Bergenfest 2025
Årets festival var utvidet med en ekstra scene:
Litt forvirrende da Magic Mirrors teltet hadde skiftet navn til Hjertebank,
mens et over dobbelt så stort telt plassert på sletten hadde overtatt Magic Mirrors navnet.
Fikk ikkje med på langt nær alt de første dagene og var nok litt skuffende for de mer rock interesserte.
The The var dog veldig bra og synd at den konserten ikkje var innendørs med et publikum som kjenner bandet.
The Reverend Peyton’s Big Damn Band var også supert.
Lørdagen ble innledet Bjørn Eidsvåg på hovedscenen Plenen(kor Neil Young spiller på fredag),
og rett etter det gikk turen til Magic Mirrors og
Mystery Lights:
Heftig 60-talls garasje rock med en dæsj psykedelia. Anført av en splitthoppende Mike Brandon fikk de etter hvert med seg publikum. På siste låten er manageren? kommet opp på scenen og med et par norske gloser klarer han å få salen med på allsang.
Neste konsert var
Jasmine Jethwas i Håkonshallen:
Faktisk veldig bra - Litt Joni Mitchell med sparsomt gitarspill.
Tro det eller ei for første gang var lyden i Håkonshallen/Bergenfest suveren - endelig var lydmannen med trikset: Låter det jævlig skru opp 3-4 hakk, byttet ut.
Next Marstein på Plen og spisepause langt unna, før
Hamish Hawk skal på i Hjertebank teltet:
Hamish Hawk fra Edinburgh med teatralsk karismatisk opptreden - 80-talls vibrasjoner.
Det er jo i dette teltet de mest minnerike konsertene har vært og Hamish skal med på listen.
Kveldens siste konsert blir også her i teltet,
Pokey LaFarge:
Du hendelse for en avslutning, - dette svingte noe så inn i hesterampen.
Definitivt årets konsert. Klipper fra Musikkbloggen:
Fra teltet kom det meldinger om at Pokey LaFarge var on FIRE, så turen gikk bort dit, og det var akkurat som forventet. Foran scenen var det en elektrisk stemning fra et publikum som hoppet, danset og sang. Greit nok at alle ble overgått av Lene (?) som stod midt foran og sang med på ALLE låtene. Hun ble lagt merke til fra scenen, og Pokey klatret nesten over gjerdet for å spørre hva hun het. Det demper ikke akkurat stemningen når man har slik kontakt med publikum.
Bandet hans er så tight og velspilt at det er en fryd. Rytmeseksjonen er overlegne, og keyboardist og gitarist fyller ut lydbildet. Pokey selv er bare et stort smil, og leverer et sett som har mye nytt, men naturligvis også noen klassikere. Og jeg tar meg selv i å lure hvor DISSE menneskene er til vanlig, de som kan alle tekstene til Pokey og synger med. Som tydeligvis elsker denne musikken.
.
