Jeg opprettet en ny ny profil for å slippe å leve opp til min gamle rolle,

[Tølper]

men nå er jeg der igjen. Og må følgelig sikkert stå ansvarlig for alt Chomsky, Said, Zinn og så videre sier atter en gang. For ikke å si alt Mao, Stalin og andre totalitære tyranner har gjort under dekke av å være sosialistiske prosjekter.

Så kommer jeg til poenget. Hvor fanget er mann egentlig av sine sosiale roller, og hva skal til for å bryte med dem? I hvor stor grad er det omverden som har definert hvem du er? Og så videre. På et rent generelt plan, i dagliglivet. F.eks. i hvor stor grad er personligheten din deg selv, og i hvor stor grad er den en tvangstrøye? Og har du et klart bilde av hvem du er selv? Det er for eksempel noen som til stadighet oppretter nye emner her på sentralem (f.eks meg), andre som aldri gjør det, hva kommer det av?

Jeg vet ikke jeg, dette emnet ble laget veldig spontant og gæli. Men noe må gjøres sånn.

McH

 

[toref]

Vil tro du får ganske få beviselige svar her Tølper. Men interessant er det jo å reflektere rundt dette. Kanskje svaret finnes i deg selv? Hvor fri eller ufri føler du deg i forhold til egne roller? Hva hindrer deg i å være fri? Så kan man jo gjerne sammenligne med andre folk rundt seg etterpå.

Vil forøvrig anbefale en bok i denne sammenhengen: "Den samfunnsskapte virkelighet", Berger & Luckmann 1966. Meget bra lesning.


Mvh

 

[Gjestemedlem]

Så kommer jeg til poenget. Hvor fanget er mann egentlig av sine sosiale roller, og hva skal til for å bryte med dem? I hvor stor grad er det omverden som har definert hvem du er? Og så videre. På et rent generelt plan, i dagliglivet. F.eks. i hvor stor grad er personligheten din deg selv, og i hvor stor grad er den en tvangstrøye?

Du slipper aldri unna dette.

Det krever trening å meste omlegging av sosiale roller. De som er flinkeste til dette av de jeg kjenner er gjerne dem som har dette som hobby. Rollespill, Laiv, LARP, skuespill, improvisajonsteater etc. Dette gir fantastisk god trening i å bygge og modifisere personligheter og sosiale roller.

En annen viktig faktor er helt personlig hvor viktig det er for deg å bli akseptert av din omgangskrets, familie, venner osv. Jo større behov man har for denne tryggheten, jo vanskeligere er det å bryte med forventningene man selv har skapt, i allefall hvis man ikke har en ny ferdigdefinert rolle å gå inn i.

Boktips: (ikke la deg skremme hvis titelen ser litt off topic ut, dette er et mesterverk)

Impro: Improvisation and the Theatre av Keith Johnstone

 

[Spiralis]

Tølper er et "ubeskrevet" ( nesten ) blad, og vil vel få lov til å stå til rette for egne handlinger, og ikke nødvendigvis synder fra "tidligere liv". Hvis man kan si det slik.

Nå er man jo ofte "seg selv" på godt og vondt selv når man er anonym på et debattforum som dette slik at det nok er mulig for ikke si sansynlig at du fortsatt vil hevde det du tror på, og da er det vel ikke unaturlig om du kanskje vil komme til å argumentere på samme måte som du har gjort under andre alias. Problemet er at vi av og til blir så engsjerte at vi glemmer den "rollefiguren" vi presenterer, og da kommer personen bak figuren fram. Så om du etterhvert blir holdt ansvarlig for Chomsky, Said Zinn og andre som jeg ikke kjenner ( eller bryr meg om for den del ) må ( bør iallefall ) det kun skyldes at du med signaturen "Tølper" begynner å bruke disse som referanse. Men selvsagt vi andre vet hvem du er og da er det jo lett ( og veldig menneskelig ) å ta med denne kunskapen i debatten, selv om vi for debattens del bør la det være. :

 

[Tølper]

Tølper er et "ubeskrevet" ( nesten ) blad, og vil vel få lov til å stå til rette for egne handlinger, og ikke nødvendigvis synder fra "tidligere liv". Hvis man kan si det slik.

Nå er man jo ofte "seg selv" på godt og vondt selv når man er anonym på et debattforum som dette slik at det nok er mulig for ikke si sansynlig at du fortsatt vil hevde det du tror på, og da er det vel ikke unaturlig om du kanskje vil komme til å argumentere på samme måte som du har gjort under andre alias. Problemet er at vi av og til blir så engsjerte at vi glemmer den "rollefiguren" vi presenterer, og da kommer personen bak figuren fram. Så om du etterhvert blir holdt ansvarlig for Chomsky, Said Zinn og andre som jeg ikke kjenner ( eller bryr meg om for den del ) må ( bør iallefall ) det kun skyldes at du med signaturen "Tølper" begynner å bruke disse som referanse. Men selvsagt vi andre vet hvem du er og da er det jo lett ( og veldig menneskelig ) å ta med denne kunskapen i debatten, selv om vi for debattens del bør la det være. :

Det var ikke meningen å starte en diskusjon om meg selv eller tølper. Og dessuten føler jeg at min rolle her korrelerer ganske dårlig med hvordan jeg anser den virkelige meg for å være - også i måten å argumentere på. Men grunnverdiene er jo de samme. Jeg veier nok normalt ordene mine i langt større grad i det private liv, blant annet. Hadde Ante Krist virkelig vært meg så hadde jeg jo ikke blitt drit lei rollen (håper jeg).

En annen ting jeg føler litt på, er kommunikasjonsbariærer - enten innbilte eller reelle - som er med på å gjøre en isolert og skape rolleproblemer da en ikke klarer å formidle seg selv eller sine tanker uten så mange snarveier at mye av innholdet fort er borte før mottaker engang har begynt å tolke det du sa. Og slik fortsetter det. Men tankene mine får du aldri? Ja, men er det et valg?

Mvh

 

[Gjestemedlem]

En annen ting jeg føler litt på, er kommunikasjonsbariærer - enten innbilte eller reelle -

Kommunikasjonproblemene skyldes nok mangel på skjegg. Det er vanskelig å bli tatt på alvor, selv om man refererer til intellektuelle storheter og filosofiske skrifter uten å kunne vise til skjegg, om ikke annet enn i avataren, som er ditt ansikt utad mot menneskeheten.

 

[Tølper]

En annen ting jeg føler litt på, er kommunikasjonsbariærer - enten innbilte eller reelle -

Kommunikasjonproblemene skyldes nok mangel på skjegg. Det er vanskelig å bli tatt på alvor, selv om man refererer til intellektuelle storheter og filosofiske skrifter uten å kunne vise til skjegg, om ikke annet enn i avataren, som er ditt ansikt utad mot menneskeheten.

Det kan ikke reduseres til at jeg vil ha respekt for mine politiske meninger. Langt derifra. Handlet vel mer om å kommunisere jeget, om jeg ikke ble for metafysisk nå?

Mvh

 

[Tølper]

De sanneste tanker er de som ikke forstår seg selv...

 

[Gjestemedlem]

Det kan ikke reduseres til at jeg vil ha respekt for mine politiske meninger. Langt derifra. Handlet vel mer om å kommunisere jeget, om jeg ikke ble for metafysisk nå?

Mvh

Skjegget er sjelens speil.

 

[Spiralis]

Det kan ikke reduseres til at jeg vil ha respekt for mine politiske meninger. Langt derifra. Handlet vel mer om å kommunisere jeget, om jeg ikke ble for metafysisk nå?

Mvh

Seriøst:

Jeg tror det er vanskelig å kommunisere "jeget" på et forum som dette når man er anonym. Vi ( de fleste av oss ) spiller vel roller her inne, og ville nok betakke seg for å omgås disse figurene i det virkelige livet for lenge. Tror vi fort ble for slitsomme, - selv for oss selv. Det er også det at når man ikke er anonym vil man tilpasse seg en akseptabel norm for oppførsel, hvilket vi ikke behøver på HFS.

Når det gjelder respekt for dine politiske meninger så har jeg det, selv om jeg 98% av tiden er gistrende uening med deg. Nå synes jo jeg at man nettopp skal diskutere med dem man er uening med da det er så mye mer utviklende enn å diskutere med de man er enig med. Når så er sagt så har du tidligere ligget på et så - la meg kalle det "akademisk" nivå at det fort har blitt slitsom å følge deg i alle resonementer. Den formen er litt vanskelig på et slikt forum som dette, der raske (ufine) kommentarer ser ut til være "vinneroppskriften." Og allerede her ser du hvorfor det slikt forum som dette ikke erdet beste for en seriøs akademisk preget diskusjon. En seriøs debatt har ikke "vinnere", forhåpentligvis er samtlige deltagere blitt mer opplyst, men vinner??

 

[Øivind]

Så kommer jeg til poenget. Hvor fanget er mann egentlig av sine sosiale roller, og hva skal til for å bryte med dem? I hvor stor grad er det omverden som har definert hvem du er? Og så videre. På et rent generelt plan, i dagliglivet. F.eks. i hvor stor grad er personligheten din deg selv, og i hvor stor grad er den en tvangstrøye? Og har du et klart bilde av hvem du er selv? Det er for eksempel noen som til stadighet oppretter nye emner her på sentralem (f.eks meg), andre som aldri gjør det, hva kommer det av?

HVA definerer hvem du er? ("i din realitet")

Edit: utenfor forumet ja.

 

[Tølper]

Har ikke tid til å svare på innleggene nå, men gjør det siden. Men husk at jeg snakker om livet generelt, ikke eksplisitt rollene vi påtar oss på dette forumet.

Mvh
Atle K

 

[Morpheus]

Hei Atle, du virker enda mer paranoid og selvsentrert enn det jeg er! Hadde vært hyggelig om du deltar sterkere i andre tråder enn de du selv starter... Men med nicket "Tølper" vil det kansje endre seg... ?

 

[Tølper]

Hei Atle, du virker enda mer paranoid og selvsentrert enn det jeg er! Hadde vært hyggelig om du deltar sterkere i andre tråder enn de du selv starter... Men med nicket "Tølper" vil det kansje endre seg... ?

Selvsentrert stemmer selvfølgelig, men ikke mer enn deg som tydeligvis blir så krenket av at jeg tar opp plass som ellers kunne tilfalt deg eller dine like(?) at du går til angrep på person. Har selvfølgelig ikke tenkt å la meg styre av hvordan du mener jeg skal agere. Om jeg ikke hadde fått respons hadde jeg da ikke giddet å lage emner - så det er tydelig at andre interesserer seg for dem om du liker det eller ikke.
Det skorter ikke på sosial inteligens, dog jeg av og til finner det mer hensiktsmessig å opptre forstyrrende enn å falle inn i rekken.

Til slutt, føkk deg.

McH

 

[Komponenten]

Man klarer ikke å rømme fra seg selv. For meg har Atle vært Atle uansett hva han har kalt seg.
Jeg har ikke merket forskjell på rollene du påstår å ha om du nå har hett Atle, Akle, 311 (?), Ante Krist eller hva du nå har kalt deg. Dette gjelder ikke bare deg, det er andre som har prøvd med ny frisk, men man kjenner dem fort igjen på skrivestil og meninger.
Jeg tror på mange måter folk er mer seg selv på slike steder enn ellers, her trenger man ikke late som, her kan man være seg selv og si hva man mener uten å ta all verdens hensyn som man kanskje tar i hverdagen for å slippe å komme helt på kant med folk, for de man omgås her kan man ”skru av”, man slipper å forholde seg til dem annet enn når man selv ønsker, og man kan være dønn ærlig og slippe å pakke inn ting.
Noen spiller kanskje roller, men de fleste tror jeg ikke gjør det, i alle fall sier “rollen” i det store og det hele mye om personen bak. Ønsker man å endre andres oppfatning av en selv fordi man føler seg misforstått er vel det beste å gjøre det ved å argumentere annerledes, ikke skifte navn i hytt og vær.

 

[Morpheus]

Hei Atle, du virker enda mer paranoid og selvsentrert enn det jeg er! Hadde vært hyggelig om du deltar sterkere i andre tråder enn de du selv starter... Men med nicket "Tølper" vil det kansje endre seg... ?

Selvsentrert stemmer selvfølgelig, men ikke mer enn deg som tydeligvis blir så krenket av at jeg tar opp plass som ellers kunne tilfalt deg eller dine like(?) at du går til angrep på person. Har selvfølgelig ikke tenkt å la meg styre av hvordan du mener jeg skal agere. Om jeg ikke hadde fått respons hadde jeg da ikke giddet å lage emner - så det er tydelig at andre interesserer seg for dem om du liker det eller ikke.
Det skorter ikke på sosial inteligens, dog jeg av og til finner det mer hensiktsmessig å opptre forstyrrende enn å falle inn i rekken.

Til slutt, føkk deg.

McH

...... What ever..

 

[Tølper]

Så kommer jeg til poenget. Hvor fanget er mann egentlig av sine sosiale roller, og hva skal til for å bryte med dem? I hvor stor grad er det omverden som har definert hvem du er? Og så videre. På et rent generelt plan, i dagliglivet. F.eks. i hvor stor grad er personligheten din deg selv, og i hvor stor grad er den en tvangstrøye? Og har du et klart bilde av hvem du er selv? Det er for eksempel noen som til stadighet oppretter nye emner her på sentralem (f.eks meg), andre som aldri gjør det, hva kommer det av?

HVA definerer hvem du er? ("i din realitet")

Edit: utenfor forumet ja.

Hva definerer hvem jeg er? Personligheten min er vel de trekk ved min oppførsel som er mer eller mindre konstante. Og hvordan jeg oppfører meg er vel både hvordan jeg spiller inn på miljøet og hvordan miljøet spiller inn på meg. I alle fall er det den synlige delen. Og til slutt definerer jeg vel meg selv tildels ut i fra det.

Men personlighet er jo mer enn en persona, en person besitter jo vanligvis flere roller uten å være splittet av den grunn.

Personlighet er jo også et produkt av genene mine, og hvordan disse har blitt formet av miljø.

Men jeg føler ikke at det heller er nok til å definere det. Enn så lenge klarer jeg ikke å si annet enn at jeg føler at personlighet er langt mer enn sine bestanddeler.

Mvh

 

[rolfozzy]

Tror ikke du er noen tølper jeg, Tølper.
Du er nok sol eller skyggesiden til Slubbert bare. Og det trengs det også.

 

[Gjestemedlem]

Etter denne lanseringen av ny personlighet blir det jo interessant å se hva den neste tråden din handler om da. Den vanskelige andretråden. Den som definerer deg som menneske.

 

[Øivind]

Men jeg føler ikke at det heller er nok til å definere det. Enn så lenge klarer jeg ikke å si annet enn at jeg føler at personligj\het er langt mer enn sine bestanddeler.

Nettopp. Leser "What the bleep" om dagen, og har kanskje hodet litt i skyene. Synes dette er interesant, men det ble vel kanskje litt OT.

 

[Tølper]

Man klarer ikke å rømme fra seg selv. For meg har Atle vært Atle uansett hva han har kalt seg.
Jeg har ikke merket forskjell på rollene du påstår å ha om du nå har hett Atle, Akle, 311 (?), Ante Krist eller hva du nå har kalt deg. Dette gjelder ikke bare deg, det er andre som har prøvd med ny frisk, men man kjenner dem fort igjen på skrivestil og meninger.
Jeg tror på mange måter folk er mer seg selv på slike steder enn ellers, her trenger man ikke late som, her kan man være seg selv og si hva man mener uten å ta all verdens hensyn som man kanskje tar i hverdagen for å slippe å komme helt på kant med folk, for de man omgås her kan man ”skru av”, man slipper å forholde seg til dem annet enn når man selv ønsker, og man kan være dønn ærlig og slippe å pakke inn ting.
Noen spiller kanskje roller, men de fleste tror jeg ikke gjør det, i alle fall sier “rollen” i det store og det hele mye om personen bak. Ønsker man å endre andres oppfatning av en selv fordi man føler seg misforstått er vel det beste å gjøre det ved å argumentere annerledes, ikke skifte navn i hytt og vær.

Jeg har aldri prøvd å gjemme meg bak et nick da jeg ganske så ofte signerer med Atle K - det er ikke meningen at det skal være vanskelig(!). Jeg kaller meg tølper for faen, en hyllest til min gode venn slubbert... Jeg har også bare skiftet profil en gang tidligere, og da etter et kort opphold. Og hva var forrige profilnavnet mitt, Atle Kristiansen. Det ble opprettet utelukkende for bruk på bruktbørsen, men den ideen glapp. Vi har vært gjennom dette før, så jeg avslutter den diskusjonen her for min del. Vil bare legge til at flere personer her vet hvem jeg er, lydlaug, familie, og nære venner - så du gjemmer deg nok i større grad bak et nick en hva jeg gjør.

Jeg tror ikke folk som regel er mer seg selv på internett, jeg tror folk bruker internett som en lekeplass hvor alt går og en kan eksperimentere både med personaer og personligheter for ikke å snakke om meninger. F.eks. vil jeg påstå at jeg vanligvis er langt mer respektfull, nysgjerrig, imøtekommende og medgjørlig i virkeligheten enn hva jeg er her. Jeg legger også mer omtanke i hva jeg sier og til hvem. Grunnen til at jeg har rasshøltendenser på internett er nok også en motreaksjon mot alle de grusomme tingene en kan si på en pen måte eller insinuere når en gjemmer seg bak et nick.

Igjen, du ser skogen for bare molekyler, denne tråden handler ikke om å skifte internettnavn eller et ønske om å gjøre et godt inntrykk.

Mvh

 

[Tølper]

Men jeg føler ikke at det heller er nok til å definere det. Enn så lenge klarer jeg ikke å si annet enn at jeg føler at personligj\het er langt mer enn sine bestanddeler.

Nettopp. Leser "What the bleep" om dagen, og har kanskje hodet litt i skyene. Synes dette er interesant, men det ble vel kanskje litt OT.

Nå kjenner ikke jeg til boken utover en kort bokomtale jeg nettopp så hos tanum. Men jeg føler absolutt ikke refleksjoner rundt emnene den tar opp ikke kan få plass under dette emnet.

Mvh

 

[Tølper]

Etter denne lanseringen av ny personlighet blir det jo interessant å se hva den neste tråden din handler om da. Den vanskelige andretråden. Den som definerer deg som menneske.

 

[emokid]

Mange er nok mer fanget av sine sosiale roller enn de tør innrømme, noen synes vel rollene sine er trygge rammer for sin adferd. Et eksempel på dette, og et som har gått inn på meg, er mine tidligere kollegaers uhyre forsiktighet ved å fremstille seg selv som følende individer, med særlig andre tanker enn "øl, nakne damer og bowling".

En av disse brukte til tider meg til å snakke om mer nære ting, og byttet sådan fasade da vi jobbet sammen kontra samtalen ved pausebordet. Ellers var dette den samme gjengen som syntes det var rart jeg ikke hadde et lager av brostein hjemme og gikk med palestinaskjerf, siden jeg til tider oppsøker konserter på Blitz. Det er lite nyanser rundt pausebordet, det er rar eller normal, der normal er en neandertaler av en mann med to hensikter i livet; øl og nedlatende kvinnesyn. Jeg holdt nesten på å glemme konsumerisme, europris og biltema-katalogen. Håpløs rolle spør du meg, men noen syntes til å trives i denne.

Ellers har jeg kommet frem til at å bytte roller i særlighet, altså å være en mer sjåvinist-emokid ikke har noen hensikt. Jeg har det bedre i en verden der jeg kan henvende meg likt til alle, og oppføre meg likedan. De som faller bort pga. dette, faller bort uten at det gjør meg stort. Jeg ønsker uansett ikke tilknytning til kretser der rollespill er en nødvendighet, sosialt sett.

 

[wotg]

Who fucking cares - it`s the internet...
Hva er vitsen med å bytte nick hele tiden? er man flau over anlegget sitt, noe man skrev en gang for to årsiden eller har man *fnis* "vokst" fra nicket sitt osv.
Jeg har litt over 1200 innlegg og vært medlem siden 10 April 2005. Jeg har sikkert skrevet masse teite ting og er sikkert ansvarlig for en million skrivefeil - bryr det meg?
Ikke i det hele tatt. You live, you learn, og i mange av diskusjonene her inne så er det ingen fasit, alle har lov til å si sin mening, om den ligger til høyre eller venstre for neste debattants innlegg driter jeg totalt i.
Så lenge man bruker litt common sense så bør ikke en forumidentitet by deg som person på noen særlige problemer.
Jeg er så trygg på menneskene jeg møter her inne og min egen person at jeg til å med har bilde av meg selv i avataren min!
Hadde det ikke vært for at jeg synes nick-bytting er utrolig lame så hadde jeg heller ikke hatt noen problemer med på bruke mitt navn som nick.

 

[Øivind]

Oi, enda en som klarer. Takk emokid.

 

[Slubbert]

Selv om det bare er tangentielt relevant er dette en fascinerende artikkel om internett"roller":

http://www.nytimes.com/2008/08/03/magazine/03trolls-t.html?em

 

[Tølper]

Who fucking cares - it`s the internet...
Hva er vitsen med å bytte nick hele tiden? er man flau over anlegget sitt, noe man skrev en gang for to årsiden eller har man *fnis* "vokst" fra nicket sitt osv.
Jeg har litt over 1200 innlegg og vært medlem siden 10 April 2005. Jeg har sikkert skrevet masse teite ting og er sikkert ansvarlig for en million skrivefeil - bryr det meg?
Ikke i det hele tatt. You live, you learn, og i mange av diskusjonene her inne så er det ingen fasit, alle har lov til å si sin mening, om den ligger til høyre eller venstre for neste debattants innlegg driter jeg totalt i.
Så lenge man bruker litt common sense så bør ikke en forumidentitet by deg som person på noen særlige problemer.
Jeg er så trygg på menneskene jeg møter her inne og min egen person at jeg til å med har bilde av meg selv i avataren min!
Hadde det ikke vært for at jeg synes nick-bytting er utrolig lame så hadde jeg heller ikke hatt noen problemer med på bruke mitt navn som nick.

Jeg er stort sett enig med deg, men det er ikke hva første innlegg søker å ta opp. Jeg forstår ikke hvordan så mange kan legge all mening i en innledning som var ment som en analogi (en innledning har sjelden stor betydning) for så å overse resten - og da følgelig det egentlige innholdet.

Mvh

 

[wotg]

Who fucking cares - it`s the internet...
Hva er vitsen med å bytte nick hele tiden? er man flau over anlegget sitt, noe man skrev en gang for to årsiden eller har man *fnis* "vokst" fra nicket sitt osv.
Jeg har litt over 1200 innlegg og vært medlem siden 10 April 2005. Jeg har sikkert skrevet masse teite ting og er sikkert ansvarlig for en million skrivefeil - bryr det meg?
Ikke i det hele tatt. You live, you learn, og i mange av diskusjonene her inne så er det ingen fasit, alle har lov til å si sin mening, om den ligger til høyre eller venstre for neste debattants innlegg driter jeg totalt i.
Så lenge man bruker litt common sense så bør ikke en forumidentitet by deg som person på noen særlige problemer.
Jeg er så trygg på menneskene jeg møter her inne og min egen person at jeg til å med har bilde av meg selv i avataren min!
Hadde det ikke vært for at jeg synes nick-bytting er utrolig lame så hadde jeg heller ikke hatt noen problemer med på bruke mitt navn som nick.

Jeg er stort sett enig med deg, men det er ikke hva første innlegg søker å ta opp. Jeg forstår ikke hvordan så mange kan legge all mening i en innledning som var ment som en analogi (en innledning har sjelden stor betydning) for så å overse resten - og da følgelig det egentlige innholdet.

Mvh

Jeg forstår fint hva du prøver å si, jeg skjønner bare ikke hvorfor...
Så klart mange lager seg en egen virkelighet og sitt eget alter ego på internett, jeg synes bare synd på slike personer, hva mangler du i livet siden du ønsker å fremstå som noe du ikke er?
På avforum er det opptil flere personer som i lys av deres innleggs antall får tittel som "ekspert", "guru" osv.
For mange er dette en selvoppfyllende tittel og mange begynner å endre holdninger osv. bare fordi de nå kalles "ekspert"
Jeg kan ikke skjønne at folk er usikkre på seg selv på nettet, man bestemmer jo hele tiden selv hvor mye personlig informasjon man vil gi ut.

 

[Tølper]

Du gjør dessverre ikke det wotg, spørsmålene kommer midt i innlegget og har spørsmålstegn bak seg:

[...]Så kommer jeg til poenget. Hvor fanget er mann egentlig av sine sosiale roller, og hva skal til for å bryte med dem? I hvor stor grad er det omverden som har definert hvem du er? Og så videre. På et rent generelt plan, i dagliglivet. F.eks. i hvor stor grad er personligheten din deg selv, og i hvor stor grad er den en tvangstrøye? Og har du et klart bilde av hvem du er selv? Det er for eksempel noen som til stadighet oppretter nye emner her på sentralem (f.eks meg), andre som aldri gjør det, hva kommer det av?[...]

Senere har jeg funnet det nødvendig å spesifisere:

Men husk at jeg snakker om livet generelt, ikke eksplisitt rollene vi påtar oss på dette forumet.

Altså f.eks. en analogi om hvordan måten et eksperiment er satt opp kan få innvirkning i psykologisk forskning ("demand characteristics") eller hvordan forskernes forventninger kan farge resultatene hadde kanskje vært en bedre innledning. Temaet var uansett ikke ment å være at jeg skifter nick og er litt ustabil når det kommer til slikt, det kan neppe generaliseres til andre og deres liv.

Det jeg ville skape var diskusjon og refleksjon rundt hva å ha en personlighet innebærer og hva en personlighet er. F.eks. om en til en viss grad lever opp til andres forventninger til deg fordi du definerer deg selv slik omverden oppfater deg. Eller om en rett og slett tildels reduserer seg selv til å passe innenfor rammene av hva som er sosialt akseptabelt eller sosialt ønskelig/hva som gir flest fordeler, og så videre.

Mvh

 

[Gjestemedlem]

Hvis folk ikke har roller å forholde seg til kan man bli oppfattet som utilregnelig, en som har totalt manglende sosiale antenner, eller en sosial kameleon, en som kun tilpasser seg de menneskene og holdningene som er rundt en til enhver tid... og ingen av disse er vel noe særlig flatterende beskrivelser.

Roller og personligheter er derfor redskap til bruk i sosiale sammenhenger. Er du alene på fjellet en måned uten kontakt med omverdenen har du ikke bruk for noen personlighet.

 

[emokid]

Hvis folk ikke har roller å forholde seg til kan man bli oppfattet som utilregnelig, en som har totalt manglende sosiale antenner, eller en sosial kameleon, en som kun tilpasser seg de menneskene og holdningene som er rundt en til enhver tid... og ingen av disse er vel noe særlig flatterende beskrivelser.

Roller og personligheter er derfor redskap til bruk i sosiale sammenhenger. Er du alene på fjellet en måned uten kontakt med omverdenen har du ikke bruk for noen personlighet.

Er det ikke de forskjellige rollene som gjør at man man blir den "sosiale kameleonen" du beskriver her? Om jeg er en person på jobb, en hjemme, en med kompisene, en med kjæresten, f.eks. Hvorfor kan ikke den "virkelige" personligheten fungere til alt dette? Jeg skal ikke påstå at dette er en enkel oppgave, men det er en jeg i den senere tid har prøvd å tilstrebe og jeg finner det langt mer behagelig slik.

 

[Tølper]

Hvis folk ikke har roller å forholde seg til kan man bli oppfattet som utilregnelig, en som har totalt manglende sosiale antenner, eller en sosial kameleon, en som kun tilpasser seg de menneskene og holdningene som er rundt en til enhver tid... og ingen av disse er vel noe særlig flatterende beskrivelser.

Roller og personligheter er derfor redskap til bruk i sosiale sammenhenger. Er du alene på fjellet en måned uten kontakt med omverdenen har du ikke bruk for noen personlighet.

Jeg mener det går et skille mellom personlighet og persona. Uten en personlighet på fjellet så hadde du ikke hatt noe å knytte opplevelsene til, utenom som en totalt mekanisk kognitiv øvelse.

Det jeg føler har skjedd i dag er at kulturen fokuserer så mye på å ha en vellykket persona at personlighet nesten blir ute av syne. Noe som kanskje også resulterer i ensomhet og generell avstumpethet. Da mennesker rundt deg inntar en mer og mer mekanisk karakter og det følgelig blir vanskeligere og vanskeligere og skimte noe menneskelig i dem bortsett fra alle disse overfladiske menneskelige konstruktene som trend, stil (ofte "personlig", en eufemisme), moteriktig konsum, og så videre. Kanskje?

Mvh

 

[Tølper]

Hvis folk ikke har roller å forholde seg til kan man bli oppfattet som utilregnelig, en som har totalt manglende sosiale antenner, eller en sosial kameleon, en som kun tilpasser seg de menneskene og holdningene som er rundt en til enhver tid... og ingen av disse er vel noe særlig flatterende beskrivelser.

Roller og personligheter er derfor redskap til bruk i sosiale sammenhenger. Er du alene på fjellet en måned uten kontakt med omverdenen har du ikke bruk for noen personlighet.

Er det ikke de forskjellige rollene som gjør at man man blir den "sosiale kameleonen" du beskriver her? Om jeg er en person på jobb, en hjemme, en med kompisene, en med kjæresten, f.eks. Hvorfor kan ikke den "virkelige" personligheten fungere til alt dette? Jeg skal ikke påstå at dette er en enkel oppgave, men det er en jeg i den senere tid har prøvd å tilstrebe og jeg finner det langt mer behagelig slik.

Oooh That's the way,(aha aha) I like it (aha aha). That's the way, (aha aha) I like it (aha aha). That's the way, (aha aha) I like it (aha aha) ..

 

[Gjestemedlem]

Jeg mener det går et skille mellom personlighet og persona. Uten en personlighet på fjellet så hadde du ikke hatt noe å knytte opplevelsene til, utenom som en totalt mekanisk kognitiv øvelse.

Jeg ser det heller slik at denne selvbevistheten er det som står i veien for opplevelsene. De som klarer å bryte ned denne personligheten (etter din terminologi) er vel dem som står frem som de mest helheltligige menneskene, selv om de også kan benytte seg av de verktøy som vi kan kalle persona om du vil, i sosiale sammengenger.

Det jeg føler har skjedd i dag er at kulturen fokuserer så mye på å ha en vellykket persona at personlighet nesten blir ute av syne. Noe som kanskje også resulterer i ensomhet og generell avstumpethet. Da mennesker rundt deg inntar en mer og mer mekanisk karakter og det følgelig blir vanskeligere og vanskeligere og skimte noe menneskelig i dem bortsett fra alle disse overfladiske menneskelige konstruktene som trend, stil (ofte "personlig", en eufemisme), moteriktig konsum, og så videre. Kanskje?

Kanskje fordi de har for sterkt fokus på "persona" og ikke ser at dette også bare er en "personlighet" til eget bruk? Jeg tror at man kan nå litt lenger hvis man ser denne sammenhengen og dermed setter seg i stand til å modifisere personligheten også, på lik linje med "persona" eller legge den helt bort når man ikke behøver den.

Identifiserer man seg for stekt med sin "personlighet" så går man seg lett vil når den ikke passer til formålet lenger og man ikke er i stand til å bytte eller modde den.

 

[Gjestemedlem]

Er det ikke de forskjellige rollene som gjør at man man blir den "sosiale kameleonen" du beskriver her? Om jeg er en person på jobb, en hjemme, en med kompisene, en med kjæresten, f.eks. Hvorfor kan ikke den "virkelige" personligheten fungere til alt dette?

Man trenger ikke så veldig mange eller så veldig forskjellig personligheter, blir de for forskjellig kan man virke litt falsk. Men man forholder seg jo ikke alltid på samme måte overfor sin bestemor som sine kollegaer eller sine barn eller for ukjente på en sen nattestime på byen.

Jeg skal ikke påstå at dette er en enkel oppgave, men det er en jeg i den senere tid har prøvd å tilstrebe og jeg finner det langt mer behagelig slik.

Kanskje det bare betyr at du er flink nok til å skifte at overgangene blir naturlige og henger sammen og at det ikke er de store konfliktene mellom personlighetene? Jeg mener ikke at man skal late som man er noe man ikke er, men man kan likevel ha et bevisst forhold til hvordan man påvirker andre og hvordan de oppfatter deg. Mekanismene er jo uansett mye de samme om man er klar over at man bruker dem eller ikke.

 

[Gjestemedlem]

Oooh That's the way,(aha aha) I like it (aha aha). That's the way, (aha aha) I like it (aha aha). That's the way, (aha aha) I like it (aha aha) ..

Denne er fin som oppvarming før en bytur:

Hey there, take a look at me
No I couldn't look no better, oh oh, oh oh, oh oh.
Oh I am a young man
Fascinated with the profile in my mirror
And that's a dangerous direction
Never ever make it with your own reflection
And I would like to apologize
But no I don't.
That would be far too hard.
It is far too hard.

Oh, it is me that holds my steering wheel
For me I have a strange appeal
And my mind's drowning on the rules I've made from self-love
And if I told you all the ways
That I have come right face to face
It would be far too hard
It is far too hard
Don't you don't you know?

I am a young man
Fascinated with my profile in my mirror
and that's a dangerous direction
Men should never make it with their own reflection
And I would like to apologize
But no,no,no!
I would like to apologize
But no I won't
That would be far too hard

8)

80-tallet på sitt beste!

 

[Tølper]

Jeg mener det går et skille mellom personlighet og persona. Uten en personlighet på fjellet så hadde du ikke hatt noe å knytte opplevelsene til, utenom som en totalt mekanisk kognitiv øvelse.

Jeg ser det heller slik at denne selvbevistheten er det som står i veien for opplevelsene. De som klarer å bryte ned denne personligheten (etter din terminologi) er vel dem som står frem som de mest helheltligige menneskene, selv om de også kan benytte seg av de verktøy som vi kan kalle persona om du vil, i sosiale sammengenger.

Det jeg føler har skjedd i dag er at kulturen fokuserer så mye på å ha en vellykket persona at personlighet nesten blir ute av syne. Noe som kanskje også resulterer i ensomhet og generell avstumpethet. Da mennesker rundt deg inntar en mer og mer mekanisk karakter og det følgelig blir vanskeligere og vanskeligere og skimte noe menneskelig i dem bortsett fra alle disse overfladiske menneskelige konstruktene som trend, stil (ofte "personlig", en eufemisme), moteriktig konsum, og så videre. Kanskje?

Kanskje fordi de har for sterkt fokus på "persona" og ikke ser at dette også bare er en "personlighet" til eget bruk? Jeg tror at man kan nå litt lenger hvis man ser denne sammenhengen og dermed setter seg i stand til å modifisere personligheten også, på lik linje med "persona" eller legge den helt bort når man ikke behøver den.

Identifiserer man seg for stekt med sin "personlighet" så går man seg lett vil når den ikke passer til formålet lenger og man ikke er i stand til å bytte eller modde den.

Tror en større fare er at den rasjonalistiske holdningen til hvordan man skal og bør fremstille seg selv og handle i forskjellige situasjoner for sosial vinning i effekt blir irrasjonell og direkte selvutslettende. Altså en står i fare for å miste seg selv mellom å skulle være den perfekte ansatte ovenfor sjefen og den perfekte mannen på byen, og om det ikke går så i alle fall den sosialt aksepterte ansatte og mannen, trygt innenfor rammen av det normale. Samt alle de andre rollene vi spiller, til hvilken nytte?

Dette mener jeg forresten å ha opplevd eksempler på, folk som har latt personaene ta helt over for personligheten. F.eks. personer som definerer seg selv gjennom bandene de hører på eller ved å etterape en person de beundrer for øyeblikket (det kan være alt fra kjendiser og kulturpersonligheter til nye kjærester) - slikt er det forsåvidt mange som tildels gjør, skrekken kommer når personer tilsynelatende reduserer seg selv totalt til slike båser og du ender opp med å konversere med de sosiale kodene til en abstrakt klikk heller enn en reell person.

Eller personer som definerer seg selv gjennom sitt arbeide, og lever den rollen hele døgnet rundt. Er en ikke på jobben så snakker man om den. Og dette er gjerne de mest trivielle jobber (selvfølgelig like mye verdt som alle andre jobber). Og dette varer til pensjonsalderen hvorpå en går over til å snakke om jobb hele tiden for det er det eneste en kjenner til (altså snakk om jobben) som kan fylle denne plassen. Slike personer benytter gjerne mesteparten av pensjonisttilværelsen på å traske rundt på kjøpesentre eller andre steder hvor folk samles i håp om å treffe noen en kan prate om sin tidligere yrkeskariære med, helst en tidligere kollega - men kassadama på Rimi duger om det er alt man har.

Nå overdriver jeg klart eksemplene, men du forstår sikkert hvor jeg vil,

Mvh

 

[Øivind]

Nå overdriver jeg klart eksemplene, men du forstår sikkert hvor jeg vil,

Hadde det vært "karma points" på hfs, så skulle du fått for det innlegget der.

Så sant, så sant.

 

[Gjestemedlem]

Nå overdriver jeg klart eksemplene, men du forstår sikkert hvor jeg vil,

Mvh

Jeg tror de største problemene oppstår når man har for få personligheter å velge i, eller er for lite flik til å bruke dem eller skape nye ved behov. Hvis man identifiserer seg for sterk med en eller noen få av disse så kan lett hele ens verden falle i gruns nå man ikke lenger har bruk for dem. Eksempelt kan være arbeidsmannen som du beskrev, eller en skilt ektemann, en pensjonert idrettsmann, en voksen barnestjerne etc.

Hvis man ikke har et bevist forhold til at dette kun er roller som er situsasjonebetingende og ikke noe annet, så kan man som sagt komme ut å kjøre når grunnlaget for dem faller bort.. og de blir forsøkt brukt i feile sosiale situasjoner.

Det virker som vi er enig i denne biten.

Men hva er kjernen her da.

Er det?
1) en manglende, svak eller undertrykt personlighet som har latt seg overskygge av rollene,
2) en manglende forståelse av at denne personligheten også bare er en rolle man spiller overfor seg selv, og noe som man kan endre hvis man ønsker?

Hvis heller til nr.1 er kanskje svaret å identifisere, styrke og pleie denne pesonligheten? Men hvordan kan man gjøre dette da uten å innse at man nå har havnet på punkt 2 likevel?

Slik jeg ser det er det bortkastet til å gå omveien om punkt 1. Og de ferdighetene man skaffer seg ved å kultuivere forskjellige sosiale personaer, er akkurat de samme ferdighetene som man trenger til å arbeide med punkt 2.

Andre teknikker er religøs mystisisme eller østlige varianter som zen, yoga etc. som går ut på å bryte ned behovet for en egen personlighet i det hele tatt.