Veldig enig i ditt første innlegg, men nå blander du sammen audiofili (de som er perfeksjonistisk opptatt av anlegget og har musikk for å få bevis for at man har et bra anlegg) med musikkelskere (de som elsker musikk, forguder sine favorittartister, kjøper alt de utgir og reiser verden rundt på konserter). For man trenger absolutt ikke være musiker for å elske musikk!
Jeg hører til sistnevnte. Skal innrømme at jeg i 20 år har vært bitt av audiofilibasillen, men tilbakegangen til virkeligheten startet da jeg reiste til Trondheim for a) Å gå på hifi-messa 2) Oppleve Kari Bremnes på Dokkhuset. Enden på den visa ble at jeg ble så trollbundet av konserten at da jeg dagen etter skulle gå innom hifi-messa så brukte jeg 10 minutter på å gå gjennom lokalet. På de 10 minuttene fant jeg fort ut at det som befant seg der inne var totalt uinteressant. Fant ingenting som inspirerte til musikkglede der inne.
Jeg har selv spilt instrument. I min ungdom så komponerte jeg også musikk, det var min store interesse. Uten at det ble noe av, jeg var bare ikke god nok.
Jeg kjenner også mange musikere. Noen av de bare flirer til de som skaffer seg dyre anlegg, mens andre faktisk er opptatt av lyd.
Det å være opptatt av at favorittmusikken skal låte som man hører det på konsert, er altså ikke til hinder for musikk-interessen. Man må bare hele tiden være klar over hva som står i sentrum. Nemlig musikken. Dersom det skulle begynne å brenne så er det CD-samlingen som jeg kommer til å redde først. Har reist mye rundt på konserter både i Norge og utlandet, har mange signerte plater. Og mange gode minner rundt dette. Husker da Kari Bremnes mente at min gullpenn var alt for glorete og bad meg vente mens hun sprang ned i garderoben for å finne noe bedre. Eller da Odd Børretsen satt i baren i pausen og kikket på meg med sine lune øyne over brillekanten som spurte: Jamen, har du ikke med penn? Da skal jeg finne en!
En viktig ting du tar opp i ditt første innlegg er at for mange så endrer musikksmaken seg når man får et godt anlegg.
Jeg har vært interessert i musikk så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg begynte å grine som 6-åring på tivoli på Grønland i Oslo fordi det ble spilt "Simon&Garfunkel: El condor pasa" over høyttalerne. Det var jo så vakkert! For konfirmasjonspengene kjøpte jeg anlegg og platespiller. Etter det ble den store hobbyen å kjøpe og lytte til musikk. Dette var 70-tallet. Som en kompis sa: Vis meg musikksamlingen din og jeg skal si deg hvem du er.
Men i 1990 kjøpte jeg så nytt anlegg og 20 år med audiofili fulgte. Jeg begynte å kjøpe annen musikk, satt ytterst på stolkanten for å lytte etter detaljer. Men oppdaget gradvis at det er en kortvarig glede. Hjernen blir vant med endringene og så er man like langt. Dette fører til at man igjen må bytte anlegg for å søke etter den samme gledesrusen som man opplevde forrige gang man byttet. Og så videre.
Men jeg er nå kommet til fornuft. Har fortsatt et godt anlegg. Men anlegget er et redskap til å oppleve mine favorittartister musikk på en så tiltalende måte som mulig. Imponatormusikk er kjedelig og pakket ned i kasser. Jeg spiller musikk som gir meg glede. Kan vel derfor si at de siste årene har musikksmaken kommet tilbake der den var før audiofilien startet. Kan tilogmed finne på å spille mine favoritter fra da jeg var 12-14 år: Abba.
Det som derimot plager meg og som for meg er en kjepphest, er at det finnes personer som kan bruke flere hundre tusen på et anlegg og samtidig verdsetter musikk så lavt at de sier at en LP til kr 300 er dyrt. Ref. en annen tråd. De er altså ikke villig til å gi noe tilbake til de kunstnere og musikere som har lagt ned mye tid og kreativitet på den musikken man spiller. Forkastelig og til å spy av! Derfor tviholder jeg på musikk utgitt på fysiske medium (CD/LP) og oppfordrer alle til å kjøpe fysisk musikk, gjerne direkte fra artistenes hjemmesider.
I går var jeg på konsert med Ketil Bjørnstad og Svante Henryson. Før ekstranummeret holdt sistnevnte en appell der han oppfordret de som likte det de hørte om å kjøpe av CDene som var lagt ut for salg etter konserten. For, som han sa, hvis man kjøper en CD så går pengene rett til musikerne, mens hvis man streamer så havner pengene helt andre steder. Trist, siden jeg var en av de eneste som oppsøkte salgsbodene etter konserten.
For 9 måneder siden reiste vi til London ens ærend for å oppleve Lorreena McKennitt i Royal Albert Hall. I det som i ettertid skulle vise seg å være hennes avskjedskonsert. I 1999 drev hun sitt eget plateselskap, hadde 6 ansatte og solgte sin egen musikk via
https://loreenamckennitt.com
Nå har utviklingen tatt livet av enda en artist. Til å grine av.