Det handler da ikke om å forby alt man ikke liker. Jeg liker alkohol. Jeg liker å kjøre i 200km/t - gjør det så ofte jeg kan på Autobahn. Jeg kunne i og for seg godt tenke meg å slippe å betale skatt. Men som samfunnsborger, har jeg tatt det standpunkt at det er fordelaktig for meg at det gjelder visse felles regler. Ren egoisme - til beste for meg. Selv om jeg liker alkohol, ser jeg det altså som fordelaktig for meg - ren egoisme - at det er visse restriksjoner på omsetning av alkohol. At naboene ikke raser rundt i villaveiene i vanvittig fart med bilene sine - selv om de sikkert kunne ha hatt stor moro av det. At alle har bidratt til fellesgodene - sikkert ikke til noen stor glede for hver enkelt - har blant annet medført at mine tre barn har fått "gratis" utdannelse. Nå er det pay-back-time for dem - noe som er en fordel ikke bare for meg - men for alle - og det er ikke mer enn rett og rimelig.
Kan ikke se at noen har tatt til orde for frie fartsgrenser eller null skatt. En stat har et eksistensgrunnlag og en eksistensberettigelse; å ivareta rettighetene til sine borgere. Herunder hører de mest fundamentale rettighetene som tankefrihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet, men også i manges øyne, og som jeg i stor grad vil være enig i, rett til helsetjenester og utdannelse. Det vil alltid være ulike oppfatninger om hvor utstrakte folks rettigheter skal være, men som lovgivende, dømmende og utøvende makt er statens funksjon å ivareta de rettigheter som er fastsatt. Og det koster penger; et rettsvesen koster penger, et helsevesen koster penger og et utdanningssystem koster penger, og dette må staten inndrive midler for å finansiere i form av skatt. Greit nok, men om man skal legge restriksjoner på disse rettighetene fordi folks oppførsel er ulønnsom for staten så er man på helt ville veier. Selvsagt skal en vanekriminell ha samme mulighet til å få prøvd sin sak for retten som alle andre, og selvsagt skal en røyker ha samme adgang til helsevesenet som alle andre, hvis ikke graderer man folks verdi. Og like selvsagt som det er ytringsfriheten skal gjelde også for de som kommer med ytringer som ikke er samfunnstjenlige, bør det være at friheten til å ta sine egne livsvalg også skal gjelde for de som tar valg som for eksempel helsevesenet isolert sett ikke tjener på. Men det er det ikke, og det er ikke grenser for hvor mye noen synes man skal innskrenke og styre andres frie valg, fordi man mener å ha en bedre formening om hvordan de skal leve sine liv enn de gjør selv. "Solidaritet" liker de å kalle det, jeg kaller det nedverdigelse og umyndiggjøring av andre mennesker, de man helst så var statens evige klienter og samvittighetsfanger.
Og når det gjelder økonomisk samfunnstjenlighet, som jeg definitivt ikke vil se på som et styrende mål med livet (staten eksisterer for oss og ikke omvendt), så er det også høyst diskutabelt om de kalkyler politikerne liker å legge til grunn når de vil styre og diktere oss har noen særlig relevans. For eksempel elsker de å snakke om hvor mye de fæle røykerne koster oss, men hvis man tar med pensjonsutgifter og alderssykdommer i regnestykket, så er det god grunn til å tro at en røyker gjennom et helt livsløp er
mindre ulønnsom for staten enn en ikkerøyker. Men det kan selvsagt ikke en politiker si høyt uten å bli korsfestet av sine mest styringskåte kolleger.