von Clausewitz: Krig er fortsettelsen av politikk, med andre midler.
Naturligvis kan motstandere forsøke å båndlegge hva man bruker av virkemidler, for å forsøke å svekke ens evne til innsats. Det gjøres også i krig. Skal man lykkes med kampanjen bruker man de beste verktøy som til enhver tid er til rådighet - å forlange noe annet er tåpelig, enkelt å gjennomskue og tyder på en umodenhet i forhold til realpolitikk som sørger for at man bør nøye seg med å være potetskreller om man skulle komme i militæret.
Det var da voldomt.
Er jeg alene om å føle at du maner fram et bilde av oberst Walter E. Kurtz her, nærmest som et ideal å strekke seg etter, i helt alminnelig hverdagspolitikk, intet mindre?
Jeg vil nesten like gjerne snu på flisa og si at hvis det er her du står hva moralske skrupler og akseptable midler gjelder, så får du å finne deg en krig. På ordentlig.
Oj, så indignert.
Dette handler om patetiske forsøk på å kneble politiske motstandere ved tilsynelatende å påpeke skille mellom liv og lære. Grundig behandlet av filosofer og innen etikken.
Politiske partier spiller på samme arena og søker innflytelse gjennom samme virkemidler. Den politiske plattformen er utgangspunktet for arbeidet. Det er naturlig å søke samsvar mellom liv og lære, men det er også fullt ut akseptabelt å strebe etter andre mål enn dem man blir tilsagt er legitime.
For eksempel kostet det kvinner blod, bokstavelig talt, å få stemmerett. De fikk beskjed om at kvinner var mannen underdanig, at de skulle lyde sin ektemann, at de skulle tie i forsamlinger. Utfra den logikken som RRR og Gunnar Stavrum utviser, skulle kvinner avfunnet seg med å ikke få stemmerett og holde tyst i forsamlinger, fordi det var påbudt utfra Bibel og sedvane. Det ignorerte kvinner, i stedet stod de i kampen og tilkjempet seg rettigheter. (Dvs. de kjemper vel kampen ennå, men er kommet langt.)
Om du studerer "Skitne hender" paradokset, som det drøftes innen filosofien, så vil du se at man forholder seg til dilemmaet som oppstår mellom liv og lære meget instrumentalistisk, der grove virkemidler tillates der målet står i samsvar.
Om du er i stand til å finne et mål som er viktigere enn å unngå at havnebyer kommer under vann og vi får dramatiske klimaendringer, er du velkommen med motargumenter. Men å skulle kneble og hemme politikere fra et parti som kjemper for gjennomslag for politikk som skal motvirke disse endringene, blir tåpelig, om enn det måtte gavne fossilindustriens interesser at man forsøker seg på slikt.
Det står ingen ting om krigshissing eller oppfordring til krig. Det står kun noe om hva politikk er (kamp om ressursfordeling, definering av handlingsrom og innflytelse, er hva det er) og hvilke virkemidler man skal søke å anvende for å oppfylle sine mål innen politikken. Solvik Olsens angrep på taxibruk fra et radiointervju var et latterlig forsøk på knebling, men han gjorde altså bruk av det han mente var effektivt, for å flytte offentlighetens oppmerksomhet vekk fra hva saken egentlig handlet om: luftkvaliteten i Oslo by og utbygging av Vestkorridoren E18. Da oppnådde han hva han var ute etter, mens folk kunne pruste seg opp om at det var betenkelig at MDGere ikke vandret til fots eller syklet til møter.
De skitne henders problem:
https://plato.stanford.edu/entries/dirty-hands/
Her har du en diskusjon mellom to ulike ståsted når det gjelder flybruk og miljøaktivisme. Det fokuserer problemet bedre enn om noen tar en drosje fra Marienlyst ned til Rådhuset, skulle jeg tro:
https://newint.org/argument/2014/01/01/is-flying-still-beyond-the-pale/
Det er mulig å innta et kategorisk standpunkt her, men som du ser så anvender Brendan "dirty hands" konseptet i sin vurdering av det å fly som et nødvendig onde i hans arbeid, for at det skal være så effektivt som mulig.