Lydarne skrev:
Det der ryster mig er Baluba begejstring over hvad han gør og det virker som om han slet ikke kan se andre veje.
Som Dr.Evil skriver i sitt innlegg så har jeg stort sett jobbet med kvalitetspop, men også hardere musikktyper, c&w og danseband. Jeg har altså ikke jobbet med musikktyper som egner seg for ekstremt puristiske opptaksmetoder. Det er musikk som trenger litt smell i basstrommen, eller musikk som er satt sammen av mange flere instrumenter enn det er musikere til i bandet. Det finnes ingen annen måte å produsere den typen musikk på. Og noen må jo gjøre den jobben også, så hvorfor ikke meg? Jeg er som du skrive av den mer forsiktige typen, noe som sikkert skyldes at jeg var hifi-interessert i mange år før jeg kjøpte meg inn i studio og startet med den typen produksjon. Det er en relativt sjelden kombinasjon, stort sett så går de fleste andre veien etterhvert.
Jeg synes mye av dagens musikk er totalt komprimert ihjel. Men så må da også mye av musikken være det. Skal den hovedsaklig brukes til dansegulv så må det hard kompresjon til hvis ikke danserne skal få bassmembraner regnende nedover dansegulvet når et spor når sitt klimaks. Slik er det bare, at musikken som er laget å danse til må komprimeres langt utover vår smak. For min del synes jeg ikke det er noe galt, for det er jo bare en tvingende nødvendighet.
Det samme gjelder heavy metall, funkrock, hiphop og annen musikk som spilles høyt. For det første kan man ikke ha for stor dynamikk på grunn av tidligere nevnte flygende membraner og røykende diskanter. Teknikere må jo ta hensyn til å spare anleggene til de ukyndige mot skader, og det gjelder da i hovedsak musikk som spilles høyt på fest. Det er nok sprengte diskanter hver helg, og det er ikke nødvendig å gjøre det til en daglig hendelse. Hvis man ikke har det store behovet for å spille høyt så må man likevel innrømme at det publikumet artisten ønsker seg spiller musikken høyt, og da er den typen hensyn noe artisten selvfølgelig trenger. Det vil gå kjapt for en plate å havne bakerst i platebunken på neste fest etter å ha sprengt diskantene for andre gang på få uker. Det vil jo ingen oppleve igjen. En annen sak er jo den at tung rock og tilsvarende musikk ikke får skikkelig smell og guff hvis produksjonen blir for dynamisk. Det rocker ikke så mye lenger, og det er heller ikke noe artisten ønsker. Ofte vil en artist be om enda mer kompresjon under mastring mot bedre viten, men da overstyrer teknikere og produsenter artistens ønsker. Det er tross alt det de betaler oss for, ikke bare å registrere men også å lede dem i riktig retning.
I tillegg så er oftest pop av den "yngre" typen laget for å låte mest mulig bra på minianlegg, bilstereo og ghettoblastere. Samt musikkmobiler og iPod med originalplugger. Og da er det bare å si sorry. Det er meningsløst å gi ut noe som låter dårligere på avspillerne til så og si hele målgruppen til en artist. Husk at unge mellom 14 og 24 står for storparten av musikkkjøpene nå, og det vil jo være merkelig hvis Max Martin plutselig begynte å produsere Britney på en måte som passer til middeladrende menns super-hifi. Den opprinnelige målgruppen vil synes at det låter py på de små anleggene sine. Småpedoene på bygden vil dumpe platen fordi den ikke låter bra når de cruiser rundt i sin Cossie. Dessuten er det ganske lugubert å produsere slik for middeladrende audiofile, he he he. :
Det er først når musikk som er laget for voksne mennesker med store innslag av akustiske instrumenter at jeg reagerer skikkelig sterkt. Et eksempel som jeg har nevnt til det kjedsommelige er Vamps debutplate. Den er så grusomt hardt komprimert at det minner mest av alt om heavy metall. Og det er bare feil. Dvs det er gjort for å låte bra i hagen om sommeren og i bilen på vei til jobben, men jeg synes likevel at det ikke var nødvendig å gjøre det så spekulativt. Jeg tror nok det bidro til noe av den voldsomme populariteten deres at det låt flott på vei til jobben, og at slike opplevelser gir folk lyst til å kjøpe selve platen. Lyden egner seg godt for radio, og hvem har mer radiospilling i Norge enn Vamp. Det må isåfall være Jan Eggum, og han viser vel tildels at det er mulig å låte bra samtidig som man får spilletid i radio og selger mye. Men Staveland og co i Vamp tok ingen sjanser, og lot det stå til. For min del har det ført til at jeg mistet interessen til å kjøpe mer av Vamp enn debuten, og hadde det ikke vært for gode låter og dyktig musikalsk håndverk hadde jeg forlengst sluttet å spille den.
Klart jeg er kritisk, og synes at all musikk for voksne burde bli behandlet på en mer respektfull måte. Slik musikk tåler som oftest mer dynamikk, og burde derfor få det. Tenk på hvor bra Steely Dan låter. Det burde ikke være umulig å få det meste av moderne pop for et kresent og bevisst publikum til å låte så bra.
Og emotikon, du har veldig rett i din beskrivelse. Nå skal det i rettferdigheten navn sies at det allerede tærte voldsomt på økonomien å drive studio, men det var til slutt mine dårlige erfaringer med platebransjen (mest av alt britisk Virgin
) som førte til at jeg sa farvel til musikkbransjen. For godt. Og min konklusjon er at jeg fungerer ikke i den bransjen lenger i det hele tatt. Et konstant press for å selge seg selv, umulige frister der plateselskapet trenger hjelp umiddelbart. Legg bort alt annet og send DAW til Liverpool. :
Å jobbe mot en sleip forfengelig luring av en topp-produsent som man må true med Tono er også opplevelser man helst vil være foruten.
Jeg må si at jeg er overveldet over responsen mine små utlegninger om studioarbeidet jeg har gjort har ført til så mye åpen og fordomsfri debatt. Det har vært mer positiv åpenhet enn jeg hadde håpet på, og det har jo vært artig for meg å gjenoppleve noe av det jeg har gjort i mitt tidligere yrke på denne positive måten. Takk for oppmerksomheten. Og takk til Dr.Evil for en nesten uhildet beskrivelse av det jeg har hatt fingrene i.
