- eller hvorfor Harry Pearson hadde rett
Kammermusikk festival i Stavanger forrige uke. På programmet onsdag kveld i Stavanger Domkirke, Klaverkvintett op.44 av Robert Schumann. Jeg sitter på 2. rad ved midtgangen, ca. 5 m fra musikerne som sitter på et ca. 0.5 m høyt podium. Der er betydelig lenger til tak og vegger, så der er nok mye direktelyd der jeg sitter.
Min første reaksjon er hvor ble diskanten av? Selv såpass nær er der merkbart mindre diskant enn i de aller fleste hifi anlegg jeg har hørt. Åpenbart også at lyden (selvfølgelig?) på mange måter er bedre enn hifi lyd (egentlig på alle måter, og det med stor margin);
- Klangen er mye rikere, men homogen. Mer energi i de lavere frekvenser, mer kropp og fylde. Flygelet gjengis kanskje mer i tråd med hifi opplevelsen, likeså solo cello på søndag kveld, enn de 4 strykerne som gruppe.
- Mer dynamikk. Det er virkelig høyt når det spilles ff (eller fff?), eller bånn gass for å si det på en annen måte. Men det er bare deilig høyt, ingen antydning til ubehag slik det altfor ofte er på hifi anlegg. Tør ikke si hvor høyt, men basert på min erfaring med bruk av lydtrykksmåler hjemme, og at jo renere lyden er jo høyere kan en spille uten ubehag, tipper jeg et godt stykke over 90 dB (over 100 i peakene?). Og når det spilles helt, helt svakt, er det deilig lett å høre alt og følge musikken. Ingen trang til å skru opp lyden melder seg.
Legger også merke til at der er mindre av det som mange av hifi folket setter så stor pris på; pin-point imaging og inner detail. Joda, man hører hvor musikerne sitter (i tillegg ser man dem også), men det er noe mer diffust enn i en god del hifi gjengivelser.
Detaljer hører jeg også, akkurat passe nok faktisk, og har definitivt ikke følelsen av å gå glipp av noe, men ikke med denne forstørrelsesglass effekten som en ofte får med hifi. Hørte for eksempel ikke at notebladene ble snudd mens det ble spilt, men det kunne høres når det ble gjort i stillheten mellom satsene.
Disse observasjonene ble bekreftet søndag kveld (i nesten samme lytteposisjon) med Brahms klaver kvintett, op.34. Og kanskje i enda sterkere grad.
Op.44 hadde jeg ikke hørt før, men i domkirken fremstod det som et mesterverk. Det hjalp nok med en meget god framføring. Et par dager senere skaffes verket på CD i en EMI live innspilling med Martha Argerich på piano. Og på anlegget får man god imaging og en ren og pen lyd, men med mye lysere klangbalanse, og ikke noe i nærheten av så engasjerende som i domkirken - ikke Argerich et.al. sin feil, framføringen er etter mine (amatør) ører (og Gramophone Guide) helt på høyden, men jeg lurer på hva EMI ingeniørene hørte. Finner fram litt mer strykekvartett musikk, men selv om der er variasjoner i lyden på de forskjellige innspillingene, har alle en lysere klangbalanse, og er mer like hverandre enn noen av dem er lyden i domkirken. Og dette forholdet endres ikke særlig med bruk av Stax hodetelefoner istedenfor lytting gjennom høyttalerne.
Harry Pearson startet tidsskriftet The Absolute Sound (TAS) med ideen at hifi komponenter måtte evalueres gjennom lytting, og man måtte ha en objektiv referanse for evalueringen (i motsetning til ens egen personlige smak som er høyst subjektiv min kommentar). Den beste referansen var lyden av akustiske instrumenter i vanlige rom. I tillegg måtte det etableres et presist, felles språk for å beskrive hva en lytter hørte. Og hvilke innspillinger som ble brukt i evalueringen måtte nødvendigvis også være av stor viktighet.
Hver gang jeg hører live akustisk musikk og jeg har vært mange ganger i domkirken for å nyte kammermusikk slår det meg hvor rett denne tilnærmingen til evaluering av lyd er. Man må gjerne like pinpoint imaging og inner detail ingenting galt i disse attributter, det er personlig smak som en ikke kan argumentere mot, men å prioritere dette på bekostning av klang og dynamikk er ikke high fidelity om referansen er lyden av op.44 i Stavanger domkirke. Der var det klang og dynamikk det handlet om.
Men ikke ta mitt ord for det, dra og hør noe kammermusikk live selv. Der er mye fantastisk musikk og formatet er meget velegnet til å kalibrere ørene.
mvh
PS. TAS hadde sin beste periode på '80 tallet, og særlig etter at HP mistet kontrollen og gikk av som redaktør har bladet "gått i dass". Har funnet TAS nr. 126 ( http://www.quad-hifi.co.uk/downloads/tas989.pdf ) fra tiden da HP enda var redaktør. Det gir kanskje et bedre inntrykk for hvordan bladet var (selv så sent som i 2000), enn dagens utgivelser. Sjekk f.eks. omtalen og diskusjonen av Quad 989.
Kammermusikk festival i Stavanger forrige uke. På programmet onsdag kveld i Stavanger Domkirke, Klaverkvintett op.44 av Robert Schumann. Jeg sitter på 2. rad ved midtgangen, ca. 5 m fra musikerne som sitter på et ca. 0.5 m høyt podium. Der er betydelig lenger til tak og vegger, så der er nok mye direktelyd der jeg sitter.
Min første reaksjon er hvor ble diskanten av? Selv såpass nær er der merkbart mindre diskant enn i de aller fleste hifi anlegg jeg har hørt. Åpenbart også at lyden (selvfølgelig?) på mange måter er bedre enn hifi lyd (egentlig på alle måter, og det med stor margin);
- Klangen er mye rikere, men homogen. Mer energi i de lavere frekvenser, mer kropp og fylde. Flygelet gjengis kanskje mer i tråd med hifi opplevelsen, likeså solo cello på søndag kveld, enn de 4 strykerne som gruppe.
- Mer dynamikk. Det er virkelig høyt når det spilles ff (eller fff?), eller bånn gass for å si det på en annen måte. Men det er bare deilig høyt, ingen antydning til ubehag slik det altfor ofte er på hifi anlegg. Tør ikke si hvor høyt, men basert på min erfaring med bruk av lydtrykksmåler hjemme, og at jo renere lyden er jo høyere kan en spille uten ubehag, tipper jeg et godt stykke over 90 dB (over 100 i peakene?). Og når det spilles helt, helt svakt, er det deilig lett å høre alt og følge musikken. Ingen trang til å skru opp lyden melder seg.
Legger også merke til at der er mindre av det som mange av hifi folket setter så stor pris på; pin-point imaging og inner detail. Joda, man hører hvor musikerne sitter (i tillegg ser man dem også), men det er noe mer diffust enn i en god del hifi gjengivelser.
Detaljer hører jeg også, akkurat passe nok faktisk, og har definitivt ikke følelsen av å gå glipp av noe, men ikke med denne forstørrelsesglass effekten som en ofte får med hifi. Hørte for eksempel ikke at notebladene ble snudd mens det ble spilt, men det kunne høres når det ble gjort i stillheten mellom satsene.
Disse observasjonene ble bekreftet søndag kveld (i nesten samme lytteposisjon) med Brahms klaver kvintett, op.34. Og kanskje i enda sterkere grad.
Op.44 hadde jeg ikke hørt før, men i domkirken fremstod det som et mesterverk. Det hjalp nok med en meget god framføring. Et par dager senere skaffes verket på CD i en EMI live innspilling med Martha Argerich på piano. Og på anlegget får man god imaging og en ren og pen lyd, men med mye lysere klangbalanse, og ikke noe i nærheten av så engasjerende som i domkirken - ikke Argerich et.al. sin feil, framføringen er etter mine (amatør) ører (og Gramophone Guide) helt på høyden, men jeg lurer på hva EMI ingeniørene hørte. Finner fram litt mer strykekvartett musikk, men selv om der er variasjoner i lyden på de forskjellige innspillingene, har alle en lysere klangbalanse, og er mer like hverandre enn noen av dem er lyden i domkirken. Og dette forholdet endres ikke særlig med bruk av Stax hodetelefoner istedenfor lytting gjennom høyttalerne.
Harry Pearson startet tidsskriftet The Absolute Sound (TAS) med ideen at hifi komponenter måtte evalueres gjennom lytting, og man måtte ha en objektiv referanse for evalueringen (i motsetning til ens egen personlige smak som er høyst subjektiv min kommentar). Den beste referansen var lyden av akustiske instrumenter i vanlige rom. I tillegg måtte det etableres et presist, felles språk for å beskrive hva en lytter hørte. Og hvilke innspillinger som ble brukt i evalueringen måtte nødvendigvis også være av stor viktighet.
Hver gang jeg hører live akustisk musikk og jeg har vært mange ganger i domkirken for å nyte kammermusikk slår det meg hvor rett denne tilnærmingen til evaluering av lyd er. Man må gjerne like pinpoint imaging og inner detail ingenting galt i disse attributter, det er personlig smak som en ikke kan argumentere mot, men å prioritere dette på bekostning av klang og dynamikk er ikke high fidelity om referansen er lyden av op.44 i Stavanger domkirke. Der var det klang og dynamikk det handlet om.
Men ikke ta mitt ord for det, dra og hør noe kammermusikk live selv. Der er mye fantastisk musikk og formatet er meget velegnet til å kalibrere ørene.
mvh
PS. TAS hadde sin beste periode på '80 tallet, og særlig etter at HP mistet kontrollen og gikk av som redaktør har bladet "gått i dass". Har funnet TAS nr. 126 ( http://www.quad-hifi.co.uk/downloads/tas989.pdf ) fra tiden da HP enda var redaktør. Det gir kanskje et bedre inntrykk for hvordan bladet var (selv så sent som i 2000), enn dagens utgivelser. Sjekk f.eks. omtalen og diskusjonen av Quad 989.