Slike kommentaren, hvor det påstås «masse tull» uten å belegge påstanden, øker trådens omfang. Vær saklig.
|
Målkurve som prokrustesseng?
- Trådstarter svart-hvitt
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
- Status
Godt poeng. Som forklarer hvorfor Olson tok en variabel ut av likningen, noe også Hidley gjorde etter å ha bygd/designet over 400-500 rom.
Hva angår Olson, fikk han bygd fasiliteter hos RCA i 1942 som inkluderte verdens største ekkofrie rom, et ideelt lytterom og et reflektivt rom. Jeg kjenner dessverre ikke til egenskapene til de to sistnevnte, men at han la så mye ressurser inn i å styre og forstå romvariabelen, synes jeg er interessant. Bare det å kunne gå fra ekkofritt, til ideelt til reflektivt rom på minutter eller tilbringe hele dagen i ett av dem, for så å skifte til nytt rom dagen etter, må ha gitt innsikter som en kalkulator ikke gir oss.
Med tanke på at hvert eneste forsøk på å kaste lys over problemene konsekvent ignoreres av deg, eller spores over på noe heeelt annet så er det fryktelig uforskammet å skylde på noen som helst andre. Det er også derfor du mistenkes for å bare gjøre dette for å bruke av folks tid.
Er ikke dette 100% subjektivt? Sjøl har mine preferanser for bass endret seg over tiden og nå liker jeg ikke (for) mye bass. Mens enkelte andre aldri kan få nok av det...
I tillegg er variasjon i mengden av bass enorm fra produksjon til produksjon. Bassfattige produksjoner kan låte helt supert.Sist redigert:
Du beskriver et veldig viktig poeng, nemlig at individuelle preferanser er i drift. Men når man summerer opp preferansene til 100 millioner mennesker over hele verden, er preferansene sannsynligvis mer stabile for hele gruppen som helhet enn dine preferanser. Samtidig er det grunn til å tro at preferansene til hele gruppen også drifter, men sannsynligvis mindre og langsommere enn individuelle preferanser…
Slikt må lydprodusentene ha i bakhodet, og nettopp derfor bruker Katz det han kaller klokkekurven:
Newell skriver om samme tema i boken Recording Studio Design (2017) følgende:
«Nevertheless, work carried out by Genelec and JBL on a very wide range of listening conditions, from hotel alarm-clock radios to ghetto-blasters, from motor vehicles to discothèques, from Scottish castles to tropical wooden huts, from home theatre systems to headphones; the average of all the responses was FLAT! This, perhaps surprising result suggests that control rooms in studios which are recording music for all reproduction circumstances should have flat responses if they are to be fair to all reproduction conditions. In practice, listeners then receive the responses according to the circumstances under which they are listening, and not a response which has been biased towards any specific listening conditions which may prejudice the enjoy- ment of music under different circumstances. A flat response is the fairest and the most representative response for a control room to exhibit».
En flat romkurve er med andre ord et forsøk på å treffe et bredest mulig utvalg av preferanser (klokkekurven demonstrerer også at man vil bomme på manges preferanser, men man minimerer bommertene), og samtidig er en flat romkurve et forsøk på å treffe et bredest mulig utvalg av lyttesituasjoner (fra hodetelefoner til bil og all verdens stuer og fellesrom i Asia, Amerika, Afrika og Europa mv.).
(I tillegg kommer at en flat romkurve er praktisk når lydmateriale utveksles mellom profesjonelle lydprodusenter slik at tonal balanse er mest mulig lik på tvers av produksjonsrommene).
Synes dette oppsummerer problemstillingen på en ganske presis måte.
Og uten en presis problemstilling kan man heller ikke formulere presise påstander eller svar.
I kontekst av dette blir for eksempel den hypotetiske klokkekurven til Katz meningsløs siden vi i praksis ikke klarer å operasjonalisere den:
nullpunktet er ukjent, altså hva "accurate/natural/neutral/well balanced" betyr i et lytterom. Nullpunktet er ukjent siden et virrvarr av faktorer som henger tett sammen med psykoakustikken påvirker hva ørene våre (som også er veldig forskjellige) hører i forskjellige lytterom.
Konseptet "flat respons" er heller ikke veldefinert uten at vi presiserer "on-axis anekoisk, på avstand x", som da sier lite om responsen eller lydkvaliteten i et rom. Jf. tidligere post fra mitt lille hobbyprosjekt.Sist redigert:
Ja, det er et godt poeng. Hensikten er naturligvis å sjekke om materialet låter som ventet i ulike avspillingssituasjoner.@svart-hvitt – Men du snakker jo som om studiofolkene forholder seg til kun ett system. De sjekker jo mot ulike systemer og oppsett:
Vis vedlegget 932171
4-Step Mix Check and Reference - Get Your Mixes to Translate
Make sure your tracks are fit for purpose and sound great on different systems with a mix check and referencing. Learn about mix translation.
www.renegadeproducer.com
Det er en form for gjettverk hvor man kan spare tid (og penger) hvis man reduserer gjettverket så mye som mulig, dvs. at materialet høres godt ut uten for mye frem og tilbake fra lydproduksjon til hodetelefoner, i bil osv. Mange lydfolk mener det er viktig å ha en best mulig referanse for å treffe best mulig med slike gjetninger, og det er her design av lytterom kommer inn - det vil si om man treffer best i et svært dempet rom (ytterpunktet er non-environment room) eller et mer reflektivt rom (noen produsenter lager et miljø som minner om en gjennomsnittlig stue).Pparafinoksen
Gjest
[@svart-hvitt – Beklager at jeg slettet innlegget mitt mens du skrev – jeg bare fant ut at jeg orker ikke mer ]
Det som hadde vært morsomt var å få vite hva som skulle til for at du ble mindre sikker på at akkurat din tolkning av tingene var den eneste riktige. Det er klart det virker som at folk "henger seg opp i ting" hvis du tror det er umulig at du kan ta feil. Som @Snickers-is er inne på så er det noen i denne tråden som bruker ganske mye tid og krefter på å diskutere viktige problemstillinger i det du tar opp, men når det enten blir ignorert eller avfeid med et eller annet som ikke har så mye med saken å gjøre, så skaper du frustrasjon hos de som deltar i tråden din.
Jeg mener fortsatt at mange av problemstillingene du tar opp er interessante og går i alle fall delvis inn på temaer som jeg har høy kompetanse på. Men når jeg stiller spørsmål ved argumentene eller resonnementene dine, så blir det stort sett ignorert. Da er det ikke så morsomt å diskutere, uavhengig av hvor morsomt temaet eller innfallsvinkelen er.
Jeg delte denne tidligere og den er fortsatt proppfull av gode råd:
Hovedlærdommen er disse fire punktene, som til sammen er noe av det vanskeligste og viktigste en kan gjøre når diskusjonen begynner å få temperatur:
How to Argue With Kindness and Care: 4 Rules from Philosopher Daniel Dennett
In his book Intuition Pumps and Other Tools for Thinking, Dennett summarizes the central rhetorical principle of charity.www.openculture.com
- Attempt to re-express your target’s position so clearly, vividly and fairly that your target says: “Thanks, I wish I’d thought of putting it that way.”
- List any points of agreement (especially if they are not matters of general or widespread agreement).
- Mention anything you have learned from your target.
- Only then are you permitted to say so much as a word of rebuttal or criticism.
Et av problemene er at du tenker alle forstår og leser studier og annet likt som deg, og at det er helt åpenbart at det er eneste måten å lese det på. Når jeg leser denne så står det at han tenker korrekt/presis og NATURLIG gjengivelse er det lureste (merk at det ikke står nøytral). Jeg er selvsagt helt enig.
Og så kommer du drassende med flat in-room kurve, og da tenker jeg at en slik kurve vil helt åpenbart havne under "thin and/or bright" i denne kurven (mens du sikkert tenker den havner dønn midt på, fordi du ikke forstår hvordan lyd i rom fungerer).
Dermed er Katz rykende uenig med deg slik jeg ser det, likevel tar du hans tanker til inntekt for ditt synspunkt.
Det er også hele tiden verdt å merke seg kontekst (noe du er notorisk upresis på). Denne grafen handler om hvordan ET OPPTAK skal være balansert. Ikke et kontrollrom. Ikke et lytterom.
1. Ekstremt mange av de som produserer musikken har ikke den fjerneste anelse om hva som står i lydstandardene og kunne ikke brydd seg mindre.At tråden har blitt så lang skyldes ikke minst påstander om at lydstandarder ikke følges av dem som produserer musikken til at lyd ikke kan høres bra ut med flat kurve og trenger løft i bassen fra rommet. Så har jeg lagt frem standardene og forsøkt å vise hvorfor og hvordan standardene har kommet i stand. Olson har vært nevnt (han brukte anekoisk kammer, et ideelt lytterom og et reflektivt rom i forskningen sin og var tidlig ute med å lage en høyttaler som tilfredsstiller dagens standard). Hidley, som har vært helt sentral i design og filosofi bak mange av verdens mest kjente produksjonsrom, er nevnt. Han står bak begrepet «bass trap», som jeg tipper mange på HFS bruker i dag. Newell er nevnt som en aktiv konsulent innenfor design av rom, og en som argumenterer for Hidleys non-environment room. Sammen med Holland (professor fra Southampton) og Hidley argumenterer han for at rommet bidrar med støy til det opprinnelige signalet.
Jeg tar min del av skylden for at engasjement av og til tipper over i irritasjon, men når jeg møtes med påstander om at standardene er «tull» og at det jeg skriver om flat romkurve i produksjonen er «fantasi», så har kanskje tråden en misjon likevel? Olson, Hidley, Everest, Davis og Newell har ikke vært nevnt så ofte på HFS at det ikke er plass til å rydde rom for en diskusjon av hva de la i begreper som ideell lyd, nøytral og farging? Jeg føler at jeg har lært en del av å lese om de nevnte ingeniørene, men om jeg har klart å videreformidle dette, er en annen sak
2. Lyd høres sjelden bra ut med flat kurve, og trenger løft i bassen fra rommet så lenge ikke rommet er anekoisk (noe det i 99,99% av tilfellene ikke er hverken i studio eller lytterom)
3a."var tidlig ute med å lage en høyttaler som tilfredsstiller dagens standard" - det finnes strengt tatt ingen standard i den forstand at det er noe som majoriteten følger og forholder seg til
3b."var tidlig ute med å lage en høyttaler som tilfredsstiller dagens standard" - det eneste vi vet er on-axis respons, så vi har ikke den fjerneste anelse om hvordan den høyttaleren låt.
4. flat romkurve i produksjon er ikke fantasi, men det er veldig vanlig å ikke ha det, og det er trolig enda vanligere å ikke bry seg så veldig, ref det faktum at en av verdens mest brukte monitorer er NS10. Og de fleste studioer er ikke anekoiske, så hvis de har flat romkurve så har de ikke naturlig lyd.
Oppsummert: Masse tull og tøys.Er ikke helt fremmed for at frustrasjonen i tråden skylles denne effekten (Wiki):
The Dunning–Kruger effect is defined as the tendency of people with low ability in a specific area to give overly positive assessments of this ability.[3][4][5] This is often seen as a cognitive bias, i.e. as a systematic tendency to engage in erroneous forms of thinking and judging.
Dunning-Kruger-effekten – Store norske leksikon
Dunning-Kruger effekten beskriver det at folk med lite kunnskap/lave ferdigheter på et område vurderer seg selv urealistisk positivt. Dette er en form for kognitiv skjevhet (bias i tenkning) som oppstår fordi lite kunnskap/lave ferdigheter ledsages av en sviktende selvvurdering som gjør at folk...
snl.no
Dunning-Kruger-effekten – Store norske leksikon
Dunning-Kruger effekten beskriver det at folk med lite kunnskap/lave ferdigheter på et område vurderer seg selv urealistisk positivt. Dette er en form for kognitiv skjevhet (bias i tenkning) som oppstår fordi lite kunnskap/lave ferdigheter ledsages av en sviktende selvvurdering som gjør at folk...
snl.no
Busted!
The Dunning-Kruger Effect Is Probably Not Real
I want the Dunning-Kruger effect to be real. First described in a seminal 1999 paper by David Dunning and Justin Kruger, this effect has been the darling of journalists who want to explain why dumb people don’t know they’re dumb. There’s even video of a fantastic pastiche of Turandot’s famous...www.mcgill.caLlarsmartin
Gjest
Har du klang i bassen er det noe alvorlig feil, du må senke frekvensen.
Alle vanlige små rom har klang i bassen. Eller decay da, som er det mer korrekte ordet. Noen har mer flaks enn andre her avhengig av konstruksjon og materialer i rommet. Og hvor lenge de stående bølgene henger.Llarsmartin
Gjest
Rommoder? Jeg har sjeldent diskutert klangen i bassen hos noen.
Sitter riktig nå, etterklang sa jeg. Det blir det stammer som stående bølger. Snakker nå om ting i tidsdomenet.
Der er det mange som sliter.
Du veit jeg har ikke et dødt rom, men riktig behandlet for å få ned " etterklangen" hele veien.
Skal jeg senke frekvensen? Aldri verden om jeg skal, eller trenger.
Men det var vel ikke meg du siktet til?
Tror du veit att det har jeg god grep om.Sist redigert:
Om du ser på vannfall kurven i rew hos deg, så er Z-aksen decay
Clickbait-overskrift. Effekten er i høyeste grad reell, noe forfatteren av den artikkelen også tildels konkluderer med, men den blir tidvis utvidet til å ha en betydning den ikke var ment å ha. I utgangspunktet var den ment å mane til ydmykhet og være en oppfordring om å ikke ta det for gitt at man har forstått alt man ser. Det er sånn jeg oppfatter referansen til effekten i denne tråden også.Busted!
The Dunning-Kruger Effect Is Probably Not Real
I want the Dunning-Kruger effect to be real. First described in a seminal 1999 paper by David Dunning and Justin Kruger, this effect has been the darling of journalists who want to explain why dumb people don’t know they’re dumb. There’s even video of a fantastic pastiche of Turandot’s famous...www.mcgill.ca
Ok, men vi har allerede et ord for ydmykhet, nemlig ydmykhet - en av de sju dydene.
"Dunning-Kruger-effekten" er ikke et forslag til et nytt ord for ydmykhet.
OLSONS DYNAMIC SPECTRUM EQUALIZER OG DYNAGROOVE
I 1964 beskrev Olson RCAs nysatsing RCA Victor Dynagroove System slik:
«The RCA Victor DYNAOROOVE system is a planned evolution of improvements in all aspects and elements of sound recording by means of disk records. The main objective has been to provide a distinct improvement in performance from a new cohesive and integrated system. The purpose of this paper is to describe the complete system, from the artist's conception of the music to the reproduction of the sound as perceived by the listener in the home».
For folk på HFS forbindes nok Dynagroove med en del plateutgivelser fra 1960-tallet. Nyvinningen tok sikte på å forbedre avspillingen av vinyl og lanserte løsninger knyttet til datidens teknologi for plateavspilling. Et aspekt ved Dynagroove som ikke har fått like mye oppmerksomhet, er Olsons Dynamic Spectrum Equalizer.
«The dynamic spectrum equalizer was designed to provide a dynamic alteration of the projection qualities of sound so that under conditions of playback, which differ from those in which the music was performed, the best perception of the qualities of the original performance would be obtained. The unit used in the DYNAGROOVE project is shown in Fig. 25».
DSE var altså en gedigen EQ-boks som gjør det en liten datamaskin med programvare gjør i dag. Olsons EQ var - så vidt jeg vet - enestående i sin tid og lå dermed langt foran utviklingen. Den tok bl.a. hensyn til rombidraget i bassen og kompenserte for dette gjennom EQ. Utfordringen til Olson, var at ikke alle husholdninger kunne ha en egen Dynamic Spectrum Equalizer hjemme, så EQ-prosessen måtte tilføres vinylplaten ut fra antakelser om gjennomsnittshjemmets avspillingsforhold. Hva gikk denne DSE-prosessen ut på?
«To summarize, there are six characteristics that must be considered in the reproduction of sound in a room in the home: the peak level of sound reproduction in the home, the ambient noise level in a room in a home, the spectrum of the ambient noise, the loudness vs loudness level, the response frequency characteristic of the ear, and the reverberation characteristic of the average room in a home».
Til tross for at EQ-prosessen besto av seks faktorer, var det særlig to faktorer som bestemte utfallet av EQ-kurven som ble brukt i mastringen av Dynagroove-LPer:
«The main equalizations are due to a drop in the level of about 20 db, which can be deduced from Fig. 18, and the 20 increased low-frequency response from the acoustics of the room of Fig. 20. This process leads to a first approximation of the equalization».
Da Olson skrev om «drop in the level of about 20 db», påpekte han det faktum at folk spiller lavere hjemme enn når musikken spilles live i konserthallen. Toppene i lydnivå i konserthallen er i snitt 20 dB høyere enn når folk spiller musikk hjemme, hevdet Olson.
«The main reason why the average listener prefers a lower level of sound reproduction in the home as contrasted to the sound level in the concert hall is that the tolerable peak sound level in a small room is lower than the tolerable peak sound level in a large hall. The shorter mean free path and resultant faster growth and decay of sound in a small room appears to lead to a lower tolerable peak level in the small room. Subjective tests have indicated that the same results are obtained regardless of whether the sound program is live or reproduced», skrev Olson.
Han koplet det lavere lydnivået i hjemmet sammen med funn fra bl.a. Fletcher og Munson på 1930-tallet, som viste at folk må ha mer energi i bassen for å oppfatte lyden som like høy som høyere frekvenser.
I tillegg kommer rombidraget til lavere frekvenser, som han beregnet slik i en normal stue:
I sum ga de seks faktorene nevnt ovenfor - hvorav det lavere lydnivået i hjemme og rombidraget i lavere frekvenser teller mest - følgende dynamiske EQ-profiler:
Vi ser at EQ-profilene, som ble brukt til å manipulere det originale programmaterialet på master-tapen før det ble kuttet til vinylmaster, fikk en heving i bassen og diskanten under rolige partier. Under partier med høyere lyd, ble bassen redusert. Dette var EQ med støtte i forskningen fra bl.a. Fletcher og Munson, og i tillegg kom fem andre faktorer hvorav rombidraget bidro med mest av de fem gjenværende faktorene.
Olson var kanskje verdens mest ressursfulle forsker innenfor lyd i etterkrigstiden. Han fikk bygd det som var verdens største anekoiske kammer i 1942, og fasilitetene hos RCA inneholdt også et ideelt lytterom samt et rom med refleksjoner. Han gjennomførte lytteforsøk med tusen testpersoner for å bevise at folk flest foretrakk avspilling med full båndbredde og implisitt en flat romkurve. Olson produserte for 70 år siden en høyttaler med bedre spesifikasjoner (tilfredsstiller kravene til en moderne referansehøyttalers frekvensrespons) enn mange av de høyttalerne som folk bruker i dag. Og hele veien var han opptatt av å ha kontroll over alle variablene; det vil si å holde rommets bidrag atskilt fra orkesterets eller høyttalerens bidrag til den lyden som folk hører. Gjennomgangen ovenfor av Olsons Dynamic Spectrum Equalizer viser at han tok med seg all denne innsikten inn i det som var historiens kanskje første dynamiske EQ-algoritme for å øke likheten mellom det som ble hørt under opptak og det som avspilles i hjemmet.
Olsons DSE er også en dokumentasjon av at Olson brukte rombidraget for å utføre EQ på de platene som RCA produserte på 1960-tallet under merkenavnet Dynagroove. Bassen ble redusert for å kompensere for effekten av det senere rombidraget under avspilling i et vanlig hjem. Men Olsons DSE-EQ måtte kuttes inn i vinylmasteren. I dag kan folk gjøre tilsvarende hjemme. I profesjonelle miljøer - hvor man har bedre kontroll på de seks variablene - er det spesielt rombidragsfaktoren som er relevant. Og nettopp derfor ser vi at profesjonelle bruker akustisk EQ (dvs. akustiske tiltak) i kombinasjon med analog eller digital EQ for å oppnå en flat romkurve - basert på samme innsikter som Olson kom til i perioden fra ca. 1940 til 1960.Sist redigert:
"Olson produserte for 70 år siden en høyttaler med bedre spesifikasjoner(..)"
Det vet vi fortsatt ingenting om, den eneste informasjonen vi har er on-axis respons.
" Han gjennomførte lytteforsøk med tusen testpersoner for å bevise at folk flest foretrakk avspilling med full båndbredde og implisitt en flat romkurve"
Snodig, alt du siterer i innlegget impliserer det stikk motsatte. ref både Fletcher/Munson og naturlig rombidrag.
"Og nettopp derfor ser vi at profesjonelle bruker akustisk EQ (dvs. akustiske tiltak) i kombinasjon med analog eller digital EQ for å oppnå en flat romkurve"
Jeg har spurt om dette i en gruppe for norske profesjonelle lydteknikere siden du maser så fælt. Hittil har ingen sagt at flat kurve hverken er riktig eller det de benytter. Tvert i mot.
Uansett hva du leser så tolker du det til å bety fasiten du allerede har i hodet? Hva er vitsen med å lese da?
Du skrev: «Det vet vi fortsatt ingenting om, den eneste informasjonen vi har er on-axis respons.»
«The loudspeaker mechanism used in the reference sound reproducing system is the RCA LC1A mounted in the RCA I,S1 lA cabinet. The design of the cabinet had the objective of reducing the deleterious effects of diffraction. The response frequency characteristic of the loudspeaker is shown in Fig. 40. Another important loudspeaker characteristic in stereophonic sound reproduction is the directivity pattern, which should .be independent of the frequency over the listening area in order to provide faithful auditory perspective. The directivity characteristics of the LC1A for four frequencies are shown in Fig. 41. Over a total angle of 90°, which covers more than the listening area, there is no significant frequency discrimination due to the directivity characteristic».
Du skrev: «Snodig, alt du siterer i innlegget impliserer det stikk motsatte. ref både Fletcher/Munson og naturlig rombidrag.»
Rombidraget var en av de seks faktorene som inngikk i DSE, noe som er klart i teksten jeg klippet ut. Romfaktoren er en av de to viktigste faktorene i DSE-algoritmen, ifølge Olson.
Du skrev: «Jeg har spurt om dette i en gruppe for norske profesjonelle lydteknikere siden du maser så fælt. Hittil har ingen sagt at flat kurve hverken er riktig eller det de benytter. Tvert i mot».
Det er ulike praksis, men leser du lærebøker og fagartikler - samt ser på standarder og beste praksis av disse standardene - så er flat romkurve normen. Du må huske på at profesjonelle fokuserer på å få jobben gjort, mens nytelse er noe annet. Meld deg inn i AES og les litt faglitteratur.
Forskjell på teori og praksis der altså. Foreslår at du gjør noe annet enn å lese lærebøker og fagartikler en dag. At jeg er uenig med deg betyr ikke at jeg ikke har lest faglitteratur.
Har lest innlegget ditt tre ganger, men finner fortsatt ingenting i innlegget som impliserer at folk bør ha flat kurve hjemme når de spiller av vanlige plater. Nesten alle høyttalere er noenlunde flate anekoiske, og nesten ingen har aktiv EQ hjemme som drar høyttalerne ned flatt i rommet, så omtrent alle vil dermed få rombidraget tilført. Det vil dermed være veldig lite hensiktsmessig å mikse plater uten å ta høyde for dette. Olson har såvidt jeg kan skjønne så langt i tråden ikke sagt noe som helst som skulle antyde noe annet.
Noen ganger er det greit å putte inn litt fakta, som for eksempel dette:
Men nå må vi jo ikke helt glemme at dette ikke er forskning. Olson jobbet for RCA og representerte derfor disse produktene på vegne av sin arbeidsgiver. Hans presentasjoner var i stor grad markedsføring han gjorde for RCA.
Og for å drive spikeren litt lenger ned i kistetreet så kan det jo være greit å få med at LC1A ikke er en høyttaler. Det er derimot en stor coaxialdriver:
Olsons arbeid med LC1A bestod i å lage kasser til disse og argumentere for at det var dette ekte entusiaster burde kjøpe å ha i hjemmet. Under "Tanglewood Demonstrations" i 1947 benyttet de 8 av disse på rekke foran scenen, og demonstrerte musikk fra orkesteret og senere fra høyttalerne. De ville vise hvor likt det låt et ekte orkester, og etter datidens standard viste det seg at journalistene lot seg imponere.
Denne driveren var litt spesiell med det at det var en coaxialdriver. Den hadde dermed langt bedre gjengivelse i toppen enn de fleste sammenliknbare konstruksjoner.
LC-1A fantes i minst to versjoner. Den ene er oppgradert og ser slik ut:
Den andre er den vi ser på bildet over.
Her er frekvensresponsen til den versjonen Olson benyttet under sitt markedsføringsstunt i 1947:
Under Tanglewood-demonstrasjonen ble det benyttet en opptaker, og videre en rekke rørforsterkere. Disse hadde på ingen måte jevn frekvensrespons, spesielt ikke opptakeren. Noen samlet kurve for å vise den samlede systemresponsen kjenner jeg ikke til at finnes, og jeg har en mistanke om at det ikke var direkte enkelt å produsere en slik all den tid man manglet i stor grad referansekilder som vi i dag har langt bedre tilgang på, og man hadde ikke mulighet til å behandle kurvene aritmetisk på en datamaskin.
Avslutningsvis vil jeg påpeke at presisjonen i dette utstyret var så mangelfull at det ikke gir mening å diskutere dette som grunnlag for trender i frekvensrespons og preferanser knyttet til dette. Slikt utstyr har så mye betoning at å få dette til å låte minst mulig betont er en langt større og viktigere oppgave enn å bry seg med 1dB tilt i kurven. En slik smoothet kurve skjuler minst dobbelt så store avvik og i tillegg skjer det veldig store ting i tidsdomenet som også er svært hørbare.
Jeg er helt sikker på at alle har forstått dette for lenge siden, men la oss for all del legge den ballen død en gang for alle. Dette var ikke presisjonsutstyr. Her er det store fundamentale avvik som slår ut på nær 6dB selv på svært glattede kurver, og som i realiteten har vært mer enn 12dB. Høyttalere av denne typen er usalgbare både til hjemmebruk og til studio i dag.
Olson brukte figuren nedenfor for å lage et EQ-filter i DSE for å kompensere for rombidraget.
Et slikt filter vil få en invers form av det du ser nedenfor, og dette filteret vil være en konstant - mens Fletcher-Munson-filteret vil være dynamisk med endring i SPL.
Ta en titt på DSE-filteret når du går fra 85 til 100 dB, og hold øyet på 100 Hz. Da ser du at bassens nivå endrer seg en del mer enn Fletcher-Munson-filteret isolert sett tilsier. I tillegg kommer at Fletcher-Munson alene ikke tilsier reduksjon i bassen på realistiske SPL-nivåer (100dB), slik DSE ved 100 dB tilsier. Og husk at 100 dB i dette tilfellet er peak: «Peak level in these considerations is used to designate a level such that 95% of the program lies below it».
@Snickers-is skrev: «Men nå må vi jo ikke helt glemme at dette ikke er forskning. Olson jobbet for RCA og representerte derfor disse produktene på vegne av sin arbeidsgiver».
Bakgrunn: http://www.nasonline.org/publications/biographical-memoirs/memoir-pdfs/olson-harry.pdf
Du skrev (mine uthevinger): «Under Tanglewood-demonstrasjonen ble det benyttet en opptaker, og videre en rekke rørforsterkere. Disse hadde på ingen måte jevn frekvensrespons, spesielt ikke opptakeren. Noen samlet kurve for å vise den samlede systemresponsen kjenner jeg ikke til at finnes, og jeg har en mistanke om at det ikke var direkte enkelt å produsere en slik all den tid man manglet i stor grad referansekilder som vi i dag har langt bedre tilgang på, og man hadde ikke mulighet til å behandle kurvene aritmetisk på en datamaskin.
Avslutningsvis vil jeg påpeke at presisjonen i dette utstyret var så mangelfull at det ikke gir mening å diskutere dette…»
Nedenfor ser du Olsons dokumentasjon av samlet frekvensrespons i opptaks- og avspillingssystemene som ble brukt i forsøket.
Det brukes flat kurve i standarder for kritisk lytting i kringkasting og for musikk, kinoer (avrulling i diskanten ved store avstander), i lærebøker fra AES og noen av verdens dyreste studioer har flat romkurve som ideal. En rekke fagartikler omtaler også flate romkurver.
Dette er fakta.
Man kan lukke øynene for disse fakta, eller man kan forsøke å forstå hvorfor en flat romkurve ble og er et ideal for kritisk lytting.
Hvis du hadde tatt innvendingene fra trådens besøkende på alvor, hadde du risikert å forstå mye mer om fakta, standarder, flate romkurver, idealer og kritisk lytting. Når du nå anklager @SigbergAudio for å ikke lese fag (!) og svarer dønn sirkulært på @Snickers-is sin grundige kritikk av forsøket ditt på å finne noe belegg for flat bass hos Olson, er det ikke så mye håp om dialog.Sist redigert:Pparafinoksen
Gjest
Du kan vel få litt mer kjøtt på beinet enn det? Eller passet det ikke inn med fremstillingen din? Litt mer om Olsons bakgrunn, jf. det @Snickers-is nevnte om Olsons bindinger til RCA (mine uthevinger):
Harry Olson, a pioneer in musical sound reproduction, received his B.E. degree from the University of Iowa in 1924. He continued his graduate studies at Iowa, taking a masters in 1925 and a Ph.D. in atomic physics in 1928. Olson joined RCA in 1928, immediately tackling the problem of poor quality sound in the new "talking pictures." In 1935, Olson was placed in charge of RCA's Camden acoustic laboratory, where he went on to develop the electronic synthesizer with Herbert Belar. He moved his work to the newly opened RCA Laboratories in Princeton, NJ in 1941.
The interview covers Olson's groundbreaking work in acoustic research over nearly forty years with RCA.
Oral-History:Harry F. Olson
ethw.org
(Den nettsiden har forresten et interessant intervju med Olson.)- Status
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…