U
utgatt60135
Gjest
Tross laber aktivitet innefor pop/rock tar jeg sjansen på å starte en tråd om Independent musikk. Kan i allefall håpe på deltagelse.
Hovedgrunnlaget for sjangeren er jo at det skal være utgitt på et lite selskap og helst ikke bli for store. Personlig så er ikke det altomfattende nok for meg og jeg bruker gjerne ord som litt skjev musikk/vokal og anderledes musikalsk. Men er Radiohead og Sigur Rós Indie? Både ja og nei? De er blant mine favorittband, spesielt Radiohead.
Er det ikke en veldig bøomstrende tid for indie de siste årene? Jeg fryder meg i allefall.
For å ikke bruke opp alle de gode selv så beynner jeg med to av mine store. Jeg synes enkelte grupper har altfor kort levetid, f.eks Franz Ferdinand og Clap Your Hands Say Yeah. Men kanadiske Broken Social scene har et kunstnerisk uttrykk som varer evig, imo.
Den beste er nok:
Jeg oppdaget dem med den selvtitulerte plata som også er veldig bra. Likså den siste som er titulert med Kevin Drew.
Jeg klipper inn anmeldelsen fra Panorama som jeg er samtykker med. De nevner post-rock (hva nå enn det er) men jeg legger den i suppa indie. Hva synes dere?
"Vi kan ikke være bekjent av å ha oversett en av 2002s mest bemerkelsesverdige plater. I grenselandet mellom rock og elektronika leverte Broken Social Scene et nesten helstøpt opus som stadig fascinerer.
Kanadiske Broken Social Scene startet opp i 1999 som en følge av at Kevin Drew og Brendan Canning brøt ut av bandet K.C. Accidental for å starte på nytt. Feel Good Lost så dagens lys i 2001, og allerede året etter kom You Forgot It In People som først fikk oppmerksomhet i Europa i fjor.
Det per i dag elleve mann store bandet opererer i grenselandet mellom elektroniske lydlandskaper og mer utpreget melodibasert materiale. Sjangermessig er de nesten umulige å plassere, det letteste er vel å si at de er beslektet med band i sjangeren vi-vet-ikke-helt-hva-det-er-så-vi-kaller-det-postrock. Med det menes et slags orkestralt lydbilde der instrumentalbiten er mer enn normalt framtrendende og der låtene ofte blir pakket inn på overraskende og uhørte måter både melodisk og rytmisk. Det er i denne krysningen mellom ren og skjær popmusikk og tilsynelatende skjærende stilbrudd at man finner Broken Social Scenes kraft.
Band som Broken Sosial Scene står alltid i fare for å bli sett på som pretensiøse og påtatt vanskelig tilgjengelige - ofte også med rette. De kunne lett ha gått i saksa ved å kamuflere låtene sine i et slør av sære innfall for innfallenes skyld i håp om å gjøre seg selv mer "interessante". Når eksperimentet til Broken Social Scene likevel er blitt såpass vellykket er det nettopp fordi man ikke får følelsen av at bandet eksperimenterer for å kverulere, men at de tvert i mot har en sunn barnlig trang til å gå på befaring blant klanger og taktarter for å få fram det viktigste - melodiene - på nye måter.
Dette er som man forstår et band som trekker i mange retninger. Fra det sensitive og neoklassiske til en slags moderne jazzrock og videre til elektroniske støylandskap. De beveger seg til tider faretruende langt fra den melodiøse kjernen som er bandets utganspunkt, men resultatet oppleves til tross dette som utpreget helhetlig. Dette er faktisk en plate man nesten må høre fra begynnelse til slutt for å få fullt utbytte av og som også fortjener å bli lyttet til på den måten.
Broken Social Scene lager sanger for evigheten - fulle av innfall, men stort sett med den gode melodien i sentrum for begivenhetene. For å komme inn i Broken Social Scenes musikk kreves lytterens fulle oppmerksomhet samt en god dose tålmodighet. Tilbake får man kvalitet i form av sære og smukke melodilinjer, rytmer som står paradoksalt til melodiene og forfriskende reviderte måter å tenke låtskriving på."
Mitt aller beste album er Arcade Fire med Funeral. Tydeligvis en indiebølge i Canada. Jeg hadde en litt merkelig "dette bandet vil jeg like" uten å ha hørt dem. Ved første lytt tenkte jeg at det var for sært men etter flere lytt gikk den virkelig under huden.
Opplevde de i Spektrum siste gang og det var en flott opplevelse selv om den ikke var 100%. Energiske og morsomt at de rulerer på instrumenter.
Jeg legger også nå heller inn Panoramas ord fordi de beskriver musikken så mye bedre enn jeg vil klare:
"Vanvittig gjennomført Funeral
Kanadiske Arcade Fire har med Funeral gitt indieverdenen en av fjorårets beste opplevelser. Flotte melodier i en deilig innpakning resulterer i en emosjonell kanonopplevelse.
Vi er vel inne i musikkåret 2005 og har mange spennende utgivelser i vente, likevel er det noen skatter fra fjoråret som ikke må glemmes. En av disse er kanadiske Arcade Fire med sin flotte Funeral, et stemningsfullt album som griper hardere og hardere om sjelen for hver gang det får en velfortjent runde i cd-spilleren.
Funeral er et komplekst stykke musikk - pop og rock møtes i et deilig musikklandskap der både strykere og blåsere akkompagnerer og skaper et uimotståelig uttrykk. Låtene er varierte og godt sammensatt, følelsen av et bortimot komplett album er i aller høyeste grad til stede. Harmoniene, overgangene, refrengene, oppbyggingen og melodiene i seg selv - alt er bare så gjennomført at det nesten blir for mye av det gode.
Å velge ut enkeltlåter som skiller seg ut fra de andre hva angår kvalitet er vanskelig, Neighborhood #1 (Tunnels), Neighborhood #3 (Power Out) og særlig Rebellion (Lies) er likevel vinnerne blant ti låter som alle er skremmende sterke på sitt individuelle vis. Alt stemmer, det rolige er sårt og vakkert mens de mer uptempo-låtene gnistrer av energi og vilje. Utrolig mange følelser kommer fram, en emosjonell kryddermix du skal lete lenge etter.
Arcade Fire står med Funeral fram som en av 2004s store overraskelser, i senere tid har de fått mer velfortjent oppmerksomhet, og mer kommer garantert. Kjøpte du ikke plata i fjor gjør du det i år. Coverdesignet alene er vel verdt sine penger. Vakkert!"
Neon Bible er ikke stort dårligere heller .
Jeg venter med andre gode album og forhåpenligvis er det flere som bidrar etterhvert .. Kom igjen!!!
Hovedgrunnlaget for sjangeren er jo at det skal være utgitt på et lite selskap og helst ikke bli for store. Personlig så er ikke det altomfattende nok for meg og jeg bruker gjerne ord som litt skjev musikk/vokal og anderledes musikalsk. Men er Radiohead og Sigur Rós Indie? Både ja og nei? De er blant mine favorittband, spesielt Radiohead.
Er det ikke en veldig bøomstrende tid for indie de siste årene? Jeg fryder meg i allefall.
For å ikke bruke opp alle de gode selv så beynner jeg med to av mine store. Jeg synes enkelte grupper har altfor kort levetid, f.eks Franz Ferdinand og Clap Your Hands Say Yeah. Men kanadiske Broken Social scene har et kunstnerisk uttrykk som varer evig, imo.
Den beste er nok:
Jeg oppdaget dem med den selvtitulerte plata som også er veldig bra. Likså den siste som er titulert med Kevin Drew.
Jeg klipper inn anmeldelsen fra Panorama som jeg er samtykker med. De nevner post-rock (hva nå enn det er) men jeg legger den i suppa indie. Hva synes dere?
"Vi kan ikke være bekjent av å ha oversett en av 2002s mest bemerkelsesverdige plater. I grenselandet mellom rock og elektronika leverte Broken Social Scene et nesten helstøpt opus som stadig fascinerer.
Kanadiske Broken Social Scene startet opp i 1999 som en følge av at Kevin Drew og Brendan Canning brøt ut av bandet K.C. Accidental for å starte på nytt. Feel Good Lost så dagens lys i 2001, og allerede året etter kom You Forgot It In People som først fikk oppmerksomhet i Europa i fjor.
Det per i dag elleve mann store bandet opererer i grenselandet mellom elektroniske lydlandskaper og mer utpreget melodibasert materiale. Sjangermessig er de nesten umulige å plassere, det letteste er vel å si at de er beslektet med band i sjangeren vi-vet-ikke-helt-hva-det-er-så-vi-kaller-det-postrock. Med det menes et slags orkestralt lydbilde der instrumentalbiten er mer enn normalt framtrendende og der låtene ofte blir pakket inn på overraskende og uhørte måter både melodisk og rytmisk. Det er i denne krysningen mellom ren og skjær popmusikk og tilsynelatende skjærende stilbrudd at man finner Broken Social Scenes kraft.
Band som Broken Sosial Scene står alltid i fare for å bli sett på som pretensiøse og påtatt vanskelig tilgjengelige - ofte også med rette. De kunne lett ha gått i saksa ved å kamuflere låtene sine i et slør av sære innfall for innfallenes skyld i håp om å gjøre seg selv mer "interessante". Når eksperimentet til Broken Social Scene likevel er blitt såpass vellykket er det nettopp fordi man ikke får følelsen av at bandet eksperimenterer for å kverulere, men at de tvert i mot har en sunn barnlig trang til å gå på befaring blant klanger og taktarter for å få fram det viktigste - melodiene - på nye måter.
Dette er som man forstår et band som trekker i mange retninger. Fra det sensitive og neoklassiske til en slags moderne jazzrock og videre til elektroniske støylandskap. De beveger seg til tider faretruende langt fra den melodiøse kjernen som er bandets utganspunkt, men resultatet oppleves til tross dette som utpreget helhetlig. Dette er faktisk en plate man nesten må høre fra begynnelse til slutt for å få fullt utbytte av og som også fortjener å bli lyttet til på den måten.
Broken Social Scene lager sanger for evigheten - fulle av innfall, men stort sett med den gode melodien i sentrum for begivenhetene. For å komme inn i Broken Social Scenes musikk kreves lytterens fulle oppmerksomhet samt en god dose tålmodighet. Tilbake får man kvalitet i form av sære og smukke melodilinjer, rytmer som står paradoksalt til melodiene og forfriskende reviderte måter å tenke låtskriving på."
Mitt aller beste album er Arcade Fire med Funeral. Tydeligvis en indiebølge i Canada. Jeg hadde en litt merkelig "dette bandet vil jeg like" uten å ha hørt dem. Ved første lytt tenkte jeg at det var for sært men etter flere lytt gikk den virkelig under huden.
Opplevde de i Spektrum siste gang og det var en flott opplevelse selv om den ikke var 100%. Energiske og morsomt at de rulerer på instrumenter.
Jeg legger også nå heller inn Panoramas ord fordi de beskriver musikken så mye bedre enn jeg vil klare:
"Vanvittig gjennomført Funeral
Kanadiske Arcade Fire har med Funeral gitt indieverdenen en av fjorårets beste opplevelser. Flotte melodier i en deilig innpakning resulterer i en emosjonell kanonopplevelse.
Vi er vel inne i musikkåret 2005 og har mange spennende utgivelser i vente, likevel er det noen skatter fra fjoråret som ikke må glemmes. En av disse er kanadiske Arcade Fire med sin flotte Funeral, et stemningsfullt album som griper hardere og hardere om sjelen for hver gang det får en velfortjent runde i cd-spilleren.
Funeral er et komplekst stykke musikk - pop og rock møtes i et deilig musikklandskap der både strykere og blåsere akkompagnerer og skaper et uimotståelig uttrykk. Låtene er varierte og godt sammensatt, følelsen av et bortimot komplett album er i aller høyeste grad til stede. Harmoniene, overgangene, refrengene, oppbyggingen og melodiene i seg selv - alt er bare så gjennomført at det nesten blir for mye av det gode.
Å velge ut enkeltlåter som skiller seg ut fra de andre hva angår kvalitet er vanskelig, Neighborhood #1 (Tunnels), Neighborhood #3 (Power Out) og særlig Rebellion (Lies) er likevel vinnerne blant ti låter som alle er skremmende sterke på sitt individuelle vis. Alt stemmer, det rolige er sårt og vakkert mens de mer uptempo-låtene gnistrer av energi og vilje. Utrolig mange følelser kommer fram, en emosjonell kryddermix du skal lete lenge etter.
Arcade Fire står med Funeral fram som en av 2004s store overraskelser, i senere tid har de fått mer velfortjent oppmerksomhet, og mer kommer garantert. Kjøpte du ikke plata i fjor gjør du det i år. Coverdesignet alene er vel verdt sine penger. Vakkert!"
Neon Bible er ikke stort dårligere heller .
Jeg venter med andre gode album og forhåpenligvis er det flere som bidrar etterhvert .. Kom igjen!!!