G
Gjestemedlem
Gjest
Kjøreglede er noe som ofte trekkes frem i tråder som handler om biler. Det er et begrep jeg sliter med å forstå. Joda, jeg har oppleved fasinasjonen ved å kjøre fort på en motorvei i en åpen bil, eller å suse rundt på franske skogsveier i tidlige morgetimer for å handle brød og ost, eller finne stemingen ved å nærme seg en storby midt på natten i regnvær, eller kjøre med sommerdekk på nedsnødde fjellveier. Det er jo utvilsomt morro som opplevelser. Men i likhet med mye annet så blir jo dette fort gammelt og kjedelig. Og etter 20-30 minutter med slikt så er det nok for en dag.
Hva er det med timeslange, eller det som verre er bilturer, som fasinerer så voldsomt? Jeg kan knapt forestille meg noe mer traurig enn å måtte kjøre Bergen-Oslo-Bergen på samme dag.
Det praktiske med bilturer er jeg med på, deri gleden av å selv bestemme hvor man skal og muligheten til å befinne seg utenfor allfarvei uten å ha råd til egen sjåfør, eller ha en evneveik drosjemann som selskap.
Jeg har altså ingen kjøreglede. Kjøring er som oppvask, kjedelig men nødvendig hvis man ikke har noe som gjør slikt av seg selv. Men jeg har stor parkeringsglede. For når jeg parkerer er jeg kommet frem dit jeg skal, og det er mye bedre enn å jobbe seg på vei dit gjennom støy, stress, bråk, trafikk og i beste fall med elendig lyd fra en bilstereo som trøst.
Jeg liker å ha bil. Men jeg er glad for hver gang jeg slipper å bruke den til annet enn korte turer.
Biler kan jo være pene, men de er penest når de står nyvasket i ro i en oppkjørsel og ikke halvskitten som del av et støyende trafikkbilde.
Så hva er det som får voksne mennesker til å finne vedvarende glede og fasinasjon i slike transportetapper med motorisert vogn?
Hva er det med timeslange, eller det som verre er bilturer, som fasinerer så voldsomt? Jeg kan knapt forestille meg noe mer traurig enn å måtte kjøre Bergen-Oslo-Bergen på samme dag.
Det praktiske med bilturer er jeg med på, deri gleden av å selv bestemme hvor man skal og muligheten til å befinne seg utenfor allfarvei uten å ha råd til egen sjåfør, eller ha en evneveik drosjemann som selskap.
Jeg har altså ingen kjøreglede. Kjøring er som oppvask, kjedelig men nødvendig hvis man ikke har noe som gjør slikt av seg selv. Men jeg har stor parkeringsglede. For når jeg parkerer er jeg kommet frem dit jeg skal, og det er mye bedre enn å jobbe seg på vei dit gjennom støy, stress, bråk, trafikk og i beste fall med elendig lyd fra en bilstereo som trøst.
Jeg liker å ha bil. Men jeg er glad for hver gang jeg slipper å bruke den til annet enn korte turer.
Biler kan jo være pene, men de er penest når de står nyvasket i ro i en oppkjørsel og ikke halvskitten som del av et støyende trafikkbilde.
Så hva er det som får voksne mennesker til å finne vedvarende glede og fasinasjon i slike transportetapper med motorisert vogn?
