten å eventuelt samtidig gi deg noen virkemidler som gjør at du evt. kan forstå hva du hører på (men da må du først være interessert i det). Og det jeg synes blir så unødvendig er når noen skal begynne å stille spørsmål ved hvorfor jeg hører på det og det og mene en masse om at dette handler om at jeg vil være bedre enn andre, eller at jeg vet bedre, eller at jeg er hip og kul (og kun liker det fordi NME eller Pitchfork skrev om det).
Burde det heller ikke være sånn at vi skulle vært glad for vår ulike kompetanse? Hvis RoDa har lyst til på lære seg masse om garasjerock fra 60. og 70.-tallet, ja, det er det bare å invitere seg til ErosLoveKing og be han holde kurs! Er ikke det helt strålende at vi har folk på sentralen som har den kompetansen og som kan lære oss som ikke har den kompetansen hvordan vi kan lytte til den musikken og derfor utvide vår musikkhorisont og kanskje oppdage masse ny musikk som man ikke har hørt før? VidarP sin tråd om hvor å begynne med klassisk fungerte sånn for meg - jeg brukte den tråden til å begynne å sette meg inn i klassisk og når noe først satt, var det som å være barn i en godtebutikk - det var en vanvittig stor og flott verden som plutselig åpnet seg og som jeg knapt nok har begynt å smake på - men så utrolig flott at jeg fant den nøkkelen inn til det rommet!
I stedet for å låse oss i mistenkeliggjøring av hverandres motiver og anklage andre for å ha "glemt" musikkinteressen, så burde vi kanskje heller anerkjenne våre ulike ståsteder og se det som et unikt utgangspunkt for de gode møtene om musikk og hvor disse møtene kan brukes til at både jeg og du lærer noe. Og så må jeg leve med at du liker Bremnes og Bonamassa og jeg syns begge to er masete og slitsomme, uten at det skal munne ut i en krangel om at jeg eller du har rett, eller jeg eller du har "mistet" musikkinteressen eller at du ikke har skjønt poenget fordi Bonamassa bare gjør noe hundrevis av folk har gjort før. Jeg oppfatter ingen som noen trussel i forhold til min egen musikksmak og hvis noen ender opp med å føle seg truet fordi jeg syns Bremnes er pjattete eller Yes er så pompøse at jeg får åndenød av det, så er det kanskje mer et problem for den andre parten enn for meg - jeg må få lov til å mene det om Yes (samtidig som jeg erkjenner at de i musikkhistorien har en viktig posisjon) og hvis det gjør at den andre blir utrygg, så kan ikke jeg gjøre så mye med det. Men det at du opplever min holdning om Yes som kritikk, er i så fall en feiltolkning for det er ikke kritikk. Jeg bare liker ikke Yes og jeg syns det er andre band som har gjort mer eller mindre det samme på en bedre måte. Føl deg fri til å være uenig, men vær så snill å la være å angripe meg for å være "politisk korrekt" eller å ikke klare å finne "essensen bak musikkopplevelsene".
Vi er forskjellige og takk og lov for det og vi kan ulike ting og vi er interessert i ulike ting. Det at jeg sannsynligvis ville blitt gruppert inn som "kjenner" når det kommer til musikk, betyr ikke at jeg ser ned eller sideveis eller oppover på alle andre som ikke er "kjennere". Det betyr at musikk har vært og er viktig for meg og at jeg har brukt masse tid både på å lytte på musikk, lese om musikk og, for min del, utfordre meg selv til å høre på ny musikk og "lære" meg ny musikk. Det har utvidet musikkhorisonten min og gitt meg mange opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Men det gjør meg ikke til et "bedre" menneske, det gjør ikke at jeg mener at din musikksmak er mindreverdig eller at dine musikkvalg er mindre riktige. Men det gjør at jeg tror jeg kan mer om musikk enn f.eks. RoDa i den forstand at jeg har et bedre overblikk over musikkhistorien og sannsynligvis et bedre utgangspunkt for å mene noe objektivt om musikk grunnet det. På samme måte som jeg vet at RoDa har et veldig mye større overblikk over biler enn det jeg har og sannsynligvis kan mye mer enn meg om det og derfor er i stand til å mene mer objektive ting om en bil, enn det jeg er. Vi kan ulike ting, det er ikke verre enn det.
Og selvfølgelig finnes det snobber i alle leire og av alle varianter og selvfølgelig er det slik at noen har akkurat de holdningene ingen av oss liker: I.e. du har "feil" musikksmak, du er ikke hip nok, korrekt nok, det eneste som teller er polsk frijazz og har du ikke skjønt det, er du teit. Dette innlegget er ment like mye som en kritikk av dem, som av noen andre, bare så det er sagt.
Free your mind, and your ass will follow. Peace, out.