Europas Kina-sjokk setter også norsk Kina-politikk på prøve.
www.dn.no
Den første Kina-bølgen kom med billige klær, leker og elektronikk. Nå kommer elbiler, batterier, solceller, roboter og avanserte maskiner. Snart vil det også handle om kinesiske KI-modeller.
Kraften og hastigheten er formidabel. På midten av 1990-tallet sto Kina for rundt fem prosent av verdens industriproduksjon. Nå er andelen nær 30 prosent – og den øker.
Den første bølgen var drevet av billig arbeidskraft. Den nye bygger på innovasjon, automatisering og avanserte leverandørkjeder. Kinesiske selskaper møter intens konkurranse hjemme, men også betydelig beskyttelse og offentlig støtte. Vinnerne går deretter ut i verden.
Kina vinner dermed frem i stadig nye næringer, også dem Europa har pekt ut som grunnlaget for fremtidig vekst og grønn omstilling. Centre for European Reform mener Tyskland er særlig utsatt. Tyske foretak er i en trippel skvis: De taper markedsandeler i Kina, møter kinesiske produsenter i tredjemarkeder og konkurrerer stadig hardere med dem hjemme i Europa.
Når Europa nå faktisk lager en mer koordinert og helhetlig Kina-politikk, ser det annerledes ut. EØS gir oss tilgang til det indre markedet, men Norge er ikke med i EUs tollunion eller felles handelspolitikk. Vi deltar ikke i diskusjonen om et felles målbilde og står utenfor informasjonsdelingen. Avtalene våre dekker ikke de viktigste instrumentene i den nye verktøykassen eller mottiltak som fordrer solidaritet.
Tilknytningsformen blir dermed et hinder for målet om å følge en nordisk-europeisk linje.
Norge kjenner kostnadene ved alenegang. Etter fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 lå forbindelsene til Kina nede i seks år. I en verden med mer geoøkonomisk rivalisering er europeisk samordning en god forsikring.
Også for Norge gjelder Tancredis paradoks: Skal den nordisk-europeiske linjen bestå, må vi forandre tilknytningen til EU.