En historie om å snuble i sin tro
En gang på slutten av 70-tallet startet en trend, en trend bygget på en kardinafeil. Kort sagt, man begynte å designe forsterkere helt spesifikt for å maskere feil i høyttalerne, i stedet for å gjøre en bedre jobb med høyttalerne. Og selv mange av de som var med på dette forstod ikke hva de holdt på med.
Oslo Plaza
På en HiFimesse på Plaza på 90-tallet holder Per Abrahamsen et foredrag. Nemo-forsterkerne er akkurat lansert, og, som det fremgår av presentasjonen, de er et resultat av et prestisjetungt samarbeid. De skal nemlig være løsningen på utfordringen å drive de sagnomsuste Nautilus-høyttalerne. Jeg husker Per si følgende: "Bassene har så stivt oppheng at man kan tråkke på dem uten at de beveger seg". Retorikken gikk på at det her måtte skikkelig med krefter til for å få liv i høyttalerne. Her holdt det ikke med noen pappwatt. Samtidig var det jo ikke helt sannsynlig at dette var gjort etter følgende metodikk:
Man fikk høyttalerne tilsendt og det første man gjorde var å legge en høyttaler på ryggen, klatre opp på den og tråkke på bassmembranen for så å konkludere med at her måtte det skikkelig med effekt til. Så lagde man forsterkere, pushet kontrollen og dempingsfaktoren videre og videre, og endte opp med noen som til slutt klarte å få liv i dem. For i dag vet vi i det minste to ting med sikkerhet. Det ene er at de aktuelle forsterkerne var ikke noen monstre når det kom til dempningsfaktor. Joda, her måles det lav impedans, og det måles høy demping, men samtidig var dette forsterkere som kunne klemme ut bass av høyttalere som Nautilus 801 (som ble lansert kort tid etter), og kobler man opp en skikkelig monsterforsterker på disse så spiller de omtrent null bass og får en påtrengende og slitsom diskant. River man ut filteret og kobler samme forsterker(e) rett på driverne får man en kontroll av en annen verden, tro meg, jeg har prøvd. For filteret i disse høyttalerne var konstruert for å fungere sammen med en spesifikk type forsterkere. Og disse forsterkerne igjen var et resultat av trenden som startet på 70-tallet en gang.
Retorisk tilnærming
Man kan si at denne trenden var basert på en retorikk vi har sett mye av i hifikretser. Man får mer bass, ergo har man mer kontroll. Det må jo være riktig, må det ikke? Nei, faktisk er det nesten motsatt. Mengden bass er nærmest en direkte følge av forholdet mellom demping og masse i en driver. Jo mer demping, jo mindre bass, og i en bassenhet så er den suverent største faktoren som bidrar til demping selve motorkraften. Jo mer motorkraft, jo mindre bass. Om man derimot setter en motstand i serie med høyttaleren faller motorkraften, og mengden bass går i været. Så kan man selvsagt innvende at man ikke er ute etter minst mulig bass, men da må man kanskje spørre seg om effekttrinnets manglende kontroll er rett arena for å tune bassmengden i en høyttaler?
Diskanter med hatt
Men begynnelsen på dette startet ikke bare med bassenheter. Riktignok ga de klassiske rørforsterkerne mye mer bass på samme høyttaler enn det man ofte opplevde med transistorforsterkere, men såpass kontroll hadde man på teknologien at man hadde en idé om hva dette skyldtes. Det var når domediskanten gjorde sitt inntog at ting begynte å skje. Av en eller annen grunn klarte ikke hifibransjen å hente kompetanse fra PA-bransjen, der man hadde jobbet med horn siden begynnelsen av århundret. Man trodde at horn i all hovedsak handlet om å kunne spille høyt nok til å rekke helt frem til publikum bakerst, med dertil store kompromisser.
Kunnskapen som forsvant
Det man ikke fikk med seg var spredningsmønsterets rolle i dette regnestykket. Man hadde målt at domediskanter var gode greier, og man hadde målt at høyttalerne hadde riktig frekvensrespons. Man hørte at det låt skikkelig dårlig på forsterkere med gode data, så da måtte man inn med en ny faktor, nemlig musikalitet. For det var jo nødvendigvis det det måtte handle om, at enkelte forsterkere ikke var musikalske nok. Man fikk både "slør i toppen" og varme i bunnen, og høyttalere begynte å låte som forventet igjen. Ingen snakket om dette, og det finnes knapt noe særlig å lese i artikler og dokumentasjon fra den tiden, men vi vet jo i dag at forsterkere med mye kontroll ofte var upopulære på den tiden.
...men ikke for alle
Allikevel så vi for eksempel at Infinity lagde sin Kappa 9. senere 9.1, 9.2 og 9.2i. Man konstruerte disse med en domediskant og en dome mellomtone. Man hadde relativt høy deling slik at spredningen falt litt mer på plass. I tillegg hadde man bygget basseksjonen for å fungere med et skikkelig monster av en forsterker. Jeg undres stadig den dag i dag på hva de kan ha brukt, for på lanseringstidspunktet var det ikke mange forsterkere som virkelig kunne drive en høyttaler som dette. Problemet var faktisk så stort at man måtte lage en bryter der man kunne velge å innføre et kompromiss i bassen for å gjøre jobben betydelig lettere for forsterkeren.
Når ingeniørene ikke blir hørt
Siden trenden hadde pågått i mange år allerede, og de færreste i bransjen forstod særlig mye av det som skjedde, lå alt til rette for at dette skulle fortsette. Og det fortsatte, lenge. Da B&W lanserte sin oppfølger til Nautilus 800-serien, altså ikke serie 2 eller 3, men den nyere med diamant i diskanten. Man hadde fornyet alt i høyttaleren, og gått ned til 1. ordens filtre. Men i kulissene hadde det skjedd en stille revolusjon. B&W gikk høyt ut med at dansken Krestian Pedersen var blitt med på laget. De gikk høyt ut med at filtrene var blitt enklere, bassene hadde fått sandwichmembraner som dempet lyd på vei ut fra kabinettet, de hadde inngått et unikt samarbeid med tyske Raymond Mundorf om levering av filterkomponenter, og ikke minst gikk de høyt ut med den nye supre diskanten laget av diamant. Og sammenliknet med forgjengeren var alt blitt mye bedre, i hvertfall låt høyttaleren mye bedre. Men den stille revolusjonen gikk ut på at høyttaleren som alltid hadde spilt best med forsterkere med utpreget varm karakter og mye bass, nå låt best med forsterkere som nærmest kunne levere sveisestrøm ved heftige laster. "Alle forsterkere" kunne levere 100A i en effektmotstand, men nå krevdes det en forsterker som kunne dette også ved en litt vanskeligere last. Nettopp en slik forsterker som hadde spilt så inni granskauen dårlig på Nautilus 801, og ikke minst, som "ikke var i stand til å flytte bassene" i den originale Nautilusen.
Hva med diskanten?
Så hvorfor låt dette så utrolig mye bedre i diskanten også? Er det slik at det må diamant til for å forsvare bruk av en forsterker med stålkontroll? Historien har jo vist oss mange ganger at dette ikke er tilfellet. Allikevel var det mange som refererte til den gamle aluminiumsdiskanten i Nautilus som "ølkork", noe jeg antar var en mindre flatterende karakteristikk for å beskrive noe de mente var dårlig. Men hvor mye kan man egentlig si om en diskant som sitter i en høyttaler med delefilter? Egentlig veldig lite skulle det vise seg. Jeg fikk en gang gleden av å rive ut filteret og dele en slik diskant aktivt. Du verden hvilken diskant, hva skulle man med diamant? Her var det bare et så dårlig filter at det ødela et helt fantastisk utgangspunkt, for koblet direkte på en forsterker var dette en diskant med virkelig klasse over.
Så hvorfor fungerte forsterkerne til Per på Nautilus?
Den gangen Nautilus ble konstruert var man ikke på langt nær klar for å begynne å tenke på en høyttalers spredning. Man kan jo være fristet til å tro at historien heller ikke var slik at høyttalerne ble utviklet, nærmest uten en forsterker som kunne drive dem, også kom Per dem til unnsetning. B&W hadde jo hatt et mangeårig samarbeid med bransjen, deriblant Classé som de senere kjøpte seg opp i. Forsterkere fra Classé på den tiden var på ingen måte forsterkere med stålkontroll, men de kan nok ha fungert helt utmerket på Nautilusene. Imidlertid finner jeg det heller usannsynlig at de større Bryston og Treshold, eventuelt også Krell, var noen særlig strålende match med disse. Det sier seg selv at valgene da de konstruerte høyttalerne var gjort ut fra hva de hørte. Det sier seg også selv at de hadde tilgjengelig forsterkere de testet høyttalerne på under utviklingsløpet. Og det sier seg også like mye selv at disse forsterkerne hadde mange av de samme egenskapene som kreasjonen til Per. Og det at de klarte å riste liv i bassene handlet ikke om noen nærmest magiske egenskaper, men simpelthen at de traff det punktet på skalaen mellom total kontroll og total mangel på kontroll som passet disse høyttalerne. Hvor godt det traff aner jeg ikke, for jeg har aldri hørt disse høyttalerne.
Det teknoloogiske selvbedraget:
Denne teknologiske glippen er en av mange opp gjennom årene. Vi har sett trender komme og gå igjen, men mange sitter fortsatt litt for fastgrodd til at alle er riktig klare til å slippe dem. Det underligste er at man til stadighet velger å se bort fra tilgjengelig kompetanse på helt sentrale områder for i stedet å ta valg man ofte ikke helt forstår den tekniske konsekvensen av. Når man ender opp med forklaringen "fordi det låter bedre" i for eksempel en forsterker så skal man være ganske forsiktig. Jeg skrev tidligere om viktigheten av å regulere strømmen til drivertrinnet i en Ncore-forsterker. Dette reduserer forvrengningen og øker kvaliteten på forsterkeren dramatisk. Allikevel finnes det bøttevis av høyttalere på markedet som ville låte litt mer levende, litt varmere, og litt mer "musikalsk" om man droppet denne reguleringen. Det er bare det at om man hadde lagt litt mer jobb i høyttaleren, og kjører knallhard regulering på drivertrinnet, så låter det så mye, mye bedre enn det igjen.
men han er nok meget klar over hva som foregår her i verden.
