Nok en artighet.
Matching er et flott ord. Ting skal passe sammen, slik i utgangspunktet. Jeg tror alle er enige om det. Derfor er det også en term som en kan bruke, og det er liksom ingen som kan si noe på det; for det er en realitet - for sensualister som for rasjonalister, og alle de tvende. Det er en term som liksom er uangripelig. Vi er så forbrødrende enige om dette, og derfor fremstår det som en trivialitet. Kødder du med trivialiteter, så signaliserer du at du har misforstått noe; og/eller du provoserer.
Bak trivialitetene - f.eks. matchingen - er det ikke sikkert at alt er like enkelt. Ingeniører forholder seg til datablader som angir spesifikasjoner for forskjellige duppeditter. Det er vel å anta at slikt eksisterer for at en skal kunne se om ting kan brukes på en slik måte at de fungerer optimalt for oppgaven de skal løse - en form for matching. Jeg har selv ingen særlig kunnskap om slikt, men jeg forutsetter at andre har det, om det nå er brobyggere eller hifikonstruktører. De bruker vitenskapelige lover, teknologiske regler og tommelfingerregler. Ikke alltid er de konkrete årsaksforbindelser kjent, men en kjenner som regel inn- og utverdier. Ofte - som i hifi - så må slike ting korreleres til sanseinntrykk. En må lytte; hørbare endringer og hva som låter best. Men en prøver så langt en kan å korrelere disse med hverandre; verdier på kjente parametre og vår oppfattelse.
Og selv om det stikker kunst i designet av slike duppeditter, så er det kunst fundert i viten.
Dette gjelder også for kabler, såfremt en her holder seg til det vitenskapelig-teknologiske aspektet. Hva kabelen skal brukes til er bestemmende for hvilke parametre som er viktige, deres verdier og toleransegrenser. Produsenter av slike kabler lager som regel datablad for slike egenskaper som her kommer i betraktning. (En kan jo ta seg en kikk på
Beldens nettsider f.eks..)
Innenfor den samme vitenskapelig-teknologiske dimensjon er vi når vi skal matche komponenter. Det matcher dårlig å kjøre en 2W forsterker på en ATC høyttaler. Så finner vi en del data på forsterkere (effekt, ut og inn impedans etc) og på høyttalere. Vi har det samme innen matchingen av PU og armer etc. Vi vet også at disse ikke strekker til i den forstand at en ikke bare kan sette sammen et anlegg ut fra slike oppgitte verdier, vi lytter også. Ingenting rart med det. Men det gir visse rammer og holdepunkt. Og i mange tilfeller så er samspillet komplekst, som i PU og arm på en spiller. Men vi vet hva vi gjør, og jeg kan ikke tro noe annet enn at endringer vi gjør her, og som gir seg utslag i lydendringer, også er noe som lar seg måle. At vi prøver oss frem er ikke det samme som at det hele er hokus pokus. Vi prøver oss frem innen kjente parametre; vi bedriver litt kunst på basis av viten.
Mitt inntrykk er at en innen kablageindustrien - ikke den teknologiske sådanne, men altså hifi-industrien - bedriver kunst uten noen basis i viten. De kjente parametre er der selvfølgelig, men det virker som om det ikke er disse som ligger til grunn for deres fantastiske ytelse. Derfor oppgies sjeldent vitenskapelige parametre, fordi en her beveger seg innen en form for kunnskapsvakuum, kan det se ut som. Muligens ligger det kunnskap der, men den fremstår som hemmelighetskremmeri og engletro. Lager en nå kablage for rør - hva nå enn det skulle bety - så må en gå ut fra at de fremstår med en spesifikk signatur, og den spesifikke signatur må vel ha et opphav en eller annen plass. Men hvor? Hvilke parametre er her tatt i bruk? Det ville da vært artig å få vite. Om om en nå begynner å bruke kablagen som tonekontroller, ja da er jo den kunnskapen ikke noe som bare skulle være tilgjengelig for de invidde?
Spør folk om råd f.eks. vedr. PU-er, ja da kommer en drøss med gode forslag, alle for det meste basert på kjente parametre. Andre komponenter likeså. Prøv ditten datten; vi tenker effektiv masse, stiftetrykk, azimuth og jeg vet ikke hva. Og når vi ikke finner ut av det langs den veien - det virker som om alt matcher, men det matcher ikke likevel - så er vi ved en grense, dette je ne sais quoi (jeg vet ikke) som gir seg i møtet med enkelttilfellene som ikke lar seg innordne i den kjente viten. Men det som i slike tilfeller fremstår som en
grense, kan det synes som om gjøres til
prinsipp innen kablageindustrien.
Og hvis vi nå selv overtar dette prinsipp, så gjenstår selvfølgelig bare den retningsløse prøve- og feilemetode. Men det gjelder å unngå vilkårligheter. Derfor fremstår kabler med sine signaturer, som de både har og ikke har. De har det, fordi ellers var vi inne i den totale vilkårlighet; men de har det ikke, for det må matches. Hva som matcher er det bare gudene og det subjektive inntrykk som forteller oss. Det sensualistiske prinsipp blir som et irredusibelt faktum tenkingen/kunnskapen bare må kapitulere overfor. Her faller alle fremmede målestokker til jorden. Det er tilfeldigheten som råder. Strukturerte råd synes fraværende.
Mitt poeng var nå at dette med matching dermed kan inngå i en retorikk, og hvor uttrykket nå får større og større vekt som retorisk virkemiddel etter som den teknisk-vitenskapelige delen blir mer og mer diffus og mytologisk. De står så og si i et omvendt proporsjonal forhold til hverandre.
men det du sier gir ikke særlig mening. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan disse påstandene kan motbevises og trekkes ned i søla av at noen stikker innom Eltek. 
