Pink_Panther skrev:
novgarod skrev:
Hvor mange er det ikke som "virkelig" ønsker seg en hund, for så å finne ut at det ikke ble som de hadde forestillt seg, og siden få den omplasert eller avlivet? En mulighet du ikke har med et barn. At noen "virkelig" ønsker seg noe, gjør det verken til en menneskerett, eller gir noen garantier om deres skikkethet.
Barnet først, ønsker og begjær må vike... Det mener nå i hvertfall jeg.
Det er bedre at de som virkelig ønsker seg et barn får det enn at en tilfeldigvis får det.
Det jeg vil frem til er at om noen ønsker seg noe er ikke det noen garanti for at de siden vil ta hånd om det. Derfor mener jeg at barnes beste må være førsteprioritet, og ikke den voksnes ønske om et barn.
Hvor vidt noen som "tilfeldig" får et barn er skikket eller ikke, er det pent lite vi kan få gjort noe med, men når vi går inn i prosessen og med viten og vilje setter et barn til verden, ja da mener jeg det hviler et stort ansvar på "oss" som legger til rette for det.
Om kunstig befruktning er værre eller bedre enn å gi medesiner til noen som er syke, mener jeg er uvesentlig i en slik sammenheng. Det det hele handler om, er om vi har rett til å plasere et barn inn i en kunstig situasjon der barnet potensielt kan stå i fare for å ikke få et liv i tråd med hva det som menneske har rett på. Våre intensjoner teller detsverre så lite, når utfallet ikke blir det tiltenkte.
Slik jeg ser det burde vi heller konsentrere oss om å ta vare på de barna som selv ikke har valgt å komme til verden, men som tross allt likevel lever.
At jeg ønsker meg selv en sønn, gir meg ingen rett til å få det. Like lite som at et ønske om et stort hus skulle gi meg noen rett på det heller.
Et ufødt barn kan aldri uttale seg om sin vilje eller samtykke i å bli født, men vil likevel måtte leve det liv det blir tildelt. Hvilken rett har vi så til å tvinge naturen til å frembringe et barn som ikke naturen selv ville gitt oss?
