Lyden av "the absolute sound", Op. 44

ch

Hi-Fi freak
Ble medlem
05.05.2007
Innlegg
1.651
Antall liker
1.203
- eller hvorfor Harry Pearson hadde rett

Kammermusikk festival i Stavanger forrige uke. På programmet onsdag kveld i Stavanger Domkirke, Klaverkvintett op.44 av Robert Schumann. Jeg sitter på 2. rad ved midtgangen, ca. 5 m fra musikerne som sitter på et ca. 0.5 m høyt podium. Der er betydelig lenger til tak og vegger, så der er nok mye direktelyd der jeg sitter.

Min første reaksjon er – ”hvor ble diskanten av?” Selv såpass nær er der merkbart mindre diskant enn i de aller fleste hifi anlegg jeg har hørt. Åpenbart også at lyden (selvfølgelig?) på mange måter er bedre enn hifi lyd (egentlig på alle måter, og det med stor margin);
- Klangen er mye rikere, men homogen. Mer energi i de lavere frekvenser, mer kropp og fylde. Flygelet gjengis kanskje mer i tråd med hifi opplevelsen, likeså solo cello på søndag kveld, enn de 4 strykerne som gruppe.
- Mer dynamikk. Det er virkelig høyt når det spilles ff (eller fff?), eller bånn gass for å si det på en annen måte. Men det er bare deilig høyt, ingen antydning til ubehag slik det altfor ofte er på hifi anlegg. Tør ikke si hvor høyt, men basert på min erfaring med bruk av lydtrykksmåler hjemme, og at jo renere lyden er jo høyere kan en spille uten ubehag, tipper jeg et godt stykke over 90 dB (over 100 i peakene?). Og når det spilles helt, helt svakt, er det deilig lett å høre alt og følge musikken. Ingen trang til å skru opp lyden melder seg.

Legger også merke til at der er mindre av det som mange av hifi folket setter så stor pris på; ”pin-point imaging” og ”inner detail”. Joda, man hører hvor musikerne sitter (i tillegg ser man dem også), men det er noe mer diffust enn i en god del hifi gjengivelser.
Detaljer hører jeg også, akkurat passe nok faktisk, og har definitivt ikke følelsen av å gå glipp av noe, men ikke med denne forstørrelsesglass effekten som en ofte får med hifi. Hørte for eksempel ikke at notebladene ble snudd mens det ble spilt, men det kunne høres når det ble gjort i stillheten mellom satsene.

Disse observasjonene ble bekreftet søndag kveld (i nesten samme lytteposisjon) med Brahms klaver kvintett, op.34. Og kanskje i enda sterkere grad.

Op.44 hadde jeg ikke hørt før, men i domkirken fremstod det som et mesterverk. Det hjalp nok med en meget god framføring. Et par dager senere skaffes verket på CD i en EMI live innspilling med Martha Argerich på piano. Og på anlegget får man god imaging og en ren og pen lyd, men med mye lysere klangbalanse, og ikke noe i nærheten av så engasjerende som i domkirken - ikke Argerich et.al. sin feil, framføringen er etter mine (amatør) ører (og Gramophone Guide) helt på høyden, men jeg lurer på hva EMI ingeniørene hørte. Finner fram litt mer strykekvartett musikk, men selv om der er variasjoner i lyden på de forskjellige innspillingene, har alle en lysere klangbalanse, og er mer like hverandre enn noen av dem er lyden i domkirken. Og dette forholdet endres ikke særlig med bruk av Stax hodetelefoner istedenfor lytting gjennom høyttalerne.

Harry Pearson startet tidsskriftet ”The Absolute Sound” (TAS) med ideen at hifi komponenter måtte evalueres gjennom lytting, og man måtte ha en objektiv referanse for evalueringen (i motsetning til ens egen personlige smak som er høyst subjektiv – min kommentar). Den beste referansen var lyden av akustiske instrumenter i ”vanlige” rom. I tillegg måtte det etableres et presist, felles språk for å beskrive hva en lytter hørte. Og hvilke innspillinger som ble brukt i evalueringen måtte nødvendigvis også være av stor viktighet.

Hver gang jeg hører live akustisk musikk – og jeg har vært mange ganger i domkirken for å nyte kammermusikk – slår det meg hvor rett denne tilnærmingen til evaluering av lyd er. Man må gjerne like ”pinpoint imaging” og ”inner detail” – ingenting galt i disse attributter, det er personlig smak som en ikke kan argumentere mot, men å prioritere dette på bekostning av klang og dynamikk er ikke ”high fidelity” – om referansen er lyden av op.44 i Stavanger domkirke. Der var det klang og dynamikk det handlet om.

Men ikke ta mitt ord for det, dra og hør noe kammermusikk live selv. Der er mye fantastisk musikk og formatet er meget velegnet til å kalibrere ørene.

mvh

PS. TAS hadde sin beste periode på '80 tallet, og særlig etter at HP mistet kontrollen og gikk av som redaktør har bladet "gått i dass". Har funnet TAS nr. 126 ( http://www.quad-hifi.co.uk/downloads/tas989.pdf ) fra tiden da HP enda var redaktør. Det gir kanskje et bedre inntrykk for hvordan bladet var (selv så sent som i 2000), enn dagens utgivelser. Sjekk f.eks. omtalen og diskusjonen av Quad 989.
 
N

nb

Gjest
Klassiske opptak er vel også de det tuklest aller minst med når de blir gitt ut på plate og selve innspillingsteknikken kan være temmelig enkel målt i antall mikrofoner i alle fall, således er det muligens en musikkform hvor man faktisk kan bedrive denne øvelsen i en noenlunde meningsfull form.

En kompis av meg som er tekniker har fortalt meg at ved studiopptak av musikk er det svært vanlig å spille inn ett og ett instrument i mono, og eventuell plassering av de individuelle musikerne i lydbildet da følgelig sjelden har noe med hvordan det faktisk foregikk i studio å gjøre - de blir rattet hit eller dit i ettertid. Han synest det er ganske morsomt med anmeldelser hvor det sår noe ala "Ved bruk av komponent X kan man formelig høre hva som foregikk i studio".
 

Vidar P

Æresmedlem
Ble medlem
25.12.2003
Innlegg
16.745
Antall liker
271
Sted
Kristiansund
Torget vurderinger
2
Bra stykke skriverier ch! Og du har rett i at TAS var bra før de gikk rett i dass for endel år siden.

Videre har du imo helt rett i at mange hifisystemer er altfor "kunstige" ift virkeligheten, og at dette med søken etter pinpointing og "perspektiv" er en blindvei ift virkelighetens musikkopplevelse.
Dette med rytmisk og dynamisk uttrykk, korrekt reprodusert i tidsdomenet (pr&t), er mye av grunnen til at live musikk oppfattes som mer engasjerende og feiende flott tror jeg, og altfor mange hifisystemer gir en blek reproduksjon av disse aspektene ved musikk. Alt imo.

For å ta et eksempel; klangbalanse er en ting, men bare en eneste ting; den vil kunne variere live også, og varierer jo uansett fra plate til plate avhengig av spakeskyvelysten til ingenørene.. så hvor viktig er det egentlig?
Den er avhengig av lokaler etc, jeg tror noe av nøkkelen til å finne den virkelige live-lyd (eller energien og engasjementet fra en slik konsert du beskriver) ligger mye på andre steder enn mange folk leter.

Mvh Vidar P
 
K

KindOfBlue

Gjest
@ch

Fin rapport. Skrev senest i går i et PM her inne at det vi bedriver er jo illusjon, i den milde grad. For å gå videre med ditt eksempel - hammeren som setter en streng i vibrasjon på flygelet, buene over strykeinstrumentene, luften som tvinges gjennom munnstykket på et blåseinstruments -- ingen av disse mekaniske interaksjonene mellom instrument og luft foregår i mitt lytterom. Der gjengir man summen av lydinntrykkene, hvert øyeblikk, og forsøker å sende tilstrekkelig lydtrykk i min retning til at man klarer å gjenskape et inntrykk av hva som foregikk.

Det blir både bra og dårlig. Bra så lenge vi er med på illusjonen, dårlig om vi kjenner originalen. Komponist Daniel Harding sa at lyden du utsettes for i dirigentposisjon er ufattelig, i volum/fylde og detaljer -- og at å lytte til et anlegg blir merkelig i sammenligning. Men han skrur opp volumet så det holder.

Det kanskje mest avslørende når det gjelder hifi er hva som skjer når anlegget kommer opp i realistisk lydtrykk. Har man kun hørt på anlegg kan man komme til å tro at forvrengningen som oppstår i mange tilfeller er slik det skal låte - da kan det bli en sterk opplevelse å høre et orkester gå fra ppp til fff innenfor et halvsekund uten at det skjer annet enn at lyden blir rett!

Jeg dro med meg en engelsk venn på Shostakovitsj i Berwaldhallen i Stockholm. Han hadde aldri vært på en symfonikonsert før (likte ikke slik musikk, sa han). Da vi gikk derfra så han ut som om han hadde vært på berg-og-dalbane, og nå har han sesongkort. Så det er nok bra å komme seg ut av stua innimellom.

Det er Oslo kammermusikk- og jazzfestival nå (samtidig), og jeg har fått med meg en del - viktig å kalibrere ørene!
 

BigSwifty

Hi-Fi freak
Ble medlem
07.06.2004
Innlegg
3.621
Antall liker
3.733
interessant emne!

Flott med uforvrengt, akkustisk musikk, men det er stor forskjell på klangen der også! Var på kammermusikkfestivalen på søndag (en hel dag viet Beethoven!) og gikk i skytteltrafikk mellom kirken på Akershus og Slottskapellet. Og det låt utrolig forskjellig!

På akershus, med to meter tykke steinvegger, er det veldig livlig, men også altfor "skarp" klang. Satt på 3. rad, ca 3 m fra musikerne på den første konserten og det låt til tider forstyrrende "gjallende".

Flyttet til rad 7 på den andre og da låt det bedre.

Slottskapellet har fenomenal akustikk. Satt der på 10 rad og hørte Leipzig-kvartetten leke seg med den udødelige Raszumowsky nr 3.

Fabelaktig!

Men hvilke av disse er "the absolute sound"?

Dersom jeg hadde hørt en cd tatt opp på Akershus, hadde jeg satt pris på om teknikerne hadde dempet unotene i lokalet, slik at jeg kunne konsentrert meg om musikken.

På en cd fra slottskapellet ville jeg helst at teknikerne skal holde "fingrene fra fatet".

Og så har vi selvsagt all den elektriske musikken - hvem vet hvordan det låt i studio?

Jeg er derfor tilhenger av teknikk (både innspilling og avspillingsteknikk) som formidler en musikalsk opplevelse på en mest mulig engasjerende måte.

For meg, i mitt rom, er det store hornhøyttalere, rør i forforsterker og grenseløst kraftige slutt-trinn.

Men det er mange veier til mål...
 

Lydolf

Hi-Fi entusiast
Ble medlem
04.07.2008
Innlegg
216
Antall liker
141
Det er flere ting som gjør det vanskelig å sammenlikne en konsert med en tilsvarende hermetisert versjon.

Mikrofonplasseringen er i mange tilfelle mye tettere på musikerne enn tilhørerne sitter. Klangbildet på en konsert låter for tilhørerne ganske avrundet og betydelig mindre diskantrikt enn den hermetiserte versjonen som oftest gjør. Vokalister som synger inn i nærplasserte mikrofoner gir sibilanter (s-lyder) som fremstår som mye kraftigere enn de gjør for tilhørere i salen. Man bruker ofte et ess-cut filter for å dempe sibilantene i ettertid. Minner litt om tradisjonell tilberedning av ryper i Norge - stek den seig og kok den deretter mør igjen. Resultatet blir som kjent fort et stykke som smaker lever (men med en helt fantastisk saus).

Det kan gjøres bedre, svenske Opus 3 f.eks., posisjonerer sangeren et godt stykke unna mikrofonen og slipper unna både sterke sibilanter og behovet for drastisk reduksjon av s-lyder etterpå.

Noen ganger gjøres det riktignok opptak som begynner å smake av fugl. Denon gjorde på åttitallet en serie innspillinger av Mahler's symfonier. Disse ble innspilt med Brüel & Kjær studiomikrofoner og i noen tilfelle med bruk av bare to mikrofoner. Deres innspilling av 4. symfoni er gjort på denne måten. Disse innspillingene er nå gjenutgitt i en billigserie og kan anbefales.

Tradisjonelt har også Decca vært flinke til å skape et klangbilde som er varmt, men ikke uten detaljer og sjelden så skarpt så altfor mange innspillinger gjerne er.

For at alle musikerne skal komme med, bruker man ofte støttemikrofoner. Man unnlater kanskje å gjøre tidsmessig kompensasjon for at lyden som de bakerste mikrofonene hører også høres av de forreste, men lyden bruker lenger tid gjennom luften enn det elektriske signalet bruker gjennom kabelen, så samme lyd finnes i to utgaver til litt forskjellig tid og slikt kludrer fort til perspektivopplevelsen.

Lytterommet er som regel mye mindre enn rommet der konserten fant sted. Lydfeltet bygges veldig fort opp i små rom. Det er kort avstand til reflekterende flater (vegger, tak og gulv) og man sitter på sett og vis inne i en passelig stor orgelpipe.

Vår hørsel er veldig ulineær; oppfattet styrke varierer med frekvensen og denne frekvensavhengigheten er i tillegg i seg selv nivåavhengig. Hvor ulineært det faktisk er kan man finne ut av ved å studere de såkalte Fletcher-Munson kurvene, til daglig stort sett referert til som loudness-kurvene.

Loudnesskurvene danner bakgrunnen for at noen forsterkere ble levert med såkalt loudness-funksjon som i praksis innebar en hevning av bass og diskant ved lavere volum. Dette var da et forsøk på å kompensere for hørselens reduserte følsomhet ved lavere volum.

Denne funksjonen tok ikke hensyn til følsomheten på de tilsluttede høyttalerne, så hva som ble bestemt til å være lavt stemte ikke nødvendigvis hjemme i stua til sluttbrukeren. Antakelig er dette en av grunnene til at loudnessfunksjonen ikke nyter særlig popularitet blant entusiaster.

Problemstillingen består allikevel. Skal klangbildet mikses slik at fff skal låte mest mulig korrekt på full pinne? Hvis man gjør det slik blir det lett til at det hele låter ganske matt, ullent og kjedelig (vil noe si) ved typiske lyttevolum i dagliglivet (crescendo avspilt ved lavt nivå). Gjennomsnittslytteren avspiller musikk ved en utgangseffekt på omtrent 50mW viser det seg (husk at det er en logaritmisk sammenheng her) og det er en god del lavere enn mange kan spille.

Kan hende blir innspillingen lettere å leve med hvis den låter OK ved vanlig volum, så får heller entusiasten skru litt på systemet sitt for å redusere diskantnivået når det skal spilles høyt.

Vi bruker den løsningen hjemme hos oss. Vår Lyngdorf TDAI2200RP er utstyrt med et sett voicing kurver som modifiserer frekvensresponsen en liten smule; typisk eksempel er innstillingen "Music" som gir et lite dykk i frekvensresponsen (en notch) på omtrent 2,5dB i området rundt 3kHz. Ganske lite, men overraskende hørbart. Effekten er en til tider svært så nødvendig reduksjon i sibilantnivået. Bruker vi den når systemet spiller på et nivå som gjør at du slipper å rope så kan det låte litt matt, men står systemet litt høyt på så gir dette en veldig overbevisende klangbalanse. Vi bruker det av og til også på innspillinger der produsenten åpenbart har lyttet til høyttalerne bak-frem (sittet på baksiden av dem), skal vi dømme etter hvor mye diskant han synes det bør være i innspillingen.

Absolute Sound pleide å være det nærmeste du kom et hard-core HiFi-porno blad i gamle dager. Svein-Erik Børja omtalte i sin tid bladet som "Bladet, Amen" fordi han fant det så nerdete. Stor var derfor min overraskelse da jeg kjøpte et eksemplar sist vinter og fant ut at det var forbløffende ordinært blitt, både i format og innhold.

P.S. Var på Oscarsborg på søndag og så Tosca. Spilte den hjemme på mandag og i går. Ferskvare er og blir noe annet enn hermetikk, ja. I kveld skal vi på Jordi Savall/Rolf Lislevand i Frogner kirke. Det kommer helt sikkert til å bli kjempebra!
 
K

knutinh

Gjest
Vidar P skrev:
For å ta et eksempel; klangbalanse er en ting, men bare en eneste ting; den vil kunne variere live også, og varierer jo uansett fra plate til plate avhengig av spakeskyvelysten til ingenørene..
Engelsk "sound engineer" kan ikke direkte oversettes til norsk ingeniør. Veldig få ingeniører er direkte involvert i musikk-produksjon i dag :)

-k
 

Lydolf

Hi-Fi entusiast
Ble medlem
04.07.2008
Innlegg
216
Antall liker
141
knutinh skrev:
Vidar P skrev:
For å ta et eksempel; klangbalanse er en ting, men bare en eneste ting; den vil kunne variere live også, og varierer jo uansett fra plate til plate avhengig av spakeskyvelysten til ingenørene..
Engelsk "sound engineer" kan ikke direkte oversettes til norsk ingeniør. Veldig få ingeniører er direkte involvert i musikk-produksjon i dag :)

-k
Riktig påpekt. Engineer er et samlebegrep på engelsk som anvendes på alt fra en slags vaktmester, via tekniker til ingeniør og sivilingeniør. Sound engineer kan greit oversettes med lydtekniker, men vi skjønte da godt hva som ble ment ;)
 
K

KindOfBlue

Gjest
BigSwifty skrev:
interessant emne!

Flott med uforvrengt, akkustisk musikk, men det er stor forskjell på klangen der også! Var på kammermusikkfestivalen på søndag (en hel dag viet Beethoven!) og gikk i skytteltrafikk mellom kirken på Akershus og Slottskapellet. Og det låt utrolig forskjellig!

På akershus, med to meter tykke steinvegger, er det veldig livlig, men også altfor "skarp" klang. Satt på 3. rad, ca 3 m fra musikerne på den første konserten og det låt til tider forstyrrende "gjallende".

Flyttet til rad 7 på den andre og da låt det bedre.

Slottskapellet har fenomenal akustikk. Satt der på 10 rad og hørte Leipzig-kvartetten leke seg med den udødelige Raszumowsky nr 3.
Hva tror du Leipziger Streichquartett selv mente om å spille i de to lokalene? Må ha vært en underlig overgang.
Alt treverket i slottskapellet har mye å si, tror jeg - sørger for å dempe refleksjonene på en naturlig måte, sammen med kroppene i seteradene. En intim og detaljert lyd, uten brrraaannnget man kan få i Slottskirken - da du satt på rad 3 satt du vel også omtrent i fokuspunktet for førsterefleksjonene?
Skal til Slottskapellet igjen lørdag og søndag.
 

BigSwifty

Hi-Fi freak
Ble medlem
07.06.2004
Innlegg
3.621
Antall liker
3.733
leipzigerne spilte kun på slottet.

På Akershus spilte en klavertrio og en blåseoktett, samt en fenomenal ny norsk pianist som spilte Appasionata.
 
K

KindOfBlue

Gjest
BigSwifty skrev:
leipzigerne spilte kun på slottet.

På Akershus spilte en klavertrio og en blåseoktett, samt en fenomenal ny norsk pianist som spilte Appasionata.
Så jeg feil i programmet? Eventuelt bra, for jeg har gått og vært småsur fordi jeg ikke gikk til Slottskirken den kvelden. Slik det så ut her skulle de spille etter pausen.
 

Vedlegg

BigSwifty

Hi-Fi freak
Ble medlem
07.06.2004
Innlegg
3.621
Antall liker
3.733
Du har helt rett, men den konserten var jeg (dessverre!!) ikke på!
 
K

KindOfBlue

Gjest
BigSwifty skrev:
Du har helt rett, men den konserten var jeg (dessverre!!) ikke på!
OK. Da kan jeg være skitsur igjen! Det var litt vanskelig å balansere konserter i helgen - både Jazz og Kammerfestivaler!
Søndag hadde jeg billetter til Oscarsborg, men min mor og datter var utlyttet etter en uke med mye musikk og de henger ubrukte på kjøleskapet. Skam!

Men - for å bidra igjen - det ville vært interessant å høre Leipziger kvartettens oppfatninger av de to lokalene, Slottskapellet og Slottskirken, og hvilket de ville foretrukket å gjøre en innspilling i, dersom de måtte velge.
 

BigSwifty

Hi-Fi freak
Ble medlem
07.06.2004
Innlegg
3.621
Antall liker
3.733
Men - for å bidra igjen - det ville vært interessant å høre Leipziger kvartettens oppfatninger av de to lokalene, Slottskapellet og Slottskirken, og hvilket de ville foretrukket å gjøre en innspilling i, dersom de måtte velge.
[/quote]

Enig! Impulse her på sentralen er jo sterkt involvert i festivalen. Skal se om jeg kan få ham i tale.

Ellers ble det sagt fra scenen i kapellet at dette var et sted musikerne elsket å spille og gjerne kom tilbake til.

Bare for å presisere; lyden på Akershus var ikke direkte dårlig, mitt poeng var å poengtere den store forskjellen, og derved
stille et lite spørsmålstegn ved hvor "absolute" selv uforsterket musikk er.
 
S

slowmotion4

Gjest
ch skrev:
Min første reaksjon er – ”hvor ble diskanten av?” Selv såpass nær er der merkbart mindre diskant enn i de aller fleste hifi anlegg jeg har hørt. Åpenbart også at lyden (selvfølgelig?) på mange måter er bedre enn hifi lyd (egentlig på alle måter, og det med stor margin);
- Klangen er mye rikere, men homogen. Mer energi i de lavere frekvenser, mer kropp og fylde. Flygelet gjengis kanskje mer i tråd med hifi opplevelsen, likeså solo cello på søndag kveld, enn de 4 strykerne som gruppe.
- Mer dynamikk. Det er virkelig høyt når det spilles ff (eller fff?), eller bånn gass for å si det på en annen måte. Men det er bare deilig høyt, ingen antydning til ubehag slik det altfor ofte er på hifi anlegg. Tør ikke si hvor høyt, men basert på min erfaring med bruk av lydtrykksmåler hjemme, og at jo renere lyden er jo høyere kan en spille uten ubehag, tipper jeg et godt stykke over 90 dB (over 100 i peakene?). Og når det spilles helt, helt svakt, er det deilig lett å høre alt og følge musikken. Ingen trang til å skru opp lyden melder seg.

Legger også merke til at der er mindre av det som mange av hifi folket setter så stor pris på; ”pin-point imaging” og ”inner detail”. Joda, man hører hvor musikerne sitter (i tillegg ser man dem også), men det er noe mer diffust enn i en god del hifi gjengivelser.
Detaljer hører jeg også, akkurat passe nok faktisk, og har definitivt ikke følelsen av å gå glipp av noe, men ikke med denne forstørrelsesglass effekten som en ofte får med hifi. Hørte for eksempel ikke at notebladene ble snudd mens det ble spilt, men det kunne høres når det ble gjort i stillheten mellom satsene.

Hyggelig å lese dine observasjoner. De stemmer godt overens med mine egne inntrykk fra
Oslo Fil med Jansons i de gode gamle dager ...
Resultatet av mye konsertgåing var at jeg solgte nesten hele anlegget mitt og begynte å bygge selv.... akk ja .... :)
 
K

KindOfBlue

Gjest
BigSwifty skrev:
Men - for å bidra igjen - det ville vært interessant å høre Leipziger kvartettens oppfatninger av de to lokalene, Slottskapellet og Slottskirken, og hvilket de ville foretrukket å gjøre en innspilling i, dersom de måtte velge.
Enig! Impulse her på sentralen er jo sterkt involvert i festivalen. Skal se om jeg kan få ham i tale.

Ellers ble det sagt fra scenen i kapellet at dette var et sted musikerne elsket å spille og gjerne kom tilbake til.

Bare for å presisere; lyden på Akershus var ikke direkte dårlig, mitt poeng var å poengtere den store forskjellen, og derved
stille et lite spørsmålstegn ved hvor "absolute" selv uforsterket musikk er.
[/quote]


Jeg syns også Slottskirken er god til formålet, men når man kan sammenligne så faller kapellet best ut - i mine ører.
 

impulse

Æresmedlem
Ble medlem
26.02.2006
Innlegg
13.199
Antall liker
7.674
Sted
Hølen
Fin tråd!

Hyggelig å se at det er så mange her inne som liker seg på festivalen! :D

Er helt enig i at slottskapellet nok er det foretrukne, det stemmer også med tilbakemeldingene vi får fra musikerne. Hva Leipzigergutta liker best kan jeg alltids sjekke ut..om de ikke har reist hjem allerede...

Og når jeg først stikker hue innom her mellom all festivaljobbingen, prøv å få med dere Lislevand og Savall i Frogner Kirke i kveld kl.21...!
 

pedal

Hi-Fi freak
Ble medlem
08.02.2007
Innlegg
5.403
Antall liker
3.172
Torget vurderinger
1
ch skrev:
TAS hadde sin beste periode på '80 tallet, og særlig etter at HP mistet kontrollen og gikk av som redaktør har bladet "gått i dass".
Flott innlegg!

Ellers mener jeg dere svartmaler dagens utgave av TAS. Greit nok at Hi-Fi bransjens gullalder er forbi, dengang da Harry Pearson var heltmodig guru og løftet den subjektive Hi-Fi journalistikken til nye høyder. Omtrent som en Roald Amundsen som tappert slet seg gjennom isødet og kartla en ny verden. Dagens TAS er til sammenligning mer mainstream, men fremdeles et av de 2-3 mest interessante engelsksproglige hi-fi tidsskrifter. Litt hummer og kanari blant staben og artiklene de leverer, men hvem kan man ikke si dét om? Ny redaktør Robert Harley jobber hele tiden med å løfte nivået. Siste nå er tema utgaver med spesialisering på utvalgte tema, som Klasse D, Digital, Analog, etc. Samt utvidet messe- og besøksrapporter fra verden over. Utvidet nettforum er også på trappene. Absolutt leseverdig, etter mitt skjønn. Forøvrig er det ingen blader som kan leses som bibelen. Alle slike "synse-tidsskrifter" må leses for hva det er.
 

Lydolf

Hi-Fi entusiast
Ble medlem
04.07.2008
Innlegg
216
Antall liker
141
pedal skrev:
ch skrev:
TAS hadde sin beste periode på '80 tallet, og særlig etter at HP mistet kontrollen og gikk av som redaktør har bladet "gått i dass".
Flott innlegg!

Ellers mener jeg dere svartmaler dagens utgave av TAS. Greit nok at Hi-Fi bransjens gullalder er forbi, dengang da Harry Pearson var heltmodig guru og løftet den subjektive Hi-Fi journalistikken til nye høyder. Omtrent som en Roald Amundsen som tappert slet seg gjennom isødet og kartla en ny verden. Dagens TAS er til sammenligning mer mainstream, men fremdeles et av de 2-3 mest interessante engelsksproglige hi-fi tidsskrifter. Litt hummer og kanari blant staben og artiklene de leverer, men hvem kan man ikke si dét om? Ny redaktør Robert Harley jobber hele tiden med å løfte nivået. Siste nå er tema utgaver med spesialisering på utvalgte tema, som Klasse D, Digital, Analog, etc. Samt utvidet messe- og besøksrapporter fra verden over. Utvidet nettforum er også på trappene. Absolutt leseverdig, etter mitt skjønn. Forøvrig er det ingen blader som kan leses som bibelen. Alle slike "synse-tidsskrifter" må leses for hva det er.
God oppsummering! Jeg finner også bladet betydelig mer interessant og leseverdig enn i "gamle dager". Jeg nøyde meg ikke med den utgaven jeg kjøpte i vinter, må vite.
 

Valentino

JB rünnhilde
Ble medlem
23.04.2008
Innlegg
28.393
Antall liker
20.817
Sted
Ottestad
Torget vurderinger
1
Stange Kirke er en av disse små steinkatedralene fra middelalderen, med gulv og tak i furuplank.

For et par søndager siden hørte jeg Paul Lewis spille Mozart der på Elverumfestspillenes splitter nye Steinway B. Vertavokvartetten (utvidet, selvfølgelig) spilte Dvoraks sekstett. Jeg satt på første rad og hadde anledning til å kikke fiolinist Berit Cardas i notene, og det var jo moro.

I fjor var det et annet program som jeg har opptak av, bl.a.synger Det norske Solistkor Xenakis, og Vertavo spiller LvB op.135 (Es muss sein). Det er ikke vanskelig å høre Stange Kirkes signatur.

Hva gjelder den absolutte lyden: De aller fleste høyttalere har for lite nivå fra ca. 400Hz og ned, eller det er ikke kropp på dem, som Rolf Lislevand kunne sagt det. Jeg liker forresten lyden til Harmonia Mundi, et selskap som ikke har vært nevnt oppi her.

Apropos Lislevand: Jeg synes ikke annen etasje i Glassfoajeen på Oslo konserthus er egnet til norditaliensk hoffdansemusikk fra renessansen. Alt for kort etterklangstid og for lite snert i lokalet for slike blødtlydende instrumenter. De hadde f.eks en cembalo. Man skulle tro skjelettene hadde blitt komforttrengende og tatt med madrass på blikktaket.
 

BigSwifty

Hi-Fi freak
Ble medlem
07.06.2004
Innlegg
3.621
Antall liker
3.733
"Hva gjelder den absolutte lyden: De aller fleste høyttalere har for lite nivå fra ca. 400Hz og ned, eller det er ikke kropp på dem, som Rolf Lislevand kunne sagt det. "

Helt enig! Dette har jeg jobbet mye med i eget oppsett og har kommet frem til den litt ukonvensjonelle kombinasjonen "store, følsomme (jbl k2 s9800se, 92db) hornhøyttalere og kraftige slutt-trinn (1200W). Kraftreservene gir en letthet og dynamikk som er veldig nærme mitt ideal. Rør i preamp tilfører musikalitet og (ørlite) varme.

Og det låter like bra på strykekvartetter, som på opera og Zappa.
 

Tweedjakke

Hi-Fi freak
Ble medlem
29.01.2008
Innlegg
3.328
Antall liker
3.438
Sted
Sunnmøre
ch skrev:
- Klangen er mye rikere, men homogen. Mer energi i de lavere frekvenser, mer kropp og fylde. Flygelet gjengis kanskje mer i tråd med hifi opplevelsen, likeså solo cello på søndag kveld, enn de 4 strykerne som gruppe.
- Mer dynamikk. Det er virkelig høyt når det spilles ff (eller fff?), eller bånn gass for å si det på en annen måte. Men det er bare deilig høyt, ingen antydning til ubehag slik det altfor ofte er på hifi anlegg. Tør ikke si hvor høyt, men basert på min erfaring med bruk av lydtrykksmåler hjemme, og at jo renere lyden er jo høyere kan en spille uten ubehag, tipper jeg et godt stykke over 90 dB (over 100 i peakene?). Og når det spilles helt, helt svakt, er det deilig lett å høre alt og følge musikken. Ingen trang til å skru opp lyden melder seg.

Legger også merke til at der er mindre av det som mange av hifi folket setter så stor pris på; ”pin-point imaging” og ”inner detail”.
Som mange andre var eg òg i Frogner Kirke på laurdag og høyrde Quatour Mosaïques.

Det utløysande årsaka var eigentleg ein litt pussig diskusjon heime i sofaen. Malt i glasa, Brandenburgerkonsertane med Academy of St. Martin in the Fields i bakgrunnen.

- Fint med sånn barokkmusikk, det funkar liksom som bakgrunnsmusikk, sa eg.

- Kvifor det? spurde kona mi.

- Fordi volumet er så jamt, så det gå an å ha det på i bakgrunnen utan at helvta av musikken forsvinn. Det er nesten sånn som popmusikk.

- Jaha?

- Ja, svara eg. Kan'kje gjera sånn med Mahler. Då må eg skru så lågt at det berre er "drønna" att, alt det som er mellom forsvinn.

- Fordi eg er så sur?

- Njei, men du liker no ikkje så høg musikk. Og ikkje liker du Mahler heller. Og så vert eg litt uroleg for naboane. Og barnet vårt som søv.

- Du får gå meir på konsert, då.

- Ja, det er forresten ein konsert på laurdag eg kunne tenkja meg å få med meg ...

Så fór eg då, på veg til Frogner Kirke. Eg byrja for alvor å høyra på klassisk musikk for to år sidan og etter kvart har det vorte det eg lyttar desidert mest til. Men aldri på konsert, fram til no. Eg skal vedgå at tanken på pene menneske i aftenantrekk har ein avskrekkande effekt.

Ved Frogner Kirke, etter ein strabasiøs tur frå Groruddalen, vart eg litt beroliga: Ein mann i sekstiåra med grått skjegg og anorakk kryssa gata før meg, openbert på veg same staden. I kyrkja lukta det fyrst og fremst, ja, kyrkje, og trebenkane var like harde som dei plar vera i kyrkjer. Publikum var ei fin blanding av laus og stiv snipp.

Eg sat ganske langt bak, og litt mot sida. Det som er pussig, er at opplevinga mi av lyden var mykje den same som det ch skildrar: Det var mindre skjærande, meir "masse" og eg har ikkje peiling på kor høgt dei spelte, men det kunne gjerne vore høgare. Eg måtte konsentrera meg for å få oppleva noko særleg stereoperspektiv.

Men, noch mehr wunderlich: Konserten tok luven av mykje av "hifi-ambisjonane" mine.

Eg rota meg inn på HFS for eit halvår sidan, og har brukt mykje tid på å lesa om alt det fine folk er inne har, samtidig som eg har skamma meg over mitt eige anlegg. I hovudet mitt har det ikkje vore grenser kva nydelege musikkopplevingar eg har førestelt meg, berre eg prioriterte pengane mine i den retninga. Eg har jo ikkje høyrt så mykje, sidan eg ikkje er typen som går inn på Kontrapunkt eller Lyric og bed om å få høyra på anlegg eg ærleg tala neppe får råd til før eg får ny jobb.

Etter konserten på laurdag vart eg mest av alt beroliga. Sjølvsagt var lyden betre enn heime, og betre enn dei nyinnkjøpte (brukte) AKG K501-hovudtelefonane mine. Men det eg sakna, var ein "fysisk" lyd eg faktisk ikkje vil reprodusera heime, og eg er usikker på om det er mogleg.
 

erato

Æresmedlem
Ble medlem
15.03.2003
Innlegg
19.472
Antall liker
9.606
Sted
Bergen
Torget vurderinger
1
Godt innlegg ! Nei, jeg tror ikke det er mulig (å ha konsertlyd hjemme), uansett hvor mye man investerer er ikke innspilt musikk lydmessig lik levende musikk, i hvert fall ikke for akustisk musikk, situasjonen er kanskje noe annerledes for elektrisk musikk innspillt i studio (og som derfor aldri har eksistert i et rom som sådan). Er det konsertlyd man higer etter, kjøp billetter og ikke utstyr!
 

Valentino

JB rünnhilde
Ble medlem
23.04.2008
Innlegg
28.393
Antall liker
20.817
Sted
Ottestad
Torget vurderinger
1
Jeg kommer til å stå først i køen til alle kammerkonserter heretter. Kall det miljøskade.
 

Dr.No

Overivrig entusiast
Ble medlem
24.07.2006
Innlegg
884
Antall liker
3
Torget vurderinger
15
En bemerkning til noen bemerkninger: Lenge leve levende musikk, men det blir litt galt når man sitter blandt masse mennesker nede på kirkegulvet et visst antall meter til høyre eller venstre for midtgangen og spør: hvor ble det av stereoperspektivet, og lignende? Det er jo den store fordelen med innspillinger at man kan henge opp mikrofonene i ideell posisjon, for eksempel litt over og bak dirigenten, med eventuell støtte for naturlig etterklang om nødvendig. Det er ingenting iveien for at man får et naturlig klingende opptak hvor man på et godt anlegg kan høre rommet, og imaginært "plassere" instrumentene. Bruk av begreper som "pin-point stereo" opplever jeg som en smule agitatorisk. Det gir assosiasjon til å bli stukket av knappenåler. (Finnes det i det hele tatt noe særlig med eksempler på moderne opptak av akustisk musikk som er ødelagt av "pin point"?) Men det er seff lov å ikke være interessert i det aspektet av gjengivelsen i det hele tatt. Fordel i så fall: behovet for den andre høyttaleren falle bort.

Forøvrig et fremragende leseverdig og godt innlegg fra vagstol. Et orkester som spiller Mahler kan ikke gjengis ved naturlig styrke i heimen, det er klart. Det meste av klassisk musikk bør komprimers (på en kompetent måte) for å kunne nytes. En av grunnen til at de legendariske innspillingene fra stereoens og LPens barndom stadig er så flotte å høre på, er nok at det skjedde en naturlig kompresjon, si, gjennom gammeldagse mikrofoner, i båndopptakeren, i en drøss med trafoer i signalveien, og i skjærehodet. No
 
K

KindOfBlue

Gjest
Her er en strålende oversikt - med tanke på tema i tråden. Fant den i går kveld og satt og leste til jeg så det var nattsvart ute. Nettstedet er bygd opp på en meget opplysende måte, med beslektede prinsipper/fenomener organisert oversiktlig. Klikker jeg på Auditorium Acoustics på hovedsiden kommer denne opp, og man kan studere hvert element ved å klikke videre. Noen har gjort en kjempejobb.
I følge denne oversikten er rådende hifi-mote mer et forsøk på å lage kontrollrom for lydstudio, fremfor konsertsalakustikk ... :

http://hyperphysics.phy-astr.gsu.edu/hbase/acoustic/auditcon.html#c1

Her er hovedsiden:
http://hyperphysics.phy-astr.gsu.edu/hbase/sound/soucon.html
 

Vedlegg

Valentino

JB rünnhilde
Ble medlem
23.04.2008
Innlegg
28.393
Antall liker
20.817
Sted
Ottestad
Torget vurderinger
1
Interressant! Takk for link, det passer fint når fruen er på kongress og man kan styre sine aftener helt som man vil!

Jeg forstår ikke helt denne "rådende mote"-greia, men kanskje jeg kan mene noe etter å ha lest linkene.
 
K

KindOfBlue

Gjest
Om du ser ut til høyre for Acoustic Auditorium - vil du se "contrast with">Recording Studio>"where you need">Sound Proofing>"and may use">Bass Traps.

Disse resonatorene og bassfellene som er på vei inn i stuene er skapt for studioene.

Kontrast:
Auditorium Acoustics>"must accomplish">Projection of Sound>"yet retain sufficient">Clarity>"along with">Balance of Highs and Lows>Even Dispersion>"and">Musical Presence>"with">Early First Reflected Sound.

Clarity>"with not too long a">Reverberation Time

Balance of Highs and Lows>"aided by">Longer Reverberation Time for Lows

Even Dispersion>"with">Non-focusing Surfaces

Genialt diagram, og veldig interessante forklaringer på hvert enkelt begrep.
 

Valentino

JB rünnhilde
Ble medlem
23.04.2008
Innlegg
28.393
Antall liker
20.817
Sted
Ottestad
Torget vurderinger
1
Lyspæra!

Seffern. Hifihøyttalere flest har for lite nivå under ca 400Hz, passende romnodene i mange lytterom. Dessuten har de gjerne avstemming med høy Q som mange forsterkere har trøbbel med å kontrollere. Betyr dette faktum at det ikke er riktig å kontrollere akustikken i auditoriet/lytterommet?

Nope. Never ever. That is not the pursuit of the absolute sound, my friends.
 
K

KindOfBlue

Gjest
Valentino skrev:
Betyr dette faktum at det ikke er riktig å kontrollere akustikken i auditoriet/lytterommet?

Nope. Never ever. That is not the pursuit of the absolute sound, my friends.
Det er jeg enig i, men man skal være klar over hva man går etter - hvilken sluttopplevelse man sikter etter, for å enten unngå en merkelig blanding av studio/sal, eller overdempede rom, som er diskutert i en annen tråd.

Trur eg, til eg trur noko anna!
 
Topp Bunn