This is my hifi life. Jeg har brukt morgenen på å tenke gjennom min hifi-karriere, og tenker å bruke dette som grunnlag for min anleggstråd. Har lite eller ingen bilder av eldre utstyr, så jeg har rasket med bilder fra nettet, for å illustrere.
1993
Det hele startet med kjøp av plastrack etter konfirmasjonen. Metall, punk og grunge krevde lite finesse, og jeg brydde meg pent lite om lydkvlitet. Etter hvert begynte jeg å lese Lyd og bilde, som min far abonnerte på, og forsto at det fantes ett Nirvana, langt, langt unna.
1998
Da cd-spilleren på dette anlegget tok kvelden, var det på tide å investere i noe bedre.
Valget falt da på en Denon DCD 1010 (fritt fra minne). Spilleren ble tatt med hjem, men svarte slett ikke til forventningene. Lydbilde ble markant endret, og det hele låt tynt og pistrete. Spilleren ble tatt med tilbake til butikken, jeg bladde opp enda en tusenlapp, og kjøpte den spilleren jeg egentlig ville ha (og som What Hifi skrøt noe vantittig av),
Marantz CD63 KI Signature. Dette var en god spiller for pengene den gang.
Plastracket ble kastet på bålet, og inn kom arvede stativhøyttalere og integrert forsterker fra pappas tidlig-80-talls Fischer system. Med Marantzen-spilleren, spilte dette ok på et gutterom, og senere den første tiden på studenthybelen.
1999
Interessen begynte å skyte fart, og etter påbegynt siv.ing elektronikkstudie, ble det klart at forsterkeren var det desidert svakeste leddet, og det måtte jeg selvsagt gjøre noe med. Jeg hadde blitt imponert over anlegg med ECs varme og forførende lyd, og å ønsket å oppnå noe lignende i en integrert forsterker. Kom tilfeldigvis over en Papworth MIA 200, en ren Mosfetforsterker. Denne låt fint og flott på serdeles enkel jazz og moderne klassisk, men manglet kontroll og demping til å kunne få ståkarakter med mine høyttalere.
2001
Fischerhøyttalerene var etterhert blitt ca 20 år, og med flytting fra 10 kvadrats hybel til 50 kvadrats leilghet, var det tid for høyttalerinvestering. Valget falt på Canton Karat M70.
Gulvstående 3 veis med sidemontert bass og aluminiumsmembran i mellomtonene.
Heller ikke med disse ville Papworth trylle fram godlyd, så jeg skyldte på Mosfet teknologien og ville prøve mer bankers konstruksjon. Hadde begynt å jobbe litt på siden av studiene, og hadde litt mer penger å rutte med. Med moderne utseende høyttalere og kvinnelig innflytelse i stua ble ny forsterker valgt mye etter utseende. Primares A30.1 er en fryd for mitt øye, og utseendemessig identisk med dagens I30.
Lyden ble etter hvert ganske bra, men stua og leiligheten jeg bodde i var lite gunstig akustisk. Isolasjon mot veggnaboer var også så dårlig at jeg ikke fikk brukt anlegget til det fulle. Følte vel på denne tida at jeg hadde brukt mye tid og penger på denne hobbyen uten å få tilstrekkelig avkastning.
More to come...
1993
Det hele startet med kjøp av plastrack etter konfirmasjonen. Metall, punk og grunge krevde lite finesse, og jeg brydde meg pent lite om lydkvlitet. Etter hvert begynte jeg å lese Lyd og bilde, som min far abonnerte på, og forsto at det fantes ett Nirvana, langt, langt unna.
1998
Da cd-spilleren på dette anlegget tok kvelden, var det på tide å investere i noe bedre.
Valget falt da på en Denon DCD 1010 (fritt fra minne). Spilleren ble tatt med hjem, men svarte slett ikke til forventningene. Lydbilde ble markant endret, og det hele låt tynt og pistrete. Spilleren ble tatt med tilbake til butikken, jeg bladde opp enda en tusenlapp, og kjøpte den spilleren jeg egentlig ville ha (og som What Hifi skrøt noe vantittig av),
Marantz CD63 KI Signature. Dette var en god spiller for pengene den gang.
Plastracket ble kastet på bålet, og inn kom arvede stativhøyttalere og integrert forsterker fra pappas tidlig-80-talls Fischer system. Med Marantzen-spilleren, spilte dette ok på et gutterom, og senere den første tiden på studenthybelen.
1999
Interessen begynte å skyte fart, og etter påbegynt siv.ing elektronikkstudie, ble det klart at forsterkeren var det desidert svakeste leddet, og det måtte jeg selvsagt gjøre noe med. Jeg hadde blitt imponert over anlegg med ECs varme og forførende lyd, og å ønsket å oppnå noe lignende i en integrert forsterker. Kom tilfeldigvis over en Papworth MIA 200, en ren Mosfetforsterker. Denne låt fint og flott på serdeles enkel jazz og moderne klassisk, men manglet kontroll og demping til å kunne få ståkarakter med mine høyttalere.
2001
Fischerhøyttalerene var etterhert blitt ca 20 år, og med flytting fra 10 kvadrats hybel til 50 kvadrats leilghet, var det tid for høyttalerinvestering. Valget falt på Canton Karat M70.
Gulvstående 3 veis med sidemontert bass og aluminiumsmembran i mellomtonene.
Heller ikke med disse ville Papworth trylle fram godlyd, så jeg skyldte på Mosfet teknologien og ville prøve mer bankers konstruksjon. Hadde begynt å jobbe litt på siden av studiene, og hadde litt mer penger å rutte med. Med moderne utseende høyttalere og kvinnelig innflytelse i stua ble ny forsterker valgt mye etter utseende. Primares A30.1 er en fryd for mitt øye, og utseendemessig identisk med dagens I30.
Lyden ble etter hvert ganske bra, men stua og leiligheten jeg bodde i var lite gunstig akustisk. Isolasjon mot veggnaboer var også så dårlig at jeg ikke fikk brukt anlegget til det fulle. Følte vel på denne tida at jeg hadde brukt mye tid og penger på denne hobbyen uten å få tilstrekkelig avkastning.
More to come...