Gjestekommentar i SA i dag...
Kommentar:
www.aftenbladet.no
Ahmad Budeiri
Journalist, Øst-Jerusalem
Se for eksempel til Syria: da borgerkrigen brøt ut, flyktet millioner til Europa. Over hele Afrika risikerer tusenvis livet hvert år i forsøket på å krysse Middelhavet i håp om en bedre framtid. Men det palestinske folket holder seg rotfestet i landet sitt. Hvorfor?
Den grunnleggende årsaken er en dyp og urokkelig kjærlighet til hjemlandet – et land de gang på gang er blitt presset til å forlate, enten med militær makt eller systematisk press. I 1948 ble to tredeler av Palestina til den nyopprettede staten Israel. Det året alene skapte en flyktningkrise som fremdeles preger regionen. Over seks millioner palestinere er i dag registrert hos FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA); de er etterkommere av dem som ble fordrevet i 1948.
Identitet
Den globale palestinske befolkningen teller omtrent 15 millioner, ifølge
Palestinsk Statistikkbyrå. Dette inkluderer de som bor i det historiske Palestina – på Vestbredden, i Gazastripen og innenfor dagens Israel – samt alle som lever i eksil. På tvers av alle disse gruppene finnes det én fellesnevner: kravet om retten til å vende tilbake til forfedrenes jord.
Selv blant palestinere som har oppnådd suksess i utlandet, forblir Palestina en kjerne i identiteten. Det er ikke uvanlig å komme inn i et hjem i Europa eller Latin-Amerika og se et bilde av Jerusalem på veggen, eller en rusten nøkkel – symbolet på et hjem som en gang var deres, tatt fra dem under Nakbaen. Denne følelsesmessige tilknytningen er ikke tilfeldig; den er bevart med vilje, fra generasjon til generasjon.
Traumet etter den etniske rensingen i 1948 har formet en nasjonal hustavle, overlevert fra foreldre til barn: «Forlat aldri hjemmet ditt.»
Stolthet
Denne overbevisningen handler ikke bare om stolthet, men om dyrekjøpt erfaring – ydmykelsen og lidelsen som livet i flyktningleirer har ført med seg. Selv dem som emigrerer til Europa eller Nord-Amerika, tar ofte med seg minnene og motstanden som en del av sin hverdag.
I dag bor en tredel av verdens palestinere fortsatt i flyktningleirer, mange under vanskelige og umenneskelige forhold. I Gaza lever nær to millioner mennesker midt i sult, ødeleggelse og konstant dødsfare – og likevel velger de å bli.
USAs president Donald Trump har tilbudt palestinerne løfter om et «trygt og nytt liv» dersom de bare drar sin kos. Dette samsvarer med sionistenes langvarige mål: å fjerne palestinerne fra Palestina. Men mange i Gaza vil ikke forlate landet, selv om det er ødelagt.
Håp
Og så finnes det en enklere årsak: Det er hjemme. Selv om de ikke bor på nøyaktig samme jordstykke som besteforeldrene gjorde, ønsker de å være i nærheten – både fysisk og følelsesmessig. Å flytte langt bort fra flyktningleirene ville bety å fjerne seg enda mer fra Palestina, og risikere at den dype tilknytningen viskes ut. Det finnes et gammelt arabisk ordtak: «Langt fra øyet, langt fra hjertet.»
Det må også nevnes at Palestina er et vakkert sted. Været er herlig, landskapet magisk, og mangfoldet rikt. Her er Middelhavet med flotte strender, og bare to timer unna ligger Dødehavet og Negev-ørkenen. Lengst nord ligger Hermonfjellet, hvor det snør hver vinter. Maten er fantastisk – ferske grønnsaker og lokale krydderier gjør hvert måltid til noe spesielt. Med andre ord: Det er et vidunderlig sted å bo. Derfor ønsker folk å flytte inn, ikke ut.
Dette handler ikke om økonomi, men om politikk. Det handler ikke om å ønske folk alt godt et annet sted, men om en mørk agenda for å overta. Ingen har rett til å kaste deg ut av landet ditt, og så late som om de gjør deg en tjeneste ved å si: «Det er bedre for deg der ute.» Det fungerer ikke. Folket har håp, og det håpet er deres eneste verktøy til å holde seg i forfedrenes land.
www.vg.no
