‘O Mozart! Udødelige Mozart! Hvilke utallige inntrykk av et lysere og bedre liv du har stemplet i våre sjeler!’, skrev Franz Schubert (1797−1827) ivrig i dagboken sin noen måneder før han komponerte
Symfoni nr. 5 i 1816
. Symfonien er skrevet for et klassisk orkester av samme størrelse og apparat som i mange av Mozarts symfonier og minner om Mozart i melodier, samklanger, form og uttrykk. Schubert var kanskje ikke et vidunderbarn av Mozarts kaliber, men han var fremdeles tenåring da han komponerte denne ungdommelig friske symfonien. Og selv om den også har ‘schubertsk’ kromatikk i melodiene og romantisk uforutsigbarhet i uttrykket, utstråler den først og fremst samme klassiske klarhet som Mozarts og Haydns symfonier.
Symfoni i h-moll (
D 759) , med tilnavnet «Den ufullendte», er
Franz Schuberts 7. symfoni, skrevet i 1822/23 og uroppført 17. desember 1865.
Verket var glemt inntil
Johann von Herbeck i 1865 fant
partituret hos Schuberts venn
Anselm Hüttenbrenner. På dette tidspunktet var Schuberts store C-dur-symfoni (D 944) fra ca 1826 allerede blitt publisert som nummer 7, derfor har det vært atskillig forvirring omkring nummereringene av disse to symfoniene.
Neue Schubert-Ausgabe(1978) av
Deutsch-Verzeichnis oppførte
Den ufullendte som nr. 7 og Symfoni i C-dur (D 944) som nr 8 .
Symfoni nr 7 har bare to fullstendige
satser, én hurtig og én langsom. I tillegg finnes tjue orkestrerte takter av en tredje sats, en
scherzo. På Schuberts tid var det vanlig at en symfoni besto av fire satser, derfor ble denne symfonien gitt tilnavnet «Den ufullendte.» (Sakset fra Wikipedia)
På denne innspillingen ser jeg symfonien har betegnelsen nr 8