- Ble medlem
- 11.02.2002
- Innlegg
- 976
- Antall liker
- 5
Nei til straff for religionskritikk
- Trådstarter quad_lars
- Startdato
- Ble medlem
- 28.11.2007
- Innlegg
- 1.686
- Antall liker
- 14
Done.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
utført
G
Gjestemedlem
Gjest
Støttes
- Ble medlem
- 01.08.2003
- Innlegg
- 2.306
- Antall liker
- 2
Signert. Selvfølgelig.
- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.457
- Antall liker
- 6.882
Jeg signerer definitivt ikke et opprop som viser at man ikke har skjønt innholdet i lovforslaget.
P
Parelius
Gjest
Signert oppropet som viser at man har skjønt innholdet i lovforslaget.
- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.457
- Antall liker
- 6.882
;D
- Ble medlem
- 14.02.2002
- Innlegg
- 971
- Antall liker
- 0
Har signert og sendt.
- Ble medlem
- 18.08.2005
- Innlegg
- 7.081
- Antall liker
- 6
Støtter selvsagt dette.
Nei..
- Ble medlem
- 24.10.2005
- Innlegg
- 7.597
- Antall liker
- 10
Selvfølgelig.
S
slowmotion
Gjest
done
- Ble medlem
- 24.10.2005
- Innlegg
- 7.597
- Antall liker
- 10
Du kommer langt med en S&W 44 Navy 8)realist skrev:
S
Slubbert
Gjest
Sensur hører ingen steds hjemme.
Tor Nado skrev:
Jeg kan ikke skjønne hvordan i allverden det skulle hjelpe å restarte maskinen, med mindre de snakker om sin egen server
Min underskrift har ikke dukket opp der enda, og jeg fikk aldri noen bekreftelsesmail. Får håpe de løser problemet raskt.
P
Parelius
Gjest
Jeg fikk ikke tilbakemelding pr. e-post første gang, ei heller kommer navnet opp på listen. Da gjør en som så ofte ellers; en gjør det samme nok en gang. Da gikk det bra. En skal aldri gi opp.
- Ble medlem
- 18.08.2005
- Innlegg
- 7.081
- Antall liker
- 6
Man må signere to ganger for å få navnet med på listen.
Andre signering er for å publisere navnet, da får man en mail hvor man må trykke på en link.
Tror nok mange ikke får med seg dette, dårlig forklart.
Leser man teksten etter første signering ser man det.
Andre signering er for å publisere navnet, da får man en mail hvor man må trykke på en link.
Tror nok mange ikke får med seg dette, dårlig forklart.
Leser man teksten etter første signering ser man det.
klart jeg støtter dette, samtidig så legger jeg ut en lenk til ytring.no
Så kan dere skrive under der også ;D
http://www.ytring.org/
samtidig så legger jeg ut en lenk til ytring.noSå kan dere skrive under der også ;D
http://www.ytring.org/
Kva med å kritisere Drillo? Skal vi ta atterhald der?
- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.457
- Antall liker
- 6.882
Da må du finne fram spanskrøret.BBking skrev:
Siden det nye lovforslaget ikke rammer religionskritikk så signerer ikke jeg...
- Ble medlem
- 18.08.2005
- Innlegg
- 7.081
- Antall liker
- 6
Og hvordan kom du frem til den konklusjonen?BT skrev:
"Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn."
Hvordan oppfatter du den setningen?
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd...re-vern-mot-hatefulle-ytringer.html?id=541150
G
Gjestemedlem
Gjest
For dem som vil sette seg inn hva det handler om:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-22-2008-2009-/13/2.html?id=540706
13.2 Blasfemi
13.2.1 Gjeldende rett. Internasjonale forpliktelser. Fremmed rett
13.2.1.1 Gjeldende rett
Den alminnelige bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven § 100 gir vern for ytringsfriheten på det religiøse området. I tillegg bestemmer Grunnloven § 2 første ledd at «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse». Bestemmelsen er ikke ment å skulle forby ethvert inngrep i den religiøse ytringsfriheten. Det går klart frem både av forarbeidene og av rettspraksis at religionsfriheten må underlegges visse begrensninger.
Etter straffeloven 1902 § 142 («blasfemiparagrafen»), er det straffbart i ord eller handling offentlig å forhåne eller på en krenkende eller sårende måte å vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse».
Med «trosbekjennelse» menes religiøse trossannheter og alt som anses religiøst hellig eller dyrebart innen det aktuelle religionssamfunn. Kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer som sådanne er beskyttet av den alminnelige ytringsfriheten.
Blasfemiparagrafen vernet opprinnelig bare statsreligionen. I 1934 ble den utvidet til å gjelde alle religioner som er lovlige i Norge. Ved en lovendring i 1973 ble påtalen etter straffeloven 1902 § 142 gjort betinget av at allmenne hensyn krever det, jf. § 142 annet ledd.
Blasfemi har i den vestlige verden utviklet seg fra å være en forbrytelse mot staten til å bli en krenkelse av den troende. Dette er særlig fremhevet av Ytringsfrihetskommisjonen, som anfører at blasfemiparagrafen, dersom den skulle komme til anvendelse, må anses kun å beskytte den enkeltes religiøse følelser, jf. NOU 1999: 27 side 133. Kommisjonen viser til at en slik forståelse ligger til grunn for EMDs anvendelse av EMK artikkel 10.
Denne endringen av blasfemiparagrafen har medført at den har fått et mer subjektivt preg enn tidligere. Dette har gjort det vanskeligere å avgjøre hva som skal anses som blasfemi. Det som noen kan oppleve som saklig kritikk eller uskyldig spøk, kan andre anse som forhånelse eller blasfemi.
Blasfemiparagrafen har vært omtalt som en «sovende» paragraf. Fra flere hold er det påpekt at bestemmelsen kan tenkes å få ny aktualitet. Dette henger blant annet sammen med fremveksten av et flerkulturelt Norge, og at bestemmelsen nå omfatter alle religionssamfunn.
Ved tolkningen av straffeloven 1902 § 142 må det i dag legges betydelig vekt på ytringsfriheten også på det religiøse området, se nedenfor om reformen av Grunnloven § 100 og forholdet til straffeloven 1902 § 142.
Også straffeloven 1902 § 135 a kan gi vern mot blasfemiske ytringer. Bestemmelsen gir blant annet et vern mot diskriminering på grunn av «religion eller livssyn». Forbudet retter seg mot ytringer som blir fremsatt offentlig, eller på annen måte spres for allmennheten. Det omfatter både «uttalelse» og «annen meddelelse» og rammer derfor både muntlige og skriftlige utsagn og andre uttrykksformer, for eksempel bruk av bilder.
Spørsmålet om hvilke grenser straffeloven § 135 a setter for adgangen til å utøve religionskritikk var fremme i Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1981 side 1305. Avgjørelsen kaster også lys over forholdet mellom straffeloven 1902 §§ 142 og 135 a. Organisasjonen «Mot skadelig innvandring i Norge» hadde distribuert et stort antall løpesedler med kraftige angrep på islam og på islamske fremmedarbeidere i Norge. Ifølge løpesedlene var blant annet «Islam og andre nødsprengende, barbariske religioner» selve årsaken til kaos og nød, narkotika og sultedød. Det ble videre sagt at «terror og tortur utøves etter Koranens bud», og at det ikke er synd etter Koranen å stjele fra den hvite rase. I tillegg kom en rekke andre beskyldninger, blant annet om at innvandrere var kriminelle. Høyesterett uttalte:
«Domfeltes utsagn er i første rekke rettet mot norske myndigheters innvandringspolitikk og religionen Islam. Jeg er enig med førstvoterende i at straffelovens § 135 a ikke er anvendelig på denne side av domfeltes utsagn, og kan i det vesentlige slutte meg til det førstvoterende uttaler om dette. Sitt syn på religion og politikk må domfelte ha adgang til å gi uttrykk for. I denne relasjon må hennes uttalelser ses som slike frimodige ytringer som grunnlovens § 100 beskytter, selv om uttalelsene er krasse og ensidig fordømmende og utvilsomt kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion. For så vidt angår angrepet på Islam som religion [... ville den] aktuelle bestemmelse [...] i tilfelle være straffelovens § 142.»
Når det gjaldt uttalelsene som var rettet mot den islamske innvandrergruppen i Norge, mente Høyesterett at det forelå et så massivt og ensidig fordømmende angrep på gruppen at det ikke kunne aksepteres. Ytringene fremsto som en organisert hetskampanje. Høyesterett mente på det grunnlaget at straffeloven 1902 § 135 a var overtrådt.
Mens straffeloven 1902 § 142 antas å beskytte den enkeltes religiøse følelser, beskytter straffeloven 1902 § 135 a en person eller en folkegruppe mot forhånelse mv. på grunn av deres trosbekjennelse. Det foreligger ingen avgjørende rettspraksis om grensen mellom bestemmelsenes virkefelt, og det kan reises spørsmål om straffeloven 1902 § 142 i dag i praksis går lenger i beskyttelsen enn det som følger av straffeloven 1902 § 135 a. Trolig vil straffeloven 1902 § 135 a langt på vei gi det samme vern som § 142, men det kan tenkes tilfeller hvor kun § 142 vil ramme forholdet.
Bestemmelsene i straffeloven 1902 om skadeverk og ordensforstyrrelser kan også ramme handlinger som er rettet mot kirkebygg og andre bygg av religiøs betydning. Ved avgjørelsen av om det foreligger grovt skadeverk, som har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil seks år, skal det særlig legges vekt på blant annet «om skaden er øvd på [...] gjenstander [...] som for almenheten eller en større krets har historisk, nasjonal eller religiøs verdi», jf. straffeloven 1902 § 292. I tillegg til den alminnelige bestemmelsen om straff for ordensforstyrrelse i straffeloven 1902 § 350 inneholder straffeloven 1902 i § 138 en særlig bestemmelse som setter straff for å hindre eller avbryte blant annet en offentlig religiøs sammenkomst eller kirkelig handling. Videre vil straffeloven 1902 § 140 om oppvigling kunne ramme tilfeller hvor forhånelsen eller krenkelsen av trosbekjennelsen også innbefatter oppfordring til straffbare handlinger.
13.2.1.2 Internasjonale forpliktelser
I forhold til EMK artikkel 10 om ytringsfrihet har EMD i to saker akseptert nasjonale bestemmelser om forbud mot blasfemiaske ytringer. Imidlertid har EMD stilt seg kritisk til slike blasfemibestemmelser.
Saken Otto-Preminger-Institut mot Østerrike (dom 20. september 1994) gjaldt en film som ble beslaglagt av myndighetene og senere forbudt fremvist. Filmen skildret blant annet Gud som impotent, senil og som en nær venn av Djevelen, Jesus som en lite intelligent mammadalt og Jomfru Maria som skruppelløs. Det er dessuten antydet seksuelle relasjoner mellom flere av dem. EMD fremhevet at religiøse mennesker må finne seg i kritikk, og de må tolerere og akseptere at andre forkaster og propaganderer mot deres tro. På den annen side innebærer ytringsfriheten også en plikt til å unngå å fremsette ytringer som krenker andre unødig, og som heller ikke bidrar til den offentlige debatt. EMD fastslo videre at det ikke var mulig å klarlegge en felles europeisk standard for hvilke inngrep i ytringsfriheten som er akseptable ut fra hensynet til andres religiøse følelser. Den enkelte stat har derfor en viss skjønnsmargin når det gjelder spørsmålet om et inngrep i ytringsfriheten er «nødvendig» eller ikke.
Disse prinsippene og retningslinjene ble videreført i saken Wingrove mot UK (dom 25. november 1996). Saken gjaldt et tilfelle der myndighetene hadde nektet å gi tillatelse til distribusjon av en video som ble ansett blasfemisk. Filmen skildret en kombinasjon av religiøs og seksuell ekstase. EMD uttalte at det kan anføres sterke reelle argumenter til fordel for en opphevelse av blasfemiregler, at denne typen bestemmelser stadig sjeldnere blir påberopt, og at flere europeiske stater har opphevet blasfemireglene. Slike regler finnes likevel fortsatt i mange europeiske land, og EMD kunne derfor ikke konkludere med at reglene i seg selv er unødvendige i et demokratisk samfunn. Det var med andre ord for tidlig å etablere en felleseuropeisk standard.
Etter SP artikkel 20 nr. 2 skal enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, forbys ved lov. Bestemmelsen markerer en yttergrense for hvor langt det av hensyn til ytringsfrihet er mulig å tolke straffeloven 1902 § 135 a innskrenkende. Departementet legger til grunn at straffeloven 1902 § 135 a oppfyller konvensjonens krav på dette punktet.
Ifølge EØS-avtalens fjernsynsdirektiv (direktiv 89/552/EØF artikkel 22 a) skal medlemsstatene «påse at sendinger ikke inneholder elementer som sporer til hat på grunnlag av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet». Forpliktelsen må anses oppfylt gjennom straffeloven 1902 § 135 a.
13.2.1.3 Fremmed rett
En rekke europeiske land har ikke blasfemibestemmelser, slik som for eksempel Sverige og Frankrike. I Sverige ble lov om blasfemi opphevet i 1949, og i 1970 ble den snevrere bestemmelsen om fornærmelse mot religion opphevet. USA har heller ingen slik bestemmelse. Blasfemiske lover har blitt slått ned på som stridende mot konstitusjonen i USA (1952).
Danmark har en blasfemibestemmelse, jf. dansk straffelov § 140. Kun riksadvokaten kan reise tiltale, og det har ikke blitt tatt ut tiltale siden 1971 (frifinnelse). Et privat lovforslag i 2005 om å oppheve bestemmelsen ble imidlertid ikke tatt til følge, særlig under henvisning til det symbolske vern bestemmelsen antas å gi.
England, Tyskland, Østerrike og Canada har også blasfemibestemmelser, men av et mer begrenset omfang enn den norske.
I kjølvannet av saken om Muhammed-tegningene ble spørsmålet om blasfemi behandlet i ulike fora i EU. Etter det opplyste legges det ikke opp til nye lovgivningsinitiativ, men heller støtte til andre tiltak - herunder dialog - samt støtte til arbeidet i andre internasjonale organisasjoner.
13.2.2 Straffelovkommisjonens skisse. Ytringsfrihetskommisjonens forslag. St.meld. nr. 26 (2003-2004) og Innst. O. nr. 270 (2003-2004)
Straffelovkommisjonen foreslår at straffeloven 1902 § 142 ikke videreføres, jf. NOU 2002: 4 side 399-400. Hovedbegrunnelsen er at bestemmelsen ikke blir brukt, samt at den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen har gjort en slik bestemmelse unødvendig. Straffelovkommisjonen påpeker at blasfemiske handlinger og ytringer riktignok kan virke krenkende på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende livsanskuelse. Men følelser som knytter seg til slike overbevisninger bør ikke ha noen egen strafferettslig beskyttelse. Straffelovkommisjonen viser også til Ytringsfrihetskommisjonens argumentasjon, se nedenfor. Videre fremhever Straffelovkommisjonen at grovere utslag av blasfemi fortsatt etter omstendighetene vil kunne rammes av andre straffebud som foreslås videreført. For eksempel innebærer forslaget om videreføring av straffeloven 1902 § 135 a, jf. NOU § 20-4 om hets, at det fortsatt blant annet vil være straffbart å utsette noen for hat eller forfølgelse på grunn av deres tro.
Spørsmålet om å oppheve straffeloven 1902 § 142 ble også vurdert ved reformen av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å oppheve blasfemibestemmelsen, se NOU 1999: 27 side 133-135. I sin begrunnelse viste Ytringsfrihetskommisjonen blant annet til at straffebestemmelser i vesteuropeiske stater om blasfemi enten er opphevet eller blitt tolket snevert og sjelden er blitt påberopt de siste årene, samt at blasfemiparagrafen i Norge har vært sovende. Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan lett bli oppfattet som forhånelse eller blasfemi av den annen part. Problemet kan under ingen omstendighet løses ved å gi definisjonsmakten til den parten som føler seg krenket ved blasfemien. Religionskritikk har vært «det kanskje mest sentrale og viktigste ved hele emansipasjonen idet religionen har vært brukt som den kanskje fremste autoritetslegitimasjon av dem med makt. Historisk sett har blasfemibeskyldninger i utstrakt grad blitt brukt i undertrykkende hensikt». Kommisjonen betrakter religionsfriheten i Norge som et hardt tilkjempet gode som er tilkjempet gjennom politisk strid innenfor en offentlighet basert på høy grad av ytringsfrihet. Prosessens resultat har vært en rimelig høy grad av respekt og toleranse. I et flerkulturelt samfunn med tegn til nyreligiøs oppblomstring blir vår toleranseevne satt på prøve. I en slik situasjon er det behov for en mer omfattende og opplyst religionskritikk. Kommisjonens syn er at slik kritikk ikke fremmes ved sterkere reaksjoner mot påstått blasfemi. Kommisjonen mener at blasfemiparagrafen er en levning fra et samfunn som ikke var flerkulturelt - iallfall så det seg ikke slik - og det var ikke tolerant i kommisjonens mening av begrepet. Endelig peker kommisjonen på at den alminnelige begrunnelse for ytringsfriheten i hensynet til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse, herunder behovet for en fri og åpen kultur- og religionskritikk, taler for å oppheve blasfemiparagrafen.
I St.meld. nr. 26 (2003-2004) inntok Bondevik II-regjeringen det motsatte standpunkt: En ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for å beholde straffeloven 1902 § 142, og bestemmelsen bør ikke oppheves. Det ble særlig vist til at blasfemiske ytringer ofte vil falle inn under det særlige vern for politiske ytringer. Men det kan både ved krenkelse av en gruppe eller person og ved angrep på religionen som sådan finnes ytringer som er så kvalifisert krenkende, og som kan ha slike negative virkninger for dem som rammes, at de bør kunne rammes med straff. Terskelen for å straffe bør ikke være lavere når angrepet direkte er rettet mot religionen som sådan i stedet for mot enkeltpersoner eller en gruppe personer. Det ble videre vist til bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser, og at disse begrunnelsene kan aktualiseres på grunn av fremveksten av nye religiøse grupper i det flerkulturelle Norge. Bestemmelsen kan gi et visst vern mot de mest forsimplende og forrående uttrykk og uttrykksformer i det offentlige rom.
I Innst. S. nr. 270 (2003-2004) sluttet medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i kontroll- og konstitusjonskomiteen seg til departementets konklusjoner. Medlemmene viste blant annet til at det ikke er en menneskerett å krenke eller håne andres religiøse følelsesliv. Enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Bestemmelsen gir troende av alle trosretninger en beskyttelse mot å bli tråkket på, og et slikt vern er det fortsatt behov for. Kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti støttet Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å oppheve blasfemibestemmelsen. Medlemmene viste blant annet til bestemmelsens historiske bakgrunn, herunder at bestemmelsen ikke sikrer personvern. Videre understrekte de hvilke avgrensningsproblemer man står overfor ved anvendelsen av bestemmelsen.
I Ot.prp. nr. 90 om lov om straff (2003-2004) ble det ikke tatt noe klart standpunkt til om blasfemibestemmelsen bør videreføres i straffelovens spesielle del. Det ble på den ene siden uttalt generelt at straff ikke bør brukes utelukkende for å verne religiøse normer, men samtidig understreket at straffebud som verner religioner kan avverge skadelige virkninger, jf. proposisjonen side 90:
«I forhold til angrep på religiøse normer kan det imidlertid noe lettere enn ved angrep på moralske normer inntre ulike former for skader som etter omstendighetene kan berettige bruk av straff. Religiøse normer er ofte et kjennetegn ved særskilte fellesskap og enkeltpersoner som er en del av disse fellesskapene. Grovere former for angrep på trossetninger og livssyn vil derfor for eksempel kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst gjennom å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Spørsmålet om å avkriminalisere blasfemi bør ses i et slikt perspektiv, jf. ytringsfrihetsmeldingen (St.meld. nr. 26 (2003-2004)) side 60-65. Straffebud som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge skadelige virkninger. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, som en følge av at nye religioner har blitt en del av det flerkulturelle Norge.
Dersom religiøse handlinger og sammenkomster blir avbrutt eller forstyrret, vil den enkelte deltakers muligheter til å praktisere sin religion i fred bli skadelidende. Dette er ikke primært tale om skader på religiøse normer, men på mer generelle verdier som møtefrihet og ytringsfrihet. Overfor slike følger kan det være i tråd med skadefølgeprinsippet å anvende straff.»
Under behandlingen i Stortinget sluttet medlemmene i justiskomiteen seg til skadefølgeprinsippet, men uttalte seg ikke særskilt om blasfemibestemmelsen bør videreføres, jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 19.
Endelig vises det til at stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og Siv Jensen fremmet et representantlovforslag om å oppheve straffeloven 1902 § 142, se Dokument nr. 8:25 (2006-2007). Et liknende forslag ble også fremmet i Dokument 8:29 (1988-1989), som ved vedtak i Odelstinget 9. mai 1989 ble oversendt regjeringen for en samlet vurdering i det pågående arbeidet med revisjon av straffeloven.
13.2.3 Høringsinstansenes syn
Flere høringsinstanser har under høringen av NOU 2002: 4 realitetsmerknader til Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve straffeloven 1902 § 142. Idet disse høringsuttalelsene i det vesentligste svarer til - eller viser til - høringsuttalelser avgitt til NOU 1999: 27 Ytringsfrihed bør finde sted, gis det her en samlet oppsummering av høringsuttalelsene (se for øvrig behandlingen i St.meld. nr. 26 (2003-2004) side 63-64). Generelt er høringsinstansene delte i synet på forslaget om å oppheve blasfemibestemmelsen.
Kristelig Kringkastingslag går imot forslaget om å oppheve blasfemiparagrafen. Det samme gjør Det norske Baptistsamfunn, Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Norsk Søndagsskoleforbund som alle henviser til uttalelsen fra Kristelig kringkastingslag. Borg Bispedømme, Møre bispedømeråd og Møre biskop, Bjørgvin bispedøme, Nord-Hålogaland Biskop, Lindås kommune, Institutt for Kristen Oppseding, Norsk Luthersk Misjonssamband, Oslo Katolske Bispedømme og Kontaktutvalget for Pinsebevegelsen i Norge er også negative til å oppheve straffeloven § 142. Departementet understreker for ordens skyld at forslaget fra Straffelovkommisjonen også ble sendt på høring til andre trossamfunn, som blant annet Islamsk Råd Norge og Islamsk Kvinnegruppe Norge, uten at dette ledet til realitetsmerknader.
Disse høringsinstansene trekker særlig frem to begrunnelser - bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser. Enkelte instanser har i den forbindelse trukket frem at hensynet til religiøse minoriteter i det flerkulturelle Norge kan føre til at bestemmelsen gjenvinner sin betydning. En del høringsinstanser spør om ytringsfriheten skal være så grenseløs at det blir fritt frem for å hetse religiøse følelser. Mange anser dette som ytringer samfunnet godt kan være foruten, og som i alle fall ikke trenger noe grunnlovsvern. Det stilles også spørsmål ved om denne typen ytringer overhodet bidrar til prosessene som begrunner ytringsfriheten; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. Flere av høringsinstansene som går imot forslaget om opphevelse av blasfemibestemmelsen, ser også ut til å ønske en mer aktiv bruk av bestemmelsen. Mange trekker frem troen som en viktig del av den troendes identitet. Enkelte høringsinstanser mener blasfemibestemmelsen kan begrunnes i et generelt ønske om å verne det offentlige rom mot forsimplende eller forrående uttrykk og uttrykksformer. Videre uttaler enkelte høringsinstanser at en opphevelse vil være et signal om at det ikke lenger finnes noe vern omkring menneskers religiøse følelser. Det fremheves også at bestemmelsen har en preventiv og oppdragende effekt.
Tunsberg bispedømmeråd, Sør-Hålogaland Bispedømme, Oslo Biskop, Kirkerådet, Norsk Bibliotekforening, Norsk Forum for Ytringsfrihet, Den Norske Advokatforening, Politimesteren i Romerike og Human-Etisk Forbund støtter kommisjonens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen. Kirkerådet, Oslo Biskop og Tunsberg bispedømmeråd vektlegger behovet for at det foregår en offentlig samtale omkring disse spørsmålene ut fra ytringsfrihetens premisser. Kirkerådet fremhever at heller ikke religiøse syn bør være fritatt fra eller immuniseres mot denne samtalen. For øvrig legger flere av disse høringsinstansene blant annet vekt på de øvrige straffebestemmelser som vil kunne ramme blasfemiske ytringer, og at behovet for en egen blasfemibestemmelse derfor er lite.
13.2.4 Departementets vurdering
Ved vurderingen av om straffeloven 1902 § 142 bør videreføres, er det naturlig å ta utgangspunkt i de generelle prinsipper for kriminalisering som er behandlet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kap. 7 Prinsipper for kriminalisering - hvilke handlinger bør forbys og belegges med straff (side 82-93), som Stortinget har sluttet seg til. Skadefølgeprinsippet er utgangspunktet og grunnvilkåret for kriminalisering. Utgangspunktet er at straff normalt ikke bør brukes for å verne moralske eller religiøse normer. Men det åpnes for at grovere former for angrep på religion eller livssyn, etter omstendighetene kan tilsi bruk av straff.
Hensynet til ytringsfriheten tilsier isolert sett at man ikke viderefører en blasfemibestemmelse i straffeloven 2005. Det er et åpenbart behov for et offentlig ordskifte omkring slike spørsmål. Noen avgjørende innvending mot å videreføre et straffansvar for blasfemiske ytringer, utgjør likevel ytringsfriheten ikke. Som i dag må en eventuell straffebestemmelse som rammer blasfemi utformes og anvendes i lys av Grunnloven § 100 og de folkerettslige forpliktelser som pålegger Norge å gi ytringsfriheten et tilstrekkelig vidt spillerom.
Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern. Dette behovet varetas delvis av straffeloven 2005 § 185 om straff for hatefulle ytringer (straffeloven 1902 § 135 a), men ikke fullt ut.
Departementet vil i stedet, i forbindelse med den kommende ikraftsettingsproposisjonen, fremme forslag om å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.
Departementet understreker at kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer under enhver omstendighet vil være beskyttet av ytringsfriheten. Et offentlig ordskifte om slike spørsmål er svært ønskelig, slik blant annet Kirkerådet peker på i sin høringsuttalelse. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. På denne bakgrunn inneholder proposisjonen her ikke et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer.
Departementet understreker at kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer under enhver omstendighet vil være beskyttet av ytringsfriheten. Et offentlig ordskifte om slike spørsmål er svært ønskelig, slik blant annet Kirkerådet peker på i sin høringsuttalelse. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. På denne bakgrunn inneholder proposisjonen her ikke et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-22-2008-2009-/13/2.html?id=540706
13.2 Blasfemi
13.2.1 Gjeldende rett. Internasjonale forpliktelser. Fremmed rett
13.2.1.1 Gjeldende rett
Den alminnelige bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven § 100 gir vern for ytringsfriheten på det religiøse området. I tillegg bestemmer Grunnloven § 2 første ledd at «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse». Bestemmelsen er ikke ment å skulle forby ethvert inngrep i den religiøse ytringsfriheten. Det går klart frem både av forarbeidene og av rettspraksis at religionsfriheten må underlegges visse begrensninger.
Etter straffeloven 1902 § 142 («blasfemiparagrafen»), er det straffbart i ord eller handling offentlig å forhåne eller på en krenkende eller sårende måte å vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse».
Med «trosbekjennelse» menes religiøse trossannheter og alt som anses religiøst hellig eller dyrebart innen det aktuelle religionssamfunn. Kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer som sådanne er beskyttet av den alminnelige ytringsfriheten.
Blasfemiparagrafen vernet opprinnelig bare statsreligionen. I 1934 ble den utvidet til å gjelde alle religioner som er lovlige i Norge. Ved en lovendring i 1973 ble påtalen etter straffeloven 1902 § 142 gjort betinget av at allmenne hensyn krever det, jf. § 142 annet ledd.
Blasfemi har i den vestlige verden utviklet seg fra å være en forbrytelse mot staten til å bli en krenkelse av den troende. Dette er særlig fremhevet av Ytringsfrihetskommisjonen, som anfører at blasfemiparagrafen, dersom den skulle komme til anvendelse, må anses kun å beskytte den enkeltes religiøse følelser, jf. NOU 1999: 27 side 133. Kommisjonen viser til at en slik forståelse ligger til grunn for EMDs anvendelse av EMK artikkel 10.
Denne endringen av blasfemiparagrafen har medført at den har fått et mer subjektivt preg enn tidligere. Dette har gjort det vanskeligere å avgjøre hva som skal anses som blasfemi. Det som noen kan oppleve som saklig kritikk eller uskyldig spøk, kan andre anse som forhånelse eller blasfemi.
Blasfemiparagrafen har vært omtalt som en «sovende» paragraf. Fra flere hold er det påpekt at bestemmelsen kan tenkes å få ny aktualitet. Dette henger blant annet sammen med fremveksten av et flerkulturelt Norge, og at bestemmelsen nå omfatter alle religionssamfunn.
Ved tolkningen av straffeloven 1902 § 142 må det i dag legges betydelig vekt på ytringsfriheten også på det religiøse området, se nedenfor om reformen av Grunnloven § 100 og forholdet til straffeloven 1902 § 142.
Også straffeloven 1902 § 135 a kan gi vern mot blasfemiske ytringer. Bestemmelsen gir blant annet et vern mot diskriminering på grunn av «religion eller livssyn». Forbudet retter seg mot ytringer som blir fremsatt offentlig, eller på annen måte spres for allmennheten. Det omfatter både «uttalelse» og «annen meddelelse» og rammer derfor både muntlige og skriftlige utsagn og andre uttrykksformer, for eksempel bruk av bilder.
Spørsmålet om hvilke grenser straffeloven § 135 a setter for adgangen til å utøve religionskritikk var fremme i Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1981 side 1305. Avgjørelsen kaster også lys over forholdet mellom straffeloven 1902 §§ 142 og 135 a. Organisasjonen «Mot skadelig innvandring i Norge» hadde distribuert et stort antall løpesedler med kraftige angrep på islam og på islamske fremmedarbeidere i Norge. Ifølge løpesedlene var blant annet «Islam og andre nødsprengende, barbariske religioner» selve årsaken til kaos og nød, narkotika og sultedød. Det ble videre sagt at «terror og tortur utøves etter Koranens bud», og at det ikke er synd etter Koranen å stjele fra den hvite rase. I tillegg kom en rekke andre beskyldninger, blant annet om at innvandrere var kriminelle. Høyesterett uttalte:
«Domfeltes utsagn er i første rekke rettet mot norske myndigheters innvandringspolitikk og religionen Islam. Jeg er enig med førstvoterende i at straffelovens § 135 a ikke er anvendelig på denne side av domfeltes utsagn, og kan i det vesentlige slutte meg til det førstvoterende uttaler om dette. Sitt syn på religion og politikk må domfelte ha adgang til å gi uttrykk for. I denne relasjon må hennes uttalelser ses som slike frimodige ytringer som grunnlovens § 100 beskytter, selv om uttalelsene er krasse og ensidig fordømmende og utvilsomt kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion. For så vidt angår angrepet på Islam som religion [... ville den] aktuelle bestemmelse [...] i tilfelle være straffelovens § 142.»
Når det gjaldt uttalelsene som var rettet mot den islamske innvandrergruppen i Norge, mente Høyesterett at det forelå et så massivt og ensidig fordømmende angrep på gruppen at det ikke kunne aksepteres. Ytringene fremsto som en organisert hetskampanje. Høyesterett mente på det grunnlaget at straffeloven 1902 § 135 a var overtrådt.
Mens straffeloven 1902 § 142 antas å beskytte den enkeltes religiøse følelser, beskytter straffeloven 1902 § 135 a en person eller en folkegruppe mot forhånelse mv. på grunn av deres trosbekjennelse. Det foreligger ingen avgjørende rettspraksis om grensen mellom bestemmelsenes virkefelt, og det kan reises spørsmål om straffeloven 1902 § 142 i dag i praksis går lenger i beskyttelsen enn det som følger av straffeloven 1902 § 135 a. Trolig vil straffeloven 1902 § 135 a langt på vei gi det samme vern som § 142, men det kan tenkes tilfeller hvor kun § 142 vil ramme forholdet.
Bestemmelsene i straffeloven 1902 om skadeverk og ordensforstyrrelser kan også ramme handlinger som er rettet mot kirkebygg og andre bygg av religiøs betydning. Ved avgjørelsen av om det foreligger grovt skadeverk, som har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil seks år, skal det særlig legges vekt på blant annet «om skaden er øvd på [...] gjenstander [...] som for almenheten eller en større krets har historisk, nasjonal eller religiøs verdi», jf. straffeloven 1902 § 292. I tillegg til den alminnelige bestemmelsen om straff for ordensforstyrrelse i straffeloven 1902 § 350 inneholder straffeloven 1902 i § 138 en særlig bestemmelse som setter straff for å hindre eller avbryte blant annet en offentlig religiøs sammenkomst eller kirkelig handling. Videre vil straffeloven 1902 § 140 om oppvigling kunne ramme tilfeller hvor forhånelsen eller krenkelsen av trosbekjennelsen også innbefatter oppfordring til straffbare handlinger.
13.2.1.2 Internasjonale forpliktelser
I forhold til EMK artikkel 10 om ytringsfrihet har EMD i to saker akseptert nasjonale bestemmelser om forbud mot blasfemiaske ytringer. Imidlertid har EMD stilt seg kritisk til slike blasfemibestemmelser.
Saken Otto-Preminger-Institut mot Østerrike (dom 20. september 1994) gjaldt en film som ble beslaglagt av myndighetene og senere forbudt fremvist. Filmen skildret blant annet Gud som impotent, senil og som en nær venn av Djevelen, Jesus som en lite intelligent mammadalt og Jomfru Maria som skruppelløs. Det er dessuten antydet seksuelle relasjoner mellom flere av dem. EMD fremhevet at religiøse mennesker må finne seg i kritikk, og de må tolerere og akseptere at andre forkaster og propaganderer mot deres tro. På den annen side innebærer ytringsfriheten også en plikt til å unngå å fremsette ytringer som krenker andre unødig, og som heller ikke bidrar til den offentlige debatt. EMD fastslo videre at det ikke var mulig å klarlegge en felles europeisk standard for hvilke inngrep i ytringsfriheten som er akseptable ut fra hensynet til andres religiøse følelser. Den enkelte stat har derfor en viss skjønnsmargin når det gjelder spørsmålet om et inngrep i ytringsfriheten er «nødvendig» eller ikke.
Disse prinsippene og retningslinjene ble videreført i saken Wingrove mot UK (dom 25. november 1996). Saken gjaldt et tilfelle der myndighetene hadde nektet å gi tillatelse til distribusjon av en video som ble ansett blasfemisk. Filmen skildret en kombinasjon av religiøs og seksuell ekstase. EMD uttalte at det kan anføres sterke reelle argumenter til fordel for en opphevelse av blasfemiregler, at denne typen bestemmelser stadig sjeldnere blir påberopt, og at flere europeiske stater har opphevet blasfemireglene. Slike regler finnes likevel fortsatt i mange europeiske land, og EMD kunne derfor ikke konkludere med at reglene i seg selv er unødvendige i et demokratisk samfunn. Det var med andre ord for tidlig å etablere en felleseuropeisk standard.
Etter SP artikkel 20 nr. 2 skal enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, forbys ved lov. Bestemmelsen markerer en yttergrense for hvor langt det av hensyn til ytringsfrihet er mulig å tolke straffeloven 1902 § 135 a innskrenkende. Departementet legger til grunn at straffeloven 1902 § 135 a oppfyller konvensjonens krav på dette punktet.
Ifølge EØS-avtalens fjernsynsdirektiv (direktiv 89/552/EØF artikkel 22 a) skal medlemsstatene «påse at sendinger ikke inneholder elementer som sporer til hat på grunnlag av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet». Forpliktelsen må anses oppfylt gjennom straffeloven 1902 § 135 a.
13.2.1.3 Fremmed rett
En rekke europeiske land har ikke blasfemibestemmelser, slik som for eksempel Sverige og Frankrike. I Sverige ble lov om blasfemi opphevet i 1949, og i 1970 ble den snevrere bestemmelsen om fornærmelse mot religion opphevet. USA har heller ingen slik bestemmelse. Blasfemiske lover har blitt slått ned på som stridende mot konstitusjonen i USA (1952).
Danmark har en blasfemibestemmelse, jf. dansk straffelov § 140. Kun riksadvokaten kan reise tiltale, og det har ikke blitt tatt ut tiltale siden 1971 (frifinnelse). Et privat lovforslag i 2005 om å oppheve bestemmelsen ble imidlertid ikke tatt til følge, særlig under henvisning til det symbolske vern bestemmelsen antas å gi.
England, Tyskland, Østerrike og Canada har også blasfemibestemmelser, men av et mer begrenset omfang enn den norske.
I kjølvannet av saken om Muhammed-tegningene ble spørsmålet om blasfemi behandlet i ulike fora i EU. Etter det opplyste legges det ikke opp til nye lovgivningsinitiativ, men heller støtte til andre tiltak - herunder dialog - samt støtte til arbeidet i andre internasjonale organisasjoner.
13.2.2 Straffelovkommisjonens skisse. Ytringsfrihetskommisjonens forslag. St.meld. nr. 26 (2003-2004) og Innst. O. nr. 270 (2003-2004)
Straffelovkommisjonen foreslår at straffeloven 1902 § 142 ikke videreføres, jf. NOU 2002: 4 side 399-400. Hovedbegrunnelsen er at bestemmelsen ikke blir brukt, samt at den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen har gjort en slik bestemmelse unødvendig. Straffelovkommisjonen påpeker at blasfemiske handlinger og ytringer riktignok kan virke krenkende på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende livsanskuelse. Men følelser som knytter seg til slike overbevisninger bør ikke ha noen egen strafferettslig beskyttelse. Straffelovkommisjonen viser også til Ytringsfrihetskommisjonens argumentasjon, se nedenfor. Videre fremhever Straffelovkommisjonen at grovere utslag av blasfemi fortsatt etter omstendighetene vil kunne rammes av andre straffebud som foreslås videreført. For eksempel innebærer forslaget om videreføring av straffeloven 1902 § 135 a, jf. NOU § 20-4 om hets, at det fortsatt blant annet vil være straffbart å utsette noen for hat eller forfølgelse på grunn av deres tro.
Spørsmålet om å oppheve straffeloven 1902 § 142 ble også vurdert ved reformen av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å oppheve blasfemibestemmelsen, se NOU 1999: 27 side 133-135. I sin begrunnelse viste Ytringsfrihetskommisjonen blant annet til at straffebestemmelser i vesteuropeiske stater om blasfemi enten er opphevet eller blitt tolket snevert og sjelden er blitt påberopt de siste årene, samt at blasfemiparagrafen i Norge har vært sovende. Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan lett bli oppfattet som forhånelse eller blasfemi av den annen part. Problemet kan under ingen omstendighet løses ved å gi definisjonsmakten til den parten som føler seg krenket ved blasfemien. Religionskritikk har vært «det kanskje mest sentrale og viktigste ved hele emansipasjonen idet religionen har vært brukt som den kanskje fremste autoritetslegitimasjon av dem med makt. Historisk sett har blasfemibeskyldninger i utstrakt grad blitt brukt i undertrykkende hensikt». Kommisjonen betrakter religionsfriheten i Norge som et hardt tilkjempet gode som er tilkjempet gjennom politisk strid innenfor en offentlighet basert på høy grad av ytringsfrihet. Prosessens resultat har vært en rimelig høy grad av respekt og toleranse. I et flerkulturelt samfunn med tegn til nyreligiøs oppblomstring blir vår toleranseevne satt på prøve. I en slik situasjon er det behov for en mer omfattende og opplyst religionskritikk. Kommisjonens syn er at slik kritikk ikke fremmes ved sterkere reaksjoner mot påstått blasfemi. Kommisjonen mener at blasfemiparagrafen er en levning fra et samfunn som ikke var flerkulturelt - iallfall så det seg ikke slik - og det var ikke tolerant i kommisjonens mening av begrepet. Endelig peker kommisjonen på at den alminnelige begrunnelse for ytringsfriheten i hensynet til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse, herunder behovet for en fri og åpen kultur- og religionskritikk, taler for å oppheve blasfemiparagrafen.
I St.meld. nr. 26 (2003-2004) inntok Bondevik II-regjeringen det motsatte standpunkt: En ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for å beholde straffeloven 1902 § 142, og bestemmelsen bør ikke oppheves. Det ble særlig vist til at blasfemiske ytringer ofte vil falle inn under det særlige vern for politiske ytringer. Men det kan både ved krenkelse av en gruppe eller person og ved angrep på religionen som sådan finnes ytringer som er så kvalifisert krenkende, og som kan ha slike negative virkninger for dem som rammes, at de bør kunne rammes med straff. Terskelen for å straffe bør ikke være lavere når angrepet direkte er rettet mot religionen som sådan i stedet for mot enkeltpersoner eller en gruppe personer. Det ble videre vist til bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser, og at disse begrunnelsene kan aktualiseres på grunn av fremveksten av nye religiøse grupper i det flerkulturelle Norge. Bestemmelsen kan gi et visst vern mot de mest forsimplende og forrående uttrykk og uttrykksformer i det offentlige rom.
I Innst. S. nr. 270 (2003-2004) sluttet medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i kontroll- og konstitusjonskomiteen seg til departementets konklusjoner. Medlemmene viste blant annet til at det ikke er en menneskerett å krenke eller håne andres religiøse følelsesliv. Enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Bestemmelsen gir troende av alle trosretninger en beskyttelse mot å bli tråkket på, og et slikt vern er det fortsatt behov for. Kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti støttet Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å oppheve blasfemibestemmelsen. Medlemmene viste blant annet til bestemmelsens historiske bakgrunn, herunder at bestemmelsen ikke sikrer personvern. Videre understrekte de hvilke avgrensningsproblemer man står overfor ved anvendelsen av bestemmelsen.
I Ot.prp. nr. 90 om lov om straff (2003-2004) ble det ikke tatt noe klart standpunkt til om blasfemibestemmelsen bør videreføres i straffelovens spesielle del. Det ble på den ene siden uttalt generelt at straff ikke bør brukes utelukkende for å verne religiøse normer, men samtidig understreket at straffebud som verner religioner kan avverge skadelige virkninger, jf. proposisjonen side 90:
«I forhold til angrep på religiøse normer kan det imidlertid noe lettere enn ved angrep på moralske normer inntre ulike former for skader som etter omstendighetene kan berettige bruk av straff. Religiøse normer er ofte et kjennetegn ved særskilte fellesskap og enkeltpersoner som er en del av disse fellesskapene. Grovere former for angrep på trossetninger og livssyn vil derfor for eksempel kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst gjennom å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Spørsmålet om å avkriminalisere blasfemi bør ses i et slikt perspektiv, jf. ytringsfrihetsmeldingen (St.meld. nr. 26 (2003-2004)) side 60-65. Straffebud som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge skadelige virkninger. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, som en følge av at nye religioner har blitt en del av det flerkulturelle Norge.
Dersom religiøse handlinger og sammenkomster blir avbrutt eller forstyrret, vil den enkelte deltakers muligheter til å praktisere sin religion i fred bli skadelidende. Dette er ikke primært tale om skader på religiøse normer, men på mer generelle verdier som møtefrihet og ytringsfrihet. Overfor slike følger kan det være i tråd med skadefølgeprinsippet å anvende straff.»
Under behandlingen i Stortinget sluttet medlemmene i justiskomiteen seg til skadefølgeprinsippet, men uttalte seg ikke særskilt om blasfemibestemmelsen bør videreføres, jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 19.
Endelig vises det til at stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og Siv Jensen fremmet et representantlovforslag om å oppheve straffeloven 1902 § 142, se Dokument nr. 8:25 (2006-2007). Et liknende forslag ble også fremmet i Dokument 8:29 (1988-1989), som ved vedtak i Odelstinget 9. mai 1989 ble oversendt regjeringen for en samlet vurdering i det pågående arbeidet med revisjon av straffeloven.
13.2.3 Høringsinstansenes syn
Flere høringsinstanser har under høringen av NOU 2002: 4 realitetsmerknader til Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve straffeloven 1902 § 142. Idet disse høringsuttalelsene i det vesentligste svarer til - eller viser til - høringsuttalelser avgitt til NOU 1999: 27 Ytringsfrihed bør finde sted, gis det her en samlet oppsummering av høringsuttalelsene (se for øvrig behandlingen i St.meld. nr. 26 (2003-2004) side 63-64). Generelt er høringsinstansene delte i synet på forslaget om å oppheve blasfemibestemmelsen.
Kristelig Kringkastingslag går imot forslaget om å oppheve blasfemiparagrafen. Det samme gjør Det norske Baptistsamfunn, Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Norsk Søndagsskoleforbund som alle henviser til uttalelsen fra Kristelig kringkastingslag. Borg Bispedømme, Møre bispedømeråd og Møre biskop, Bjørgvin bispedøme, Nord-Hålogaland Biskop, Lindås kommune, Institutt for Kristen Oppseding, Norsk Luthersk Misjonssamband, Oslo Katolske Bispedømme og Kontaktutvalget for Pinsebevegelsen i Norge er også negative til å oppheve straffeloven § 142. Departementet understreker for ordens skyld at forslaget fra Straffelovkommisjonen også ble sendt på høring til andre trossamfunn, som blant annet Islamsk Råd Norge og Islamsk Kvinnegruppe Norge, uten at dette ledet til realitetsmerknader.
Disse høringsinstansene trekker særlig frem to begrunnelser - bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser. Enkelte instanser har i den forbindelse trukket frem at hensynet til religiøse minoriteter i det flerkulturelle Norge kan føre til at bestemmelsen gjenvinner sin betydning. En del høringsinstanser spør om ytringsfriheten skal være så grenseløs at det blir fritt frem for å hetse religiøse følelser. Mange anser dette som ytringer samfunnet godt kan være foruten, og som i alle fall ikke trenger noe grunnlovsvern. Det stilles også spørsmål ved om denne typen ytringer overhodet bidrar til prosessene som begrunner ytringsfriheten; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. Flere av høringsinstansene som går imot forslaget om opphevelse av blasfemibestemmelsen, ser også ut til å ønske en mer aktiv bruk av bestemmelsen. Mange trekker frem troen som en viktig del av den troendes identitet. Enkelte høringsinstanser mener blasfemibestemmelsen kan begrunnes i et generelt ønske om å verne det offentlige rom mot forsimplende eller forrående uttrykk og uttrykksformer. Videre uttaler enkelte høringsinstanser at en opphevelse vil være et signal om at det ikke lenger finnes noe vern omkring menneskers religiøse følelser. Det fremheves også at bestemmelsen har en preventiv og oppdragende effekt.
Tunsberg bispedømmeråd, Sør-Hålogaland Bispedømme, Oslo Biskop, Kirkerådet, Norsk Bibliotekforening, Norsk Forum for Ytringsfrihet, Den Norske Advokatforening, Politimesteren i Romerike og Human-Etisk Forbund støtter kommisjonens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen. Kirkerådet, Oslo Biskop og Tunsberg bispedømmeråd vektlegger behovet for at det foregår en offentlig samtale omkring disse spørsmålene ut fra ytringsfrihetens premisser. Kirkerådet fremhever at heller ikke religiøse syn bør være fritatt fra eller immuniseres mot denne samtalen. For øvrig legger flere av disse høringsinstansene blant annet vekt på de øvrige straffebestemmelser som vil kunne ramme blasfemiske ytringer, og at behovet for en egen blasfemibestemmelse derfor er lite.
13.2.4 Departementets vurdering
Ved vurderingen av om straffeloven 1902 § 142 bør videreføres, er det naturlig å ta utgangspunkt i de generelle prinsipper for kriminalisering som er behandlet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kap. 7 Prinsipper for kriminalisering - hvilke handlinger bør forbys og belegges med straff (side 82-93), som Stortinget har sluttet seg til. Skadefølgeprinsippet er utgangspunktet og grunnvilkåret for kriminalisering. Utgangspunktet er at straff normalt ikke bør brukes for å verne moralske eller religiøse normer. Men det åpnes for at grovere former for angrep på religion eller livssyn, etter omstendighetene kan tilsi bruk av straff.
Hensynet til ytringsfriheten tilsier isolert sett at man ikke viderefører en blasfemibestemmelse i straffeloven 2005. Det er et åpenbart behov for et offentlig ordskifte omkring slike spørsmål. Noen avgjørende innvending mot å videreføre et straffansvar for blasfemiske ytringer, utgjør likevel ytringsfriheten ikke. Som i dag må en eventuell straffebestemmelse som rammer blasfemi utformes og anvendes i lys av Grunnloven § 100 og de folkerettslige forpliktelser som pålegger Norge å gi ytringsfriheten et tilstrekkelig vidt spillerom.
Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern. Dette behovet varetas delvis av straffeloven 2005 § 185 om straff for hatefulle ytringer (straffeloven 1902 § 135 a), men ikke fullt ut.
Departementet vil i stedet, i forbindelse med den kommende ikraftsettingsproposisjonen, fremme forslag om å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.
Departementet understreker at kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer under enhver omstendighet vil være beskyttet av ytringsfriheten. Et offentlig ordskifte om slike spørsmål er svært ønskelig, slik blant annet Kirkerådet peker på i sin høringsuttalelse. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. På denne bakgrunn inneholder proposisjonen her ikke et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer.
Departementet understreker at kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer under enhver omstendighet vil være beskyttet av ytringsfriheten. Et offentlig ordskifte om slike spørsmål er svært ønskelig, slik blant annet Kirkerådet peker på i sin høringsuttalelse. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. På denne bakgrunn inneholder proposisjonen her ikke et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer.
G
Gjestemedlem
Gjest
Religionskritikk og blasfemi blir ikke beskyttet av loven lenger, men hatefulle ytringer som oppfordrer til hets og strid samt forsølgelse av folk på bakgrunn av deres religion og opphav kan straffes hvis det er tiltrekkelig grovt.styx skrev:
Så Otto Jespersen kan fortsatt sove trygt, mens Norgespatriotene nok kan få klask på fingen.