Første bud for journalister som skriver i norske aviser er å kunne norsk grammatikk og ortografi, mens selve saken (innenfor journalistens fagfelt) ofte må tas på sparket.
Til det første: Det er helt påkrevet at man eksempelvis vet forskjell på å og og, de og dem, mindre og færre ("...1000 mindre mennesker i år enn i fjor". Her skal det være færre og ikke mindre; folk har sannsynligvis ikke blitt mer kortvokste!). Videre omskriver Dagbladet egennavn og fornorsker dem (Sjampanje kan det ikke hete, kun Champagne; det er et stedsnavn. Samme med Konjakk; nytter ikke, det heter Cognac), skuter (om fremkomstmiddelet scooter) som er et flertallsord for (seil)skuter. Spesielt DBladet elsker fornorskning som det bare blir tull av og som er latterlig. Dette er dog et redaktøransvar og ikke noe journalisten selv velger ut fra eget forgodtbefinnende.
Problemet dagens journalister og redaktører har, er at de ikke er godt nok skolert og i tillegg har et likegyldig forhold til skriftspråket vårt. Skjerpings!
Når det gjelder saksinnholdet i det journalistene skriver om, så går det helt på trynet når man tar sjansen på å skrive om noe man ikke har (helt) peiling på og folder hendene for at ikke leserne skal oppdage dette. Godt eksempel her er omtale av E-stoffer i mat- og drikkevarer (dette elsker DB og VG). Ta f.eks. Benzosyre (konserveringsmiddel) som bl.a. tyttebær er stappfulle av. Her står det ofte at det er skadelige mengder i et eller annet produkt, mens mengden er som en håndfull nyplukkete tyttebær. Da må vi jo forby tyttebærspising, eller hva?
Nei, det gjelder vel å holde seg innenfor kompetanseområdet og samtidig fremstille saken på et korrekt norsk. Det er fristende, men også dristig å begi seg ut på litt ukjente stier, det vet vi som skriver her på HFS; plutselig får man så hatten passer. Men vi tar oss ikke betalt. Det gjør journalistene i norske aviser og på deres nettsider.
