En fortelling, om vitenskapelig tilnærming, relatert til sansefornemmelser.
For en del år siden var jeg aktiv i fuglehundmiljø, og trente opp min egen. Jeg hadde studert fuglehunder i felt, fått gode råd fra hundefolk og blitt presentert for en kontroversiell teori, som betød at grunnprinsippene for utvelging, premiering og avl av fuglehunder i Norge kanskje er helt feil, men at enorm motstand av endring av disse står i veien for en fornuftig revisjon.
Hva er problemet? Det begynner med at vilttettheten i Norge er lav, over meget store jaktterreng, og at vi nordmenn er for late til å drive den type arbeid i mark som f.eks. skottene utfører, og som gir dem enorm økning i antall vilt pr terrengenhet sammenlignet med Norge.
Her hjemme skal naturen klare seg selv, og når det er jakttid så stikker vi opp med hagla og skal finne disse kullene før snøen kommer.
Dermed kom et ønske om stortgående hunder, som skulle dekke et betydelig terreng, i stor fart siden hundene veiver til venstre og høyre foran jaktlaget som går mot vinden. (Norske hunder går så stort at man utstyrer enkelte med radiohalsbånd så man skal kunne finne dem igjen. Dette er en god hund i Norge.)
Da skal man spørre? Hva er det hundene lukter - og presenteres denne duften som en sammenhengende duftstreng i luften, fra utgangspunktet?
Kaster du en biff på bakken, så vil denne avgi en jevn streng med duftstoff til luften, etterhvert som luftmassen siger over biffen. Kunne du filmet denne, ville du sett et bånd som veivet seg nedover i vindretning, og som ble tynnere etterhvert. Men biffen ligger der og avgir ny duft konstant.
Man har alltid regnet med at hønsefugl avgir en tilsvarende duftstreng - ubrutt. Teoretisk vil det i et jaktterreng dermed ligge en serie slike strenger én fra hver fugl, som bukter seg med vinden fra utgangspunktet. Går man mot vinden, vil hunder som krysser disse strengene kunne vende inn i dem, og følge dem til utgangspunktet, for så å påvise fugl når de kommer helt frem.
Denne teoretiske forklaringsmodellen holder fint for å søke å forstå hva som skjer i terrenget. Men ikke helt.
Hønsefugler "dykker." De er i stand til å kjøre ned metabolismen - hjerteslag og åndedrett, og ligge fullstendig stille. Og da snakker vi virkelig fullstendig stille. Har du gått i fjellet så har du opplevd å ha hønsefugl som eksploderer ut av bakken rett ved føttene dine, og du har ikke sett dem.
For i tillegg er hønsefugl godt kamuflert, så de skal gli inn i terrenget.
Derfor kan ikke hønsefugl avgi duft slik en biff avgir duft.
Om så var tilfelle ville vi hatt noen riktig feite rever, mår og andre rovdyr her til lands. Dykkeinstinktet blir evolusjonært meningsløst.
Det fuglehundmiljøet nekter å ta inn over seg er følgende:
1. Når fugl er skutt død, skjer det ofte at hundene ikke klarer å finne dem. Baksende fugl, eller skadeskutt fugl finner hundene - men jegere har ofte opplevd at hunder går rett forbi død fugl på bakken.
2. Når to hunder bearbeider et terreng i par, kan brått en hund som følger en annen finne fugl, der første hund løp forbi. Eller omvendt, første hund markerer, og følgehund løper forbi.
Til 2 er reaksjonen at hund som fanget duften er bedre, fordi den har bedre nese. Og i jaktprøver premieres denne hunden, i slike situasjoner, mens hund som gikk forbi slås ut.
Til 1 er reaksjonen "Jammen merkelig gitt."
La oss anta at naturen ikke er idiot. Og at hønsefugler, til tross for uttrykket hønsehue, ikke har funnet på en forsvarsmekanisme som legger dem rett i slaktedisken.
Fjærdrakten er duftnøytral på hønsefugl, og fordi de går i kratt og terreng, så plukker den opp duften av kratt og terreng.
Hva er det så hundene lukter?
Utåndingsluft fra fuglene.
Og denne kommer som små perler i luftdraget - men fordi hundene har ekstremt ømfintlige neser så plukker de opp denne duften. Men når fuglene aner fare dykker de, åndedrettet går ned, og antallet perler i luftstrømmen går også ned.
Mao - ved vanlig åndedrett så går det et tilnærmet bånd med duftstrøm ut i luften; ved trussel går det et stiplet bånd duft ut i luften -- og bearbeider to hunder terrenget så kan den ene av disse løpe mellom to stipler, mens den andre løper rett på en duftperle med utåndingsluft. Hundene kan være like gode - men i en jaktprøve vil den ene få anerkjennelse for sin gode luktesans, og det vil bli avlet på denne.
Dersom denne "nye" teorien er riktig, så er utvelgingskriterier for avl og premiering av fuglehunder i Norge fullstendig feil, og derfor er det enorm motstand mot teorien fordi utrolig mange mennesker vil bli skadelidende.
Norske hunder løper for fort, og jaktprøvemodellen (der to hunder dyster mot hverandre) er feil fordi terrenget er ikke likt for begge hunder, siden det ikke er en jevn duftstrøm de skal påvise.
Følger man denne reviderte teorien i felt får man mer fugl. Og moralen er at står man overfor "Jammen merkelig gitt" elementer i en forklaringsmodell så er det verdt å kikke nærmere etter.
