JanR - Greatest hits (and misses)

[Lagga]

Ser i tråden til Lagga nå.... Lagt ut en masse bilder av fly modeller og andre skala modeller.. vet Jan hadde sittet og NIstirret på dem...

Uff, ja; jeg har tenkt på nettopp det samme, har jo en liten produksjon av skalamodeller i huset, også fly, og det var noe vi skulle studere og diskutere -
men hifi'n kom gjerne først, pytt, masser av tid - vel, som det skulle vise seg; ikke.....

/ Morten

 

[Masuharu]

Hei
Kan ikke annet en å skrive dette, nå er det påske og Jan ville ha vært på farten runt til venner og bekjente, han ville ha tatt imot i bunkeren og musikk ville bli spilt og diskutert over et glass eller to. Tiden går, pass på å besøke gode venner, spill musikk, drikk ett glass eller to og ha det hyggelig som best det går.
Borderpatrollen jeg kjøpte av Jan og minnene blir ihvertfall ikke kalde.
God påske til alle.

 

[Dr Dong]

Hei
Kan ikke annet en å skrive dette, nå er det påske og Jan ville ha vært på farten runt til venner og bekjente, han ville ha tatt imot i bunkeren og musikk ville bli spilt og diskutert over et glass eller to. Tiden går, pass på å besøke gode venner, spill musikk, drikk ett glass eller to og ha det hyggelig som best det går.
Borderpatrollen jeg kjøpte av Jan og minnene blir ihvertfall ikke kalde.
God påske til alle.

Godt!

Det evige liv vi trakter etter fins bare i nestens hjerte.

Jan fant hjertet til nesten. Det kan ikke bli bedre.

 

[Paulsen]

Bare synd han fant det litt tidlig i livet.

 

[konemor]

Dere savner Jan, vet han i påsken ville vært hos noen av dere, eller dere ville kommet hit. Kanskje hadde jeg baket boller med kanel og sukker til dere. Men denne påsken skulle bli så anderledes på alle mulige måter, denne kalde vinteren har tatt ifra oss noe, noe som betydde så mye for dere og ikke minst for oss og for meg som ikke har tankene borte fra Jan et minutt nesten på en hel dag. Noen dager er det lettere å bære sorgen, men noen dager er den grusom. Jan var og er så mye for oss alle, nå er det så stille her, ikke noe hjelp med lekser og kveldsmat, eller noen som henger opp og tar ned vaska. Ingen matpakker som er smurt eller et kjøkken som står ryddig på morningen. Det slår meg at Jan ikke kommer tilbake mer, han er borte, selv om jeg vet at han nok er her i ånden, så får jeg ikke noe svar når jeg spørr om råd. Råd til hvordan jeg skal klare å leve uten han, alt slit med unger og mas, han valgte en enkel utvei fra det hele tenker jeg, nå må jeg sitte her alene med alt ansvaret, jeg må gjøre alt....mine gutter og Jan sin Remi er opptatt med sine sysler de er unge, så det er håpløst og måtte få de til og gjøre som jeg tenker og vil . Ikke lett Jeg føler meg så alene, og er bundet til det i tillegg. Mine følelser er hos min kjære Jan, det vil ta tid og bearbeide det som har hendt, at jeg på et vis må drive meg selv og denne familien videre alene....Så håpløst innimellom, det skal dere vite, men noen sier at det skjer så mange, alle mister vi kanskje noen i løpet av livet, noen vet hva jeg og ungene går gjennom, men Jan var og er min store kjærlighet og jeg fikk aldri nok av han. ALDRI. Skulle så gjerne hatt så mye mer, og jeg ville så gjerne vite hva han slet med de siste månedene, hva han tenkte. Hva han ville jeg skulle ta med meg videre, hvordan jeg skulle klare det? Han visste jeg var sterk, men alikevel. Styrken min sitter innvendig, kroppslig er jeg ikke i noe særlig bra forfattning. Jan skulle blitt eldre, hvorfor skulle han få denne sykdommen Livet er uransakelig og vi styrer ikke liv og død sies det. Han vil bli savnet av mange i lang tid, han var så mye for så mange av dere og ikke minst for oss. Halve livet mitt er borte Jeg savner han sånn

 

[J.J]

Jeg tenner mitt lys her for dere begge 2, som jeg har gjort siden jeg fikk den tragiske beskjeden.
Det er er håp så lenge enn kan se lyset, og vi som lever kan tross alt klare og reise oss igjen.

Sender en trøsteklem herifra

Jan Robert

 

[konemor]

Jeg tenner mitt lys her for dere begge 2, som jeg har gjort siden jeg fikk den tragiske beskjeden.
Det er er håp så lenge enn kan se lyset, og vi som lever kan tross alt klare og reise oss igjen.

Sender en trøsteklem herifra

At vi som lever kan tross alt klare og reise oss igjen var fine, flotte ord JAn Robert, og sanne, men for min del tar det nok lang tid og kunne klare å se lyset på den måten man skal og bør. Jeg har mange og ta hensyn til, og jeg vet at jeg ikke er ment eller laget til å bo alene. Jan sa til meg at jeg var for god til å bo alene. Jeg vet at det høres så enkelt ut, som han sa at du finner nok en ny mann. Det er ikke så lett, det er ikke enkelt, kanskje om noen år at jeg ser anderledes på det da. Mine barn skal ha en fin oppvekst, de skal tas vare på og de skal ha det de trenger. Jeg en dame i min alder og med så mange barn innvolvert. Kan bli en lang vei å gå mener jeg før jeg klarer og komme til det veiskillet som viser meg at jeg klarer å føle det slik jeg skal for en ny mann, å klare å igjen se lyset og livet på en annen måte enn bare forpliktelser og ansvar. Uansett er jeg bundet til og ha det slik jeg har det nå, til ensomheten, til å måtte leve det livet som vi to delte sammen på godt og vondt. Jeg er alene og hverdagen har ikke nok timer. Jeg må også ta hensyn til meg selv mitt oppe i alt dette. Gråten, sorgen, unger, handling, vasking, rydding, styr, lekser osv osv I tillegg klarer jeg ikke sitte i ro, klarer ikke slappe av, må styre på med noe hele tiden og vet Jan ville bedt meg om å roe meg ned noen hakk. MEn han er ikke her, han kommer ikke tilbake og gir meg den klemmen som jeg så sårt trenger, eller det blikket som fikk meg til og smile. Jeg får ikke høre stemmen hans hviske meg god natt eller holde trygt i hånda hans før jeg sovner på kvelden. Joda mange har opplevd dette før meg, og jeg kan reise meg igjen, jeg kan og jeg skal, når den dagen kommer. Kanskje en dag noen bergtar meg på samme måte som Jan engang gjorde, når smerten og savnet er mindre. Men jeg har elsket i livet, så jeg vet ikke hva som venter meg senere. Jeg er da heller ingen ungdom lenger, så tiden får vise meg hva den har og by på, men jeg er ivertfall her enda og kan se hva som skjer. Kanskje venter det noe som er bra og fint rundt neste sving, eller kanskje dette livet med slit, slep og styr skal bli slik jeg skal ha det i fremtiden, men da holder jeg ikke lenge. Jeg klarer ikke være så sterk og så stødig og ensom......eller klarer jeg det.......dette ble mange tanker og litt avsporing i denne tråden, men det er godt noen ganger og bare tømme ut det man tenker på....Jeg er alene og jeg savner Jan noe helt sinnsykt, ingen kan forstå hvor mye han betydde for meg...ikke han selv engang, det er jeg sikker på..Derfor er denne ensomheten mitt oppe i alle så vanskelig. MEn jeg er sterk og jeg skal reise meg igjen og se lyset

 

[gut_man]

Selv om det er vondt å lese om hvordan du har det nå konemor, er det litt fint at du deler det med oss. Livet er brutalt og uforutsigbart uten tvil. Man vet ikke hva som venter bak neste sving som du sier. Av og til får vi vonde ting rett i fleisen, men det hender også ganske så ofte at uventede fine ting plutselig dukker opp bak den svingen. Tanken om at det kan dukke opp fine ting er en god ting å holde fast ved. Heri ligger håp og åpninger for veien videre. For min del dreide mange av samtalene jeg hadde meg Jan seg om livet generelt og familie spesielt. I motsetning til hva noen av våre koner tror, er det ikke kun hifi og musikk som diskuteres når vi treffes enten i cyberspace eller in persona. Vi hadde mange ting felles når det kom til famile. Fantastiske koner og mange herlige unger. Selv har jeg en bukett på 6 unger hvorav jeg har produsert 3 selv. Stor familie= mange utfordringer som det ikke alltid er like lett å få forsåelse for hos de med A4 familier med to voksne og to barn. Jan var en god sparringspartner på mange områder. For min del er minnet om Jan tett knyttet til familiemannen Jan, og da går tankene ofte til både deg og ungene når jeg tenker på Jan. Takk for at du deler med oss konemor! mvh Kjetil

 

[zimon]

Anbefalt lesning: Om ? bearbeide sorgen

 

[konemor]

vet hva sorg er Zimon, jeg sørger og savner og tomheten er grusomt vond. Ikke ofte jeg deler her inne, men idag gjorde jeg det. Jeg er et sterkt menneske, men sorg er sorg og at savne det man elsker er vanskelig og vondt. Jeg skal sørge den tiden det tar og sørge. Etterpå skal jeg leve det jeg må. Men Jan vil alltid være her hos meg, både i hjertet og i ånden, for jeg vet han er her og følger med. Livet videre er nok planlagt av en høyere makt, måtte denne makten bestemme veien videre, så får jeg bare henge meg på så godt det går. Jeg er et menneske med mange egenskaper, både gode og vonde, slik som de fleste av oss, jeg er godt jordet, og vet hva jeg vil. Dette ville jeg ikke, jeg ville ikke at han skulle være syk eller dø fra meg, men jeg rår ikke over døden. Livet mitt videre uten min mann må bare gå....en dag av gangen går det fremover. I starten av Mai er det tilbake på jobb, ny jobb på exstra tunejordet. Nye utfordringer, tanken på at jeg har elsket i livet er en god tanke. Ikke alle er unnet og elske slik jeg har gjort og gjør enda, venter stadig på at Jan skal komme og legge seg ved min side i sengen, slik han pleide og har gjort i 17 år. Må bare innrømme at i drømme så håper jeg å føle det, men det skjer ikke. Huset har jeg snart snudd på hue bare på kort tid, bare ved å arbeide har jeg tankene borte fra sorgen. Dere savner min kjæres viten og hans godhet til og hjelpe andre innen musikk, jeg visste ikke hvordan jeg fikk igang platespilleren her om helgen som var, men det ordnet seg, litt uvant å huske i hvilken rekkefølge jeg skulle ta armen opp eller ned eller ja. hmmmmmm tror Jan kjeftet litt på meg for å si det sånn, men platene ble spilt. Alle har vi mistet en mann som var den han var, han var bare seg selv, litt bedagelig til tider, men det visste han om selv. Jeg er rivjern på den andre siden, han stolte godt på at jeg ordnet opp det meste, som jeg jo alltid gjorde. Selv med min skrale kropp får jeg til akurat det jeg vil få til, selv om det koster litt smerter her og der. Jeg gir meg aldri, sånn er jeg bare. Jan elsket meg nok for det, alle mine positive egenskaper, aner ikke om han noen gang delte det med noen, men det betyr ingen ting. Han elsket meg akurat slik jeg var, både mine dårlige stable egenskaper i oppvaskmaskinen og at jeg aldri ble ferdig med en ting av gangen og hadde mange ting gående samtidig, slik at jeg ikke klarte bli ferdig med noe. Bøtter med vaskevann osv som ikke ble ryddet bort Må jo bare smile av det nå, og hadde han sett hvordan jeg styrte på om dagen og ikke tok meg tid til å hvile, så hadde han nok sagt meg et sannhetens ord. Kan høre han langt inne i meg selv, men jeg må selv klare brasene og klare og få meg selv til og forstå. Jan er borte for oss, men videre lever vi andre som kan kose oss i minnene etter en høyt etterlengtet elsket mann. Bunkers er åpen for de som er på tur denne veien, spiller gjerne en låt eller ti om noen en dag vil mimre ilag med meg mange tanker og klemmer til dere alle sammen

 

[POB]

Både vakre og triste ord fra konemor.
Jeg kjente Jan bare via et par tlf samtaler og PM'er, og selvfølgelig fulgte jeg mye med på alt han skrev og deltok i på HFS, og det gjør jo at man føler et vist bekjentskap.
Har fulgt med på livet her i trådene om Jan etter bortgangen også, og selvom sentralen lever videre så mangler den helt klart en viktig del.
Dere som er nære venner og familie, skal absolutt føle dere priviligerte som har hatt muligheten til å kjenne Jan. Selv om sorgen sitter i ennå, så er det å ha alle disse fantastiske minnene en stor berikelse.

Og til konemor; Det er rørende det du skriver, og det er som om jeg kan kjenne i mitt eget hjerte all sorgen og fortvilelsen du sliter med. Synes det er flott at du deler dette med oss, og du skal bare fortsette med det.
Når tiden er kommet vil du også gå videre i livet, selvom det akkurat nå er en kamp å kjempe hver eneste dag. Jan vil alltid bli det gode minnet du bærer med deg resten av livet, og det vil du ha med deg som en god følelse på gode dager, og det vil gi deg styrke på vonde dager.
Det er alltid vondt å miste det kjæreste man har i livet, og livet etter slike tragedier virker uutholdelig.
Men du vil klare det.
Du har styrke nok til å klare deg igjennom krisen.
Fordi det er det Jan vil.

med styrkende hilsen
Per Olav

 

[zimon]

vet hva sorg er Zimon, jeg sørger og savner og tomheten er grusomt vond. Ikke ofte jeg deler her inne, men idag gjorde jeg det.

Og det etterlater nok inntrykk hos alle som leser her! Godt å få satt ord på ting. Når jeg postet den liken tenkte jeg; skal jeg forklare hvorfor jeg poster linken - eller la den stå for seg selv. Det ble det siste. Nå kan jeg imidlertid si et par ord om det. Har erfart sorg, å sørge, og har snakket med andre som har erfart det samme. Det hender jo oss alle før eller siden, skjønt sjelden helt likt. Folk er forskjellig, har forskjellige måter å sørge på, vise sorg på, eller holde det inne. Det jeg har erfart er at noen av de jeg har snakket med om dette fant seg i å lure på hva som var "normalt". Hva gjør man når man sørger, hvordan viser man sorg, viser jeg for lite eller for mye, er det normalt å føle slik jeg gjør nå? osv. Hos noen kommer kanskje ikke slike tanker før det har gått litt tid, fordi man står midt oppi en hverdag som haster av sted - der forpliktelsen står i kø. Det er kanskje akkurat dette som holder dem oppe. Hos andre kommer tankene nokså umiddelbart. Kort sagt vi er forskjellig, men der syns jeg altså nevnte artikkel fint fikk frem at det vel ikke finnes noe fasit, noen norm, selv om det jo er mulig å peke på noen fellestrekk - og noen ting som for mange synes er til hjelp, som holder dem opp når de trenger det som mest.

Spørsmålet om "normalt" har kanskje noe å gjøre med samfunnet vi lever i. At vi målt opp mot fortidens generasjoner har et for distansert forhold til død, at vi ikke har så mange ritualer og normer som både kan avlaste oss og tjene som rettesnor for oss i sorgen. Sorgen blir mer privat på den måten, vi blir i større grad overlatt til oss selv (selv om vi kan ha mange rundt oss). Og det blir til at andre lettere kvir seg for å snakke til den som har mistet noen, vet ikke helt hva de skal si, eller hvordan de skal te seg.

I min egen sorg fant jeg behov for å omfavne sorgen. Det vil si, sette av tid for meg selv hvor jeg kunne sette meg ned å ordentlig kjenne etter, la sorgen "skylle over meg", miste kontroll, la masken falle der og da, uten at jeg fryktet at jeg skulle miste fotfeste i livet. Behovet avtok med tiden. Men sorgen ble på en måte mindre farlig/skremmende på den måten, den ble … en del av meg uten at jeg følte meg fortapte i den i hverdagen (skjønt i starten var den lammende). Det høres kanskje dumt ut. Som å planlegge sin egen spontanitet. Men det hjalp. Mine ”hjemmelagede ritualer”, der et godt hjelpemiddel var musikken. Musikk den jeg sørget over også satte stor pris på.

 

[konemor]

Så rørende å lese hve dere skriver...Sorg er noe dritt men jeg må bare gjennom det. Jeg ville ikke godta at Jan var syk, eller at han skulle dø, jeg ville bare ikke, men valget var ikke der, jeg kunne ikke velge, jeg måtte stå ved hans side å se at han forsvant fremfor øynene på meg. Så kom den dagen hvor jeg visste at livet hans ville ebbe ut alt var så uvirkelig, jeg kan ikke forstå at mitt livs kjærlighet måtte gå gjennom det han gjorde og så dø fra oss. Her står all musikken hans, jeg vet han ville jeg skulle bruke det og lade batteriene mine ved å gå ned i stua hans. Der nede er Jans energi sterk, han elsket hver krok av den kjellerstua. Alle LP platene CD ene og kassetter og dupeditter over alt. Det er så godt og være der nede og nyte energien i rommet og selvfølgelig spille KAri Bremnes eller noe annet på full rulle.
JAn ville at jeg skullel komme gjennom sorgen, at jeg måtte kjempe videre. Kjenne på sorgen gjør jeg også innimellom, men det ender fort med at jeg bare gråter, har holdt meg selv så okkupert siden han døde at jeg ikke får så mye tid alene til og gråte eller være lei meg, men gråter allikevel mye. er også mye nedstemt og får ikke til og lage middag, det er bare så dritt Sliter med vår felles sønn på 10 som er en stor utfordring, blir så lei og orker ikke ta kampene hele tiden. Nå om dagen maler jeg stua, men kroppen sier meg at jeg ikke skal gjøre så mye mer, er elendig skral noe dritt det også, for hjernen min sier noe annet. Nesten som at magen blir mett før øya Jan ville nok ikke at jeg skulle ha det leit, han ville ikke se at jeg var så lei meg, men han hadde heller ikke noe valg, selv om han syntes det var greit med gråtingen min innimellom. Hvordan skal man ville orke og klare og vite at den du elsker skulle dø, 21 des 2012 verden skulle gå under den dagen, og det gjorde den også Jan vil alltid være med meg i ånden, han vil være der å passe på, se hva vi driver med, han tror nok jeg har blitt gal, sånn jeg styrer, men sorgen er nok litt sånn for meg, dagene er fullbooket fra morgen til kvelds, litt gråt mitt i jobben. Så kan jeg finne på og snakke høyt til Jan, svaret hører jeg inni meg, og svarer tilbake på det jeg får. Høres rart ut, men sånn er det. Min kjære elskede mann, han visste hvor høyt jeg elsket han. Jeg er her og har elsket, det er nok for meg, vie livet mitt til ungene og huset, samt at jeg skal ta opp skrivingen min. Enda ikke hørt noe fra det siste forlaget......men øvelse gjør mester. Må bare trives alene, det er så lenge siden jeg var dønn alene, sånn uten noen ved min side. Nå må jeg ta alle valgene selv, finne ut av alt selv,Jan visste nemli mye, ja faktisk litt om alt. Nå må jeg stole på mine egne tanker, gjøre det som jeg tror er bra eller rett. Jeg har ingen å spørre om råd eller hva betyr det Enda et langt innlegg fra mine tanker. HA en fin kveld og natt klemme på dere alle sammen

 

[Powerpoint]

Til Konemor
Jeg synes du er utrolig modig, flink og inderlig ærlig i dine innlegg. Det er rystende lesning. Noe kjenner jeg igjen av egen smertelig erfaring.
Ord blir fattige etter et slik brutalt tap, dog er det godt å høre at du snakker med din Jan, og nei, du er ikke gal.
Som Zimon har vært inne på kommer sorgen i mange fasetter, styrkegrader og intensitet.
Akkurat nå er den nesten mer enn du kan bære.
Så for hva det er verdt Konemor, så tror jeg du skal prøve å lytte til Jans råd, og ta deg minst en pust i bakken hver dag ellers brekker du kjære deg. Hver snill og fortsett med å få det ut her hos oss når følelsene presser på.

Jeg finner ikke ord for ditt tap, men finner det etter fattige evne totalt meningsløst at mennesker som er så glad i hverandre som dere to ER, skal miste hverandre. Pass på deg selv (om du kan)!

I ærbødighet og respekt
- Powerpoint

 

[rama]

bare skriv det ut, konemor.
vi hører (eller leser).

jeg savner jan noe forjævelig, jeg også.

må innrømme at selv om musikkgleden min er like stor som alltid, så har hifigleden, og ikke minst gleden ved å henge her inne på hfs, fått seg et realt skudd på baugen etter at janr forlot oss.

har mistet piffen når det gjelder å oppdatere min egen tråd med hifinytt, feriebilder og annet dilldall.
who fucking cares.

 

[J.J]

^ ^ Må si meg enig med Mesut her, Tar det i meg stadig vekk, venter på svar i F.eks Klipsch venners tråden - kommer ikke Jan med et fornuftig svar.............
Men nei, det kommer aldri mer.

HFS er for alltid forandret, JanR var et fjell.

Men vi må ikke gå og subbe i grøfta hele tia, Vi må opp og videre, dele med hverandre og ikke gi opp håpet om HFS som et samlingspunkt.
Selvom vi ikke har med Jan.

Vi vil se feriebildene, dilldall og annet hifi nytt Mesut, det kommer snart noe herifra og, oppdaterer dere når det er noe og melde.

We fuckings care

/JR



Edit: Ja - savner Jan no forjævli jeg og, men tenner et lys for ham/dere til stadighet. Og det hjelper meg og fokusere.

 

[Moiz Audio]

hfs er ikke det samme uten JanR

 

[rolfozzy]

Nei HFS er absolutt ikke det samme uten Jan. Han savnes veldig. Savner den vennskapelige mobbinga vi hadde.
Savner når han bestandig kom med en eller annen kommentar hvis det var et eller annet fjas jeg skrev.

Det blir aldri det samme. Men en ting, det var godt og besøke konemor og ta noen bilder i bunkers som er lagt ut i tråden Østfoldingær.
Jeg vet Jan ønska en sånn tråd. Så jeg dedikerer den tråden til Jans minne.

 

[jokris]

Jeg var ikke i Jan's innerste sirkel av venner, men allikevel så følte jeg som om jeg var det allikevel , pga måten Jan behandlet meg på, Han var en sjelden
medmenneskelig person, med en evne til å se det lyse i alt , Min kone og jeg har 6 barn sammen, og for en tid tilbake så var det 50/50 på om min kone skulle komme seg
igjennom en alvorlig hjernesvuls operasjon, vi ble da nødt til å se på de tunge aspektene av å kanskje måtte gå videre alene, både praktisk og følelsesmessig, og jeg var en periode lammet av frykt innvendig, men kunne jo ikke vise det utvendig pga hensyn til de rundt meg og min kjære
heldigvis gikk vi videre sammen, men det lærte oss hvor skjørt livet er og hvor hardt ting rammer
så skjedde det at min bror gikk tapt for kreft, rett før jeg fant ut dette med Jan.
Vet ikke helt hva poenget mitt oppe i denne ramlingen er , annet enn at vi er mange som føler på hvor hardt det er for dere som er igjen etter Jan, og hvor tøft det er av deg å dele sorgen med oss

Klem fra familien Kristiansen

 

[konemor]

Hei dere, lenge siden jeg har vært her inne, og her var det noen innlegg jeg ikke hadde lest, tusen takk til dere alle sammen. Dagene går, jeg sliter med gråt og tanker og et skrik om en dag å føle meg bedre innvendig. Savnet er stort og vondt, å det føles så tungt å vandre videre med alt alene. Ungene, handling matlaging osv. Maten blir ikke hver dag slik det skulle, mistet litt gnisten der også Huset trenger noen lister jeg ikke får opp, satte jo igang litt her i stua, men nå har det stoppet opp Jan hadde tatt det på et par timer. Gråter meg ofte i søvn om kveldene, og må dra på gråtetur med bilen. Endte nesten hos Rolf sist, da jeg måtte sånn på do, men kjørte tilbake til spar kjøp. Så sliter litt og vet det tar tid, kjære vene hvorfor er det sånn, hva skjedde Noen ganger venter jeg nesten på han, og innbiller meg at han bare er ute en tur, men det slår inn over meg at det er sannt, jeg har mistet han Mange tanker mange tårer MAnge tanker til hver og en enkelt av dere der ute som bryr seg stoor klemme til dere alle

 

[gismo]

Hei dere, lenge siden jeg har vært her inne, og her var det noen innlegg jeg ikke hadde lest, tusen takk til dere alle sammen. Dagene går, jeg sliter med gråt og tanker og et skrik om en dag å føle meg bedre innvendig. Savnet er stort og vondt, å det føles så tungt å vandre videre med alt alene. Ungene, handling matlaging osv. Maten blir ikke hver dag slik det skulle, mistet litt gnisten der også Huset trenger noen lister jeg ikke får opp, satte jo igang litt her i stua, men nå har det stoppet opp Jan hadde tatt det på et par timer. Gråter meg ofte i søvn om kveldene, og må dra på gråtetur med bilen. Endte nesten hos Rolf sist, da jeg måtte sånn på do, men kjørte tilbake til spar kjøp. Så sliter litt og vet det tar tid, kjære vene hvorfor er det sånn, hva skjedde Noen ganger venter jeg nesten på han, og innbiller meg at han bare er ute en tur, men det slår inn over meg at det er sannt, jeg har mistet han Mange tanker mange tårer MAnge tanker til hver og en enkelt av dere der ute som bryr seg stoor klemme til dere alle

En stor klem tilbake konemor

gismo

 

[Crusty]

Stå på konemor, dere jenter er sterkere enn dere er klar over!

 

[Norlenning]

Er helt sikkert på at noen leser dette og stiller opp og får listene på plass.Trur nok Jan hadde like gode venner som han selv var.Trist som det er for deg,må noen vel noen kunne stille opp og utrette disse materielle sakene,det e æ sikker på.Det andre;savnet,ensomheten og tapet av sin kjære vil nok lang tid,ikkje enkelt.Holdt på å miste min kjære for 15år siden,va en forderdelig situasjon å være i,å dra fra sykehus dag etter dag og ikkje vite noe,har vel aldri følt mæ så alene noen gang.Så æ veit litt om ka du går igjennom dessverre.Hold ut der,lev og ha det godt,Jan hadde villet det.Han hadde ikkje ønsket dette for dæ.Beklager om dette ble for personlig,va i beste mening.

mvh Filip

 

[Evo III]

Hei dere, lenge siden jeg har vært her inne, og her var det noen innlegg jeg ikke hadde lest, tusen takk til dere alle sammen. Dagene går, jeg sliter med gråt og tanker og et skrik om en dag å føle meg bedre innvendig. Savnet er stort og vondt, å det føles så tungt å vandre videre med alt alene. Ungene, handling matlaging osv. Maten blir ikke hver dag slik det skulle, mistet litt gnisten der også Huset trenger noen lister jeg ikke får opp, satte jo igang litt her i stua, men nå har det stoppet opp Jan hadde tatt det på et par timer. Gråter meg ofte i søvn om kveldene, og må dra på gråtetur med bilen. Endte nesten hos Rolf sist, da jeg måtte sånn på do, men kjørte tilbake til spar kjøp. Så sliter litt og vet det tar tid, kjære vene hvorfor er det sånn, hva skjedde Noen ganger venter jeg nesten på han, og innbiller meg at han bare er ute en tur, men det slår inn over meg at det er sannt, jeg har mistet han Mange tanker mange tårer MAnge tanker til hver og en enkelt av dere der ute som bryr seg stoor klemme til dere alle

Skjønner hva du mener,Gitte. Trøst deg med at tiden er på din side,jeg skjønner jo at det tar tid før sorgen legger seg etter,Jan og at den aldrig blir helt borte.
Men det blir bedre med tiden!!,er det noe du trenger hjelp til så er vi her og kan hjelpe deg. Bare skrik ut om det er noe vi kan gjøre!!!!!
Mvh

Ove

 

[BHO]

Jan var verdens beste Jan......og sånn ellers var han ett fantastisk godt menneske!

 

[konemor]

Takk til dere igjen, der kom jo tårene...ikke for personlig i det hele tatt. Jan og jeg var nok ikke like på denne ene måten. Jeg er verdens mest åpne menneske. Det finnes ikke den ting jeg ikke kan snakke om eller diskutere. Savnet sorgen og alt det vonde er ikke lett og gjøre noe med, men jeg vet det blir bedre, men det er ikke gjort på noen måneder. Jeg vet nå at det vil ta år før jeg igjen kan elske noen på en slags måte, om jeg noen gang vil elske noen igjen. Ivertfall tror jeg man ikke finnes sånn kjærlighet to ganger i livet. Men den følelsen av å ikke føle seg elsket er vond den også, vil så gjerne ha noen der som bryr seg om meg, og som elsker meg for den jeg er. Ikke er jeg noen skjønnhet, og ikke den mest attraktive, men jeg har et hjerte som er stort og vakkert, så mye kan jeg skryte av meg selv, så kanskje en dag noen ser meg igjen. Før jeg blir for gammel og skrukkete hehe, litt humor jo Jan ville ikke at jeg skulle ha det vondt, men det er på en måte uungåelig. Miste den man elsker er vondt, og skal være det. Hadde jeg ikke hatt det vondt og leit, så hadde vi ikke elsket hverandre heller. Han har det ivertfall godt med seg selv nå, selv om han sikkert har det litt vondt på grunn av meg. Men dere som tror tro det eller la være, vet Jan i to anledninger har slått av bilradion, den ene gangen var langfredag på natten hjem fra Hamar, den andre her for litt siden, jeg skulle gråte i etter Westlife sin sang som gikk sånn. I see you once again my love, så poff, der ble hele greia svart og lyden skrudd ned. Forklar det den som kan. Spurte Dahles, og dette skal ikke kunne skje i det hele tatt. En litt spesiell ting, men det sier meg at han passer på meg, og at han er der. JEg kan bare ikke se eller føle han på noen måte. Noen ler sikkert nå, men det gjør ikke noe hehe Men det er en liten trøst for meg å vite at han er der, men allikevel så er han så langt borte, og mitt liv må jo på en måte gå videre. Sitter nå i hans lille krok i bunkers å skriver godt å sitte her nede, men det er alt for sent for en dame som meg nå, jobb imorgen tidlig. Natta alle dere og igjen stoor klemme på dere....og ja om det er noen av dere som klarer å panke opp noen taklister for meg, å rette på et par som ble litt feil, så hadde jeg blitt så glad for det, mange klemmer

 

[Norlenning]

Trur ikkje noen ler av dæ for det,det e ikkje alt man kan forklare,mye mellom himmel og jord som det heter.Trur dæ på det selv om æ ikkje e spes truende.Men har opplevd "rare" ting sjøl.Vel nok om det,håper noen hyler ut og hjelper dæ med litt snekkerjobb,skulle gjort det sjøl hadde det ikkje vært for at æ bor "litt" langt unna(Troms,Harstad) Du må ikkje ha sånne tanker(ingen skjønnhet og ikkje attraktiv) om dæ sjøl.Ane ikkje korsen du ser ut og det kan være det samme for mæ men dere kvinner e deres egne verste fiender når det kommer tel det der.Uansett e alle mennesker attraktiv for den rette personen,det e et faktum,alle e unike og takk for det,vi kan ikkje se ut som vi kommer fra samme samlebåndet.Så skjerpings,ikkje rakk ned på dæ sjøl! Ha en fin kveld Og dere sambygdinger,legg ut her at dere trår tel,trur ikkje ho her blir å ringe eller sende PM tel dere ang listing!

 

[Moiz Audio]

Konemor..dette klarer du!

 

[konemor]

Hehe , neida skal ikke rakke ned på meg selv, jeg er nok bra nok for den som vil se meg hehe Dere er så goe atte, Ikveld er det Totta på horna, det dundrer imot meg og jeg elsker det, snurra på snurra på vi skal leva å dø Ha en fin kveld alle dere der ute klemme fra meg

 

[konemor]

Her er konemora til Jan, dette bildet fikk han av meg når han lå på sykehuset, og jeg fikk et tilbake av han, han sa noe til meg, så dette bildet betyr litt for meg, selv om det er av meg selv

 

[Norlenning]

Ja,,som æ sa,du har ingen grunn tel dårlig selvbilde.Bra du trimmer Khorna,,godt å spille litt,mimre litt.Ha en fin kveld,e sikker på at han e der nede ved din side

 

[Ambings]

Du ser ut som en flott kvinne konemor.
Jeg kjente ikke jan, utover at jeg hadde noe sms-kontakt i forbindelse med et kassettrack, som dårlig dekning for mms gjorde at aldri endte i stua deres. men å lese alle reaksjonene her, sier meg at han var en kjernekar. Jeg vet lite om sorg, heldigvis, men jeg håper det at du slipper tankene dine fri her er med å hjelpe i en tung og vanskelig tid.

 

[Powerpoint]

Vis vedlegget 199139 Her er konemora til Jan, dette bildet fikk han av meg når han lå på sykehuset, og jeg fikk et tilbake av han, han sa noe til meg, så dette bildet betyr litt for meg, selv om det er av meg selv

Jøss for en flott kone Jan hadde
Vennligst ikke rakk ned på deg selv mer.
De fleste av oss går jo rundt og tror at vi ikke er pene nok, kloke nok, attraktive nok, slanke nok osv.osv.
Vi er som vi er, og det er f.eks bare en selv som kan gjøre noe med vekt og innstilling til livet.
Jeg er full av ovenstående selv på en dårlig dag.
Men det å stille opp for noen, gjøre en liten ting, vise interesse, gi litt ros (ikke minst få litt selv ), ta seg tid osv. gir så mye tilbake.
Nå er det du som trenger alt du kan få av oppmerksomhet og hjelp, samtidig som du må få være alene når du trenger det.
Forøvrig har ingen problemer med å tro på radio historien din.
Synes du er flott jeg konemor til Jan, og noe sier meg at du er sterk i deg selv.
Men som du sier, det er så godt å ha noen nær som man kan bry seg om, og som gir betingelsesløst tilbake.
Igjen så er det bare en selv som kan få det til å skje den dagen man er klar.
Og jeg vet veldig godt hvordan det føles om det kan være en ørliten mager trøst via cyberspace konemor.

Avslutningsvis er det en gledelig overraskelse at du har laget din egen tråd her inne, og bare øser på med ditt.
Det finner jeg å være et sunnhetstegn.

Natta konemor, håper du får sove litt.

 

[konemor]

Tusen takk til deg cyberspace venn Powerpoint, Har nok aldri følt meg flott, men det har jo med andre ting i livet å gjøre. Ting man har opplevd eller gått gjennom. Vet at Jan syntes jeg var ei fin jente, og det var nok for meg Tanker og følelser har jeg aldri hatt noe problem med å snakke om, jeg er et åpent og veldig ærlig menneske. Ærlighet er ikke alltid verdsatt, da noen mennesker ikke liker sannheten, men sånn er det jo bare. Mitt liv har dreid seg om ungene huset og Jan. Det siste året har jeg etter litt terapi på Delta pga jobb osv lært meg at jeg må ta vare på meg selv også, ikke bare ta vare på alle andre, så jeg prøver å være litt ute innimellom, be hit mennesker jeg liker å være med, samt gjøre noe for meg selv hver dag Ikke lett i en hverdag som oser av gjøremål handling og unger, men har plutselig blitt en kløpper på å være sent oppe, så der har jeg min tid Skriver og chatter på face eller rører med andre ting. Spiller musikk i hver ledig stund, å hadde Jan kunnet si noe etter turen min fra Halden litt tidligere i kveld så hadde han sagt herregud som du synger, men som ei kråke hehe Radio historien min tror jeg også veldig på, samt en annen liten historie som utspannt seg nede på Jans pc pult i kjelleren, macen min levde tydligvis sitt eget liv der, dette var forige fredag. Jeg ordnet i huset, satt litt inne i stua å hørte på musikken. Hver gang jeg kom rundt hjørnet til macen som jo vanligvis slår skjermen svart etter få sekunder uten bruk. Slo seg ikke av, men åpnet istede to tomme chatteruter, startet en videochatt, samt startet et spill som heter farmville. Selv har jeg ingen aning om hvor jeg starter verken denne videochattinga eller farmville, macken kan da ikke ha gjort dette selv, ikke ble skjermen svart å ikke var jeg der når dette skjedde. Men noen var der å trykket på den, noen ikke jeg så. Var alene der nede, så ingen andre kan ha gjort det. Så får hver og en enkelt tro det de vil, noen vil sikkert si at jeg har et virus, men det er umulig på en madbook air. Dette har heller ikke skjedd etterpå eller her oppe. Så litt rart, men jeg tror han gir meg tegn på at han er der og passer på. En liten trøst i en tøff hverdag. Takk igjen for et koselig innlegg til meg denne kvelden, natta til deg også, med ønske om en god natt

 

[Powerpoint]

Tusen takk til deg cyberspace venn Powerpoint, Har nok aldri følt meg flott, men det har jo med andre ting i livet å gjøre. Ting man har opplevd eller gått gjennom. Vet at Jan syntes jeg var ei fin jente, og det var nok for meg Tanker og følelser har jeg aldri hatt noe problem med å snakke om, jeg er et åpent og veldig ærlig menneske. Ærlighet er ikke alltid verdsatt, da noen mennesker ikke liker sannheten, men sånn er det jo bare. Mitt liv har dreid seg om ungene huset og Jan. Det siste året har jeg etter litt terapi på Delta pga jobb osv lært meg at jeg må ta vare på meg selv også, ikke bare ta vare på alle andre, så jeg prøver å være litt ute innimellom, be hit mennesker jeg liker å være med, samt gjøre noe for meg selv hver dag Ikke lett i en hverdag som oser av gjøremål handling og unger, men har plutselig blitt en kløpper på å være sent oppe, så der har jeg min tid Skriver og chatter på face eller rører med andre ting. Spiller musikk i hver ledig stund, å hadde Jan kunnet si noe etter turen min fra Halden litt tidligere i kveld så hadde han sagt herregud som du synger, men som ei kråke hehe Radio historien min tror jeg også veldig på, samt en annen liten historie som utspannt seg nede på Jans pc pult i kjelleren, macen min levde tydligvis sitt eget liv der, dette var forige fredag. Jeg ordnet i huset, satt litt inne i stua å hørte på musikken. Hver gang jeg kom rundt hjørnet til macen som jo vanligvis slår skjermen svart etter få sekunder uten bruk. Slo seg ikke av, men åpnet istede to tomme chatteruter, startet en videochatt, samt startet et spill som heter farmville. Selv har jeg ingen aning om hvor jeg starter verken denne videochattinga eller farmville, macken kan da ikke ha gjort dette selv, ikke ble skjermen svart å ikke var jeg der når dette skjedde. Men noen var der å trykket på den, noen ikke jeg så. Var alene der nede, så ingen andre kan ha gjort det. Så får hver og en enkelt tro det de vil, noen vil sikkert si at jeg har et virus, men det er umulig på en madbook air. Dette har heller ikke skjedd etterpå eller her oppe. Så litt rart, men jeg tror han gir meg tegn på at han er der og passer på. En liten trøst i en tøff hverdag. Takk igjen for et koselig innlegg til meg denne kvelden, natta til deg også, med ønske om en god natt

Vist er du flott, men jeg skjønner at du selv ikke synes det.
Jeg synes personlig heller ikke at jeg selv er flott. Det må andre formidle til deg og meg.
Det viktigste og vanskeligste er at vi er glad i oss selv.

Ærlighet har sin pris, men er i grunn det beste. Så vet man hva man har og forholde seg til.
I den sammenheng er tonefall og mimikk avgjørende for om ærligheten godtas, og stoltheten kan svelges.

Du må så definitivt tenke på deg selv, og gjøre BARE dine ting.
Det er ikke forbudt skjønner du, at kvinner også er litt "ego". Du trenger ikke ha dårlig samvittighet en gang
Menn er ofte veldig flinke til å ta seg egen tid.
Da får vi ofte høre at vi er ego og bare tenker på oss selv.
Det er for så vidt riktig det, men det er også feil.
Ja, vi gjør det en stund, men husk at vi overhode ikke gjør det for å være slemme.
Det er slik vi kobler ut, og får litt overskudd til å skjemme bort kjæreste/familie/venner.
Kvinner må ofte se og føle at barn, huset og mannen har det bra før de selv kan tillate seg litt egen tid.
Men neida, det trenger overhode ikke være sånn.
Vi mannfolka blir litt stressa og smått oppgitt noen ganger over at alt må stemme så veldig for dere kvinnfolka før dere kan slappe av. Så dumme er vi Vel, vel....meg om det.

Det er gått å se at du tenker litt på deg selv, tar deg tid til å sove lenge, drunte litt, invitere venner du liker osv. det har du bare godt av nå. Barna har du sikkert kontroll på uansett når du kjenner etter, og dessuten merker de om mor trenger litt tid alene. De klarer seg faktisk ofte helt utemerket uten oss. Bare prøv litt forsiktig, så ser du det det viktige er at de vet at en av foreldrene er hjemme og tilgjenglig. Da går det av seg selv i en hvis alder.

Fortsett som du stevner fram, spell musikk, syng og skrål, og le av hva din Jan ville sagt om det. Sang han noe bedre selv? Gråte får vi gjort nok av inn i mellom. Griner gjør vi før vi vet ordet av det, alene eller sammen med andre.

Pussig historie det der med Macen, men igjen har jeg ikke vanskeligheter med forklaringen din.
Jeg har en tendens til og omgi meg med mennesker med evner langt utenom det vanlige, og har et ganske åpent sinn.

Lykke til med 17 mai feiringen med unga.
Husk å ta pause inn i mellom slagene, og innta Bunkersen når de små har sovnet i morgen kveld.
Da kan du kose deg litt ekstra for deg selv før du besvimer.

Sov riktig godt Konemor, og takk for ønske om en god natt for meg det rørte meg mtp deg og ditt.

Ærbødigst din cyberspace venn Powerpoint

 

[konemor]

Hei powerpoint.) så ikke siste innlegget ditt i denne tråden.) du er en mann som sier ting som er så riktig, hvorfor skal jeg ikke ha min egen tid, nå er det viktigere enn noen gang før. Jan hadde sin alenetid, jeg dro noen ganger ut, men her hjemme var det bare sofan og tven som rula. Men som regel hadde jeg ikke så mye tid til bare meg. Nå skjønner jeg hvorfor Jan trivdes der nede i bunkersen. Nå kryper jeg ned dit hver kveld nesten. Tar med maten min, setter på noe på anlegget og setter meg i pc kroken koser meg og henter nok en del energi. får visst ikke sovet inatt heller og Jan undrer seg nok på hva som feiler meg nå. Hehe. Historien om macen ja, ikke har det skjedd etterpå heller, har ei venninde som driver med healing og åndekontakt osv hun gir meg mange svar helt utrolig. Ønsker deg god natt jeg selv om du sikkert sover for lenge siden.

 

[Powerpoint]

Hei powerpoint.) så ikke siste innlegget ditt i denne tråden.) du er en mann som sier ting som er så riktig, hvorfor skal jeg ikke ha min egen tid, nå er det viktigere enn noen gang før. Jan hadde sin alenetid, jeg dro noen ganger ut, men her hjemme var det bare sofan og tven som rula. Men som regel hadde jeg ikke så mye tid til bare meg. Nå skjønner jeg hvorfor Jan trivdes der nede i bunkersen. Nå kryper jeg ned dit hver kveld nesten. Tar med maten min, setter på noe på anlegget og setter meg i pc kroken koser meg og henter nok en del energi. får visst ikke sovet inatt heller og Jan undrer seg nok på hva som feiler meg nå. Hehe. Historien om macen ja, ikke har det skjedd etterpå heller, har ei venninde som driver med healing og åndekontakt osv hun gir meg mange svar helt utrolig. Ønsker deg god natt jeg selv om du sikkert sover for lenge siden.

Takk for det konemor.
En del av tankegodset mitt er jo dyrkjøpt erfaring.
Skjønner godt at du trekker deg tilbake i Bunkersen, og lar musikken innhylle deg så tankene kan flyte fritt en stund uten å henge seg opp, forhåpentligvis. Dette lader helt klart "batteriene" dine både på kort og lang sikt.
Søvn får komme etter hvert som sorg, uro, savn og tap antar en mer håndterbar dimensjon.
Som du sier, så er det jo savnet av den daglige nærheten både fysisk og psykisk som er så inderlig tung å bære, helt på grensen til at man tilter. Men det både må, og skal gå.
Og med hjelp av gode venner, gjerne med evner ut over det vanlige, kan ting ordne seg på måter man ikke trodde.

Ønsker deg en rolig natt konemor.

 

[konemor]

Igjen ikke sett i denne tråden på en stund livet er en hard skole å lære i. Sånn er det, og sånn må det være. Ja savner nok det å ha noen. Men mest så savner jeg Jan, hans lure smil, hans fine replikker, ja til og med hans kjefting når jeg ikke hadde stabla rett i oppvaskmaskin, eller at han trodde jeg hadde rotet bort noe. Hans nærhet og trygghet, det å ha noen der når jeg er syk eller lei meg. Vet at det en dag finnes noe nytt, noe som er ment for meg. Tankene om å være ensom har også slått meg, kanskje det er det enkleste å ikke engasjere noen i min store familie. Vanskelig dette, så tiden får vise og jobbe med meg.

 

[HoJ]

Hei Konemor - av en eller annen grunn så vil jeg dele Frans av Assisis bønn i dag.

Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

 

[konemor]

Nydelig takk