Hilary Hahn spiller en interessant versjon av den første og mest kjente av Paganinis violinkonserter, no 1 op.6. Hun tør å utfordre tradisjonen som krever totalt fokus på det virtu
..
Niccolo!
Du må ikke snike deg innpå meg uten å gi lyd!
-Det gjør jeg som jeg vil om!
Akkurat ja. Trodde ikke du hadde tid til å bry deg om hva jeg mener om musikken din, travel mann du.
-Enig - hva du mener om musikken min er uvesentlig, men når du som en blind og døv stadig tar deg friheter til å mene noe uten å spørre meg, da spytter jeg ut min chianti for å forsvare meg.
Ok, hva har jeg gjort nå da?
-Du bedriver regelrett vissvass igjen. Hva har jeg sagt om kvinnelige solister og musikere? De skal ikke bedrive annet enn lett gitarspill! Har jeg ikke skrevet nok sonater til å holde damene beskjeftiget i mange år kanskje? Har jeg ikke!!?
Jooo
.antagelig. Tenker du på de litt kjedelige endeløse klimpreriene som utgies på små plateselskap i Italia?
-Forsiktig nå altså!!
Ok, men hva er galt med Hilary Hahn? Hun er da kompetent, frisk i formen og i stand til å fremheve de lyriske sidene ved musikken din, der mange mannlige kolleger gjør det hele til brutale tekniske øvelser.
-Frisk i formen? Din idiot! Ingen kvinner med løftet violin beholder sin grasiøsitet for ettertiden. Gitaren passer deres fysiologi mye bedre. Kan du ikke se formene mann? Formene! Dessuten passer gitarens begrensede dynamikk mye bedre deres lune, slik vi helst vil ha det.
Jo da, men nå har du kanskje ikke sett Anne Sophie Mutter med løftet bue? Hun fremhever vel sin grasiøsitet mere enn hun ødelegger den der hun står på scenen? Og Sarah Chang er kanskje den teknisk sterkeste solist i ditt opus No.6
-Chang? Den lille asiatiske jenta? Jo da, men hun var jo knapt en finger stor, bare ungen da hun leverte den innspillingen
.
Hmm
men du har rett altså. Svaret på hvorfor hun mot formodning fungerte er vel at hun som jentunge på 11-12 år ikke visste hvor teknisk vanskelig dette stykket er. Hun danset over isen uten å bekymre seg for om den ville bære.
Uvitenhet kan være en gave når den er blandet med talent. Nå burde hun derimot gifte seg og få barn. Nok er nok.
Jeg vet ikke om jeg tør la deg uttrykke deg mer, dette ender bare opp med at vi blir angrepet av feminister og likestillingsombudet. Men hvem skal da få lov til å spille musikken din? Du driver jo stadig trakassering av kunstnere som beundrer arbeidet ditt.
-Kogan ! Ricci ! Fransescatti ! Og Rabin. RABIN! Og Perlman.
Ja vel. Bare kunstnere som for lengst er døde. Du er miserabel Niccolo.
-Stille med seg! Perlman er ikke død, din ignorant.
Fransescatti er den eneste som kan påberope seg direkte linje i læremestre ned fra meg, Kogan er den ultimate mann med violin, rakere rygg finnes ikke. Rabin har svaret på alt jeg etterspurte, og Ricci har vært min representant i , det må da nesten være 100 år? Riktignok slurvet han litt med intonasjonen her og der, men en utmerket mann.
Hva med Accardo? Han har jo levd av å spille musikken din i flere tiår
.
-Den snylteren! Han utgir seg for å være min arvtager, soler seg i mitt navn, spiller mine instrumenter. Jeg skulle gjerne tatt fra ham harpiksklumpen- da hadde han blitt så glatt at alle ville sett hvem han er.
Huff da
. Altså finnes ingen nålevende violinist som av deg blir betegnet som verdig nok til å spille din første violinkonsert? Det må da være trist å bli slik en reaksjonær grinebiter
-Reaksjo-hva-for-noe?
Men hør nå på meg. Eller rettere sagt, hør på Gringolts, hør på Shaham, Milenkovich og Quarta. Alle disse bærer fanen høyt, dog med litt ulik vekting av uttrykk. Liker dem alle jeg, dermed kan du ikke påstå at jeg er reaksjo-ett-eller-annet
.
Huff der ringer Berlioz igjen. Han har sikkert enda et stykke skrevet for meg, han må da fatte og begripe at jeg ikke gidder bruke tid på de barnestykkene hans.
Jeg er ikke her hvis han ringer deg og spør hører du jeg er ikke her!!!
Paganini? Niccolo? Kommer du tilbake? Hallo
.