Tja, hva skal jeg fortelle i denne tråden.
Rjukan aksjonen var på mange måter viktig, i alle fall der og da ut fra hva de allierte fryktet. Etterpåklokskap er jo som kjent den største klokskapen av dem alle. Vi foretrekker å "glemme" de beveggrunner som får oss til å handle der og da, som er en kombinasjon av informasjon, desinformasjon, antagelser, frykt, usikkerhet. I det hele tatt et komplekst bilde der kunnskapen i mange tilfeller bygger på en solid mengde antagelser og, som i krig, nektelse av motpartens muligheter til handling. Jeg snakker som en militær, og jeg er også det.
Men om krigen i Norge, så tror jeg fortsatt at man i mange familier har et eierskap til fortellinger knyttet til de faktiske begivenheter under den andre verdenskrig. Kirkegården bortenfor huset mitt, har matroser og offiserer begravd fra panserskipet Norge. Andre døde på havet i handelsflåten, eller ble skutt ned over Tyskland. De er ikke begravd med sine familier her, de er bare nevnt på gravstøtter på gravlunden -og forteller om at de ble savnet. Det er flere som på en eller annen omkom i sammenheng med krigen som ligger her.
Min egen familie har vært sterkt preget av krigen. Min farfar som var skipper på ei fiskeskøyte:
Havsula, en av Nygårdsvollbåtene, gjorde vendereis på Finnmarkskysten i 1940, for i ens ærend dra til Setermoen for å la seg mobilisere i Bn2/IR/16. Han med sine kamerater deltok i angrepene på de tyske stillingene på Kobberfjell og Lille-Balak langt inne på fjellet. Fortellinger om å gå i bakhold i Gressdalen der tyskerne gjennomførte ildoverfall på forsyningstjenestens soldater ga uttrykk for dødsangst, der de ble liggende i timevis i snøen å bare vente på sin endelikt, til tyskerne trakk ut uten å rykke inn for å forsikre seg om at nordmennene var nedkjempet.
Når min farfar omsider etter to måneder kommer hjem til gården på Storsteinnes i Balsfjord, er beksøm skoene han har gått i til fots og på ski, ødelagte, og han var full av lus..! Det fortalte min farmor. Hun var glad han var i livet. Litt senere under krigen blir han pågrepet av tyskerne for å være oppviglersk, og ender med et ni måneder langt fangeleiropphold i Tyskland. Min farmor fortalte før hun døde, med sterk innlevelse om hennes sjokk da hun kom med to småbarn, min far var eldst og rundt 3-4 år ned på kaia på Storsteinnes for å hente ham da han kom hjem. Han var syk, avmagret og nærmest døende. Han var sengeliggende i lang tid etterpå, svevende mellom liv og død. Men han fortsatte som skipper på båten sin:
Havsula, men den ble rekvirert av tyskerne til tvangsevakueringen i 1944. Han fant ut etter krigen at båten hans var blitt senket med håndgranater kastet ned i maskinrommet på Finnmarkskysten den høsten. Han finansierte kjøpet av
Havsula gjennom et aksjelag som tok opp lån. Jeg tror det forble ganske bittert for ham, særlig tatt i betraktning hvilken rolle båter har hatt her oppe.
Det bodde det Tyske soldater i huset på gården til mine oldeforeldre der min farfar og farmor også bodde fram til den tyske kapitulasjonen. Min farfar deltok i oppsamlingen og tvangsklippingen av tyskertøsene i mai-dagen i 1945, noe han mente de fortjente og han var stolt av. For min farfar
forble tyskerne inkarnasjonen av ondskap blant mennesker så lenge han levde. Jeg husker han likte dårlig at tyske fallskjermjegere deltok i NATO-øvelser her på 80-tallet. Han hatet dem sterkt og trodde ikke noe godt kunne komme ut av et slikt folk, og i årene etterpå var enhver påminnelse om hvilken side nordmenn hadde stått på stadig gransket, og det skapte oppstand mer enn en gang..! Han hadde det ofte tungt i årene etter krigen, og var ikke alltid spesielt glad i å fortelle om hva han hadde vært med om.
Min mors familie kommer fra Nordreisa, og de ble rammet på en annen måte. Min morfar var grenselos, og førte mange over grensa til Sverige, og siden Finland ligger rett over grensen der, var det det nok en litt mer kompleks tur enn andre steder. Da Tirpitz ble bombet av RAF oppe i Kåfjord utenfor Alta, fløy hele formasjonen av bombefly i august 1944 over Reisadalen. Da jobbet familien ute på jordet, det var visstnok fint vær, og min mor som da var 6 år gammel forteller at hun aldri glemmer den voldsomme motorduren fra alle flyene der oppe. Det var flere store angrep på Tirpitz der oppe, med formasjoner på over 80 fly..!
Utpå høsten i oktober/november tvangsevakueres mine morforeldre i Nordreisa, i første omgang blir som krigsflyktninger forlagt her på Tromsøya, på sydspissen i en liten hytte. Min morfar, mormor, hennes far (min oldefar), min mor og hennes fire søstre (hennes eldste lillebror som døde høsten -44 i krybbedød mens min morfar var grenselos var nylig begravd i Nordreisa på Storslett gravlund ved tømmerkirka der, som faktisk er av av de få gjenværende bygningene som ikke ble brent ned). Der, i november blir Tirpitz som da var ankret opp utenfor Håkøya, tvers over sundet fra der de var forlagt på nytt bombet av RAF, og skipet kantrer om mange omkommer. Min mor forteller at de lå langflate på kjøkkengulvet, mens min oldefar nektet å komme ned av krakken han satt på, ettersom han mente at om hans tid var kommet, så var den det!
Min mors familie ble deretter evakuert videre, til Bogen i Ofoten, der de var fram til til krigens slutt. En bygd full av krigsflyktninger, tyskere og russefanger. En av mormors søstre ble gift der med en mann fra regionen. Han fortalte meg da jeg var guttunge at han kjørte hestekjerre i dagene etter at Hitler tok livet av seg, og han plystret så lystig. Han hadde blitt tilsnakket og advart av tyske soldater at han risikerte å bli skutt hvis han fortsatte..! Da han spurte hvorfor, fikk han tilsvaret at Hitler Hitler var "kaput". De mente alvor. I dagene tiden etter den tyske kapitulasjonen var det vanlig at de russiske krigsfangene byttet til seg mat og andre ting fra lokalbefolkningen og krigsflyktninger, gjennom ting de lagde, reparerte eller fått tak i fra tyskerne.
Avvæpningen av tyskerne foregikk ikke helt uten dramatikk, min morfar og hjemmefrontsoldatene havnet i skuddveksling med tyske soldater de skulle avvæpne, og han var etter det som fortelle den siste som stanset å skyte, ettersom han en stund nektet å etterkomme ordre om stans i ildgivningen da tyskerne overga seg. Som han sa der og da: "
Eg skal skyte hauet av dem!!!" Han hatet tyskerne dypt og inderlig, og ved hjemkomsten tilbake i Nordreisa, hogg han av trossene til et tysk fartøy med øks, og jaget dem fra havna i Sørkjosen. Min mor husker godt at han var rasende.
En kamerat av meg fortalte at hans far etter krigen jobbet i selskapet Høvding, som kjøpte rettighetene til å hogge opp Tirpitz etter krigen. Dette pågikk fram til 1957. De hadde ikke så stor respekt for levningene av tyskere de fant ettersom arbeidet pågikk. Min kamerat sa at hans far hadde fortalt at de slengte likene de fant i årene etterpå "på havet" under opphoggingen av skipet. Ingen kister, ingen begravelser for de siste omkomne.
I min hjemkommune, Storjord, ligger ganske mye av det som er kjent som "Lyngen-linja" som stillinger opprinnelig ble anlagt av tyskerne for å hindre russisk framrykning. Samtidig trakk de tusenvis av soldater fra Finland ned Skibotndalen, og det skal ha vært stridshandlinger mellom finske styrker og tyskerne på norsk side av grensen ned mot Helligskogen oppe i dalen. To finske krigsfanger, ble denne høsten henrettet av tyskerne nede i Skibotn. En av mine naboer, Antti, eller på norsk Anton, var en av de finske soldatene som siden han ble innkalt i 1939 som 18-åring, kjempet oppe i grensetraktene mot tyskerne. Da hadde han deltatt i tre kriger mellom 1939-1945. To mot russerne, og til sist mot tyskerne. Han hadde sett det meste, men var mest skeptisk til russerne, naturlig nok. I min hjembygd ble han gift, og jobbet som vaktmester da jeg gikk på barneskolen. Merkelig nok var han alltid på godt humør smilte og hilste på oss barna, hver dag.
Tyskerne
brakte med seg mange fanger til Storfjord: russiske og serbiske krigsfanger. Ingen av dem fikk god behandling. De jobbet som slaver, og mange, mange, mange endte sine dager i dødslaveriet. I min hjembygd finnes de ikke mindre en tre minnebautar over der det lå leire og de gravla russere og serbere som døde i massegraver. De bygde ut stillinger, veier og annet for tyskerne. Sultet og frøs i hjel. Andre var så utmattet at de døde av sykdom. Det var mange leire anlagt rundt om i "festningsområdet" der de forberedte fortifikasjonene. Forholdene var de verste i Norge. En av mine naboer, nå avdød fortalte at SS soldatene som voktet de serbiske krigsfangene var kroater..!
Etter den tyske kapitulasjonen, i årene som fulgte, ble levningen av russerne gravd opp og flyttet til Tjøtta i Nordland. Kirkegården ble innviet i 1953. Der finner man en fellesgrav med 6 725 døde, og 826 enkeltgraver. Ingen merket med navn. Men det er reist en bauta. Slik fikk man kontroll på russiske spioner som kunne finne på å oppsøke gravene. Da kunne man lettere holde oppsyn med russiske spioner, og de skulle i hver fall ikke snuse rundt forsvarsverkene man hadde begynt å anlegge i "den nye Lyngen-linja" og andre steder nordpå. Før man var ferdig med den het den "frøy-linjen", hemmelig nok, og de siste stillingene på ferdigstilt på midten av 90-tallet. Men enda på 80-tallet husker jeg de gravde opp levninger etter russiske krigsfanger i Kitdalen i Storfjord.
Hvem som er helter, fortjente medaljer, heder og ære -se det tror jeg mange, mange har gjort seg fortjente til. Men de drukner vel "i statistikken". Sikkert er det at mange var dypt merket og preget av hendelsene de hadde vært del av, og i min familie har det nok gitt seg uttrykk på mange måter, uten at man kanskje helt forstår rekkevidden av det. Angst, dårlige netter og slitte nerver, det vet jeg noen slet med til slutt i livet, og deres barn fikk også sine barndommer preget av det. Og, det var ikke nødvendigvis særlig positivt. Jeg husker min farfar fortalte om da han satt i fangeleiren i Tyskland, det må ha vært julen 1942. Julaften forventet de litt mer enn det vanlige fra tyskerne, men rasjonen var koppen med vann, et tørt brødstykke og et stykke sur agurk. Til slutt på kvelden kom sjefen for brakka nordmennene var stuet sammen i inn, klappet hendene og sa på tysk noe slikt som: "V
el-vel mine herrer, God Jul". Så snudde han og gikk ut, og døra ble stengt.
